Pressemelding

I 2009 ble salget av desinfiserende håndsprit tredoblet, og apotekene gikk tomme for munnbind. I frykt for å bli smittet av svineinfluensa lot også over 2 millioner nordmenn seg vaksinere. Forebyggende tiltak ble satt i system. Det mange mente utviklet seg til et massehysteri, ble utløst av en sykdom som tok livet av rundt 30 nordmenn og snaue 1000 mennesker på verdensbasis. Både norsk og internasjonal presse fremstilte likevel situasjonen som om enden var nær.

Tenk deg unntakstilstandene om de globale dødstallene hadde vært 5,4 millioner og at 5.000 hadde dødd bare i Norge. Så mange mennesker er det faktisk som hvert år dør av tobakksrelaterte sykdommer. Verdens helseorganisasjon (WHO) har dessuten regnet ut at 36 millioner dør på verdensbasis på grunn av dårlige livsvaner og usunt kosthold. Det er flere enn de som dør av sult. I Norge skyldes mellom 70 og 80 prosent av dødsfall lungesykdom, hjerte-karsykdommer og kreft, de såkalte ikke-smittsomme sykdommene. Det finnes ingen garanti for å unngå kreft, men man kan ta noen valg for å minske risikoen. Ett av tre krefttilfeller har sammenheng med levevanene våre.
Utviklingen av de ikke-smittsomme sykdommene kan i langt større grad enn svineinfluensaen kalles en verdensomfattende epidemi. WHO-sjefen Margareth Chan beskriver det som «en stille global tsunami.»

Helsevesenet bruker enorme summer på å behandle sykdommer og med en stadig eldre befolkning er Chans flodbølge-sammenligning overførbar til sykehusene. Skal man demme opp for denne bølgen, må man begynne i den andre enden. Prøve å begrense antallet som blir syke. Man må forebygge.
Selvsagt er det først og fremst opp til hver enkelt av oss å leve slik at vi får god helse. Men helse er også et gjennomgripende samfunnsansvar. Den norske staten plikter faktisk etter menneskerettsloven «å legge til rette for likhet og mulighet for helse for alle innbyggere i Norge.»
At folkehelse og forebygging er viktig, finnes det ikke en eneste politiker som er uenig i. Kanskje det er nettopp det som er problemet? Politikken generelt, og valgkampen spesielt, handler i stor grad om skillelinjer og kortsiktige horisonter. Resultatene av forebyggende tiltak ser man ofte først flere tiår frem i tid, og det gir lite utslag på meningsmålingene og neste valgresultat.

Å komme med lovnader om en ny skanner eller øremerke milliarder til sykehjemsplasser virker lettere for politikerne enn å gjøre noe konkret for å bedre folkehelsen. Dette til tross for at det er nok å ta av: Ett av fem barn og unge er overvektige og mindre fysisk aktive enn sin egen bestemor, og det skjer et tobakksrelatert dødsfall i Norge hver andre time hele året igjennom. Hvert år bruker nordmenn over 3,2 milliarder kroner på blodtrykksmedisin, kolesterolsenkende medisiner, antidepressiva og sovemedisin. Vesentlige deler av disse summene kunne trolig vært spart om flere gikk fra å være inaktive til å følge anbefalingene om å være fysisk aktive i 30 minutter daglig og spiste sunnere.

Derfor er det viktig at politikerne kommer med konkrete tiltak på samfunnsnivå. Alle statsrådene må være folkehelseministere. Skal flere sykle til jobben, må samferdselsministeren bygge flere sykkelveier. Skal elevene bevege seg mer, må opplæringsloven endres for å få mer fysisk aktivitet i skolen. Skal man ta tak i reglene for markedsføring for usunne matvarer er man langt inne i næringspolitikken. Dersom politikerne virkelig ønsker at barn uavhengig av sosial bakgrunn bør spise sunt på skolen, ja da må de også bevilge penger til skolemåltid.
Oppdal kommunestyre er et eksempel til etterfølgelse. I juni vedtok de enstemmig at: «I all saksbehandling for politiske utvalg i Oppdal kommune skal det fra nå av være et avsnitt om folkehelse.»

De har skjønt det. Folkehelse og forebygging må settes i system og være et gjennomgående armeringsjern i all politikk. Vi står foran et Stortingsvalg. Neste gang du treffer en politiker spør: «hva vil ditt parti gjøre konkret for å bedre folkehelsen.»