Pressemelding
HJEMFALL, IKKE KNEFALL -
05.05.2006
Alf Ivar Samuelsen, Senterpartiet
Senterpartiet er svært glad for at Regjeringen fører en offensiv kamp for å bevare de strategiske vannkraftressursene i hele folkets eie. Sist uke fastslo Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen at dagens hjemfallsordning står fast, og at Norge ikke kommer til å gi etter for ESA sitt krav om å endre hjemfallsinstituttet. Regjeringen har gitt et klart svar til ESA om at hjemfallsordningen ikke er omfattet av EØS-avtalen, og at dagens hjemfallsordning er nødvendig for å ivareta kraftforsyningssikkerhet, miljø og offentlig eierskap.
Det er knyttet store samfunnsinteresser til norsk vannkraft. Sammen med petroleum og fisk er vannkraft en av våre viktigste naturressurser. Vannkraft er en evigvarende ressurs som det kan høstes av i generasjon etter generasjon. Vannkraften utgjør 99 prosent av strømproduksjonen i landet og er grunnleggende for kraftforsyning, infrastruktur, verdiskaping og velferd i Norge.
Senterpartiet mener det ligger store samfunnsmessige verdier i dagens spredte offentlige eierskap. Blant annet har distriktskommisjonen understreket den store verdien dette eierskapet har i en distriktspolitisk sammenheng. De kommunalt eide kraftforetakene framstår mange steder som svært viktige samfunnsaktører, som bidrar med kompetanse, kapital og arbeidsplasser i sin region. Vi må regne med at utenlandske storkonsern som eiere i mye større grad vil legge kortsiktige inntjeningshensyn til grunn for sin forvaltning. I dag er om lag 90 prosent av kraftverkene offentlig eid. Fylker og kommuner eier om lag 40 prosent, og staten eier om lag 50 prosent.
EFTAs overvåkingsorgan ESA (EFTA Surveillance Authority) hevder at praktiseringen av hjemfallsreglene innebærer en forskjellsbehandling mellom offentlige og private, og derfor er i strid med EØS-avtalen. I dag er ordningen slik at offentlige har evig konsesjon, mens private får hjemfall til staten etter 60 år. Hvis Regjeringen hadde gitt etter for ESA, ville dette ha betydd at hjemfallsordningen måtte endres. Vi må forvente at endringer i hjemfallsinstituttet vil føre til at utenlandske storkonsern kjøper seg inn i norske kraftverk. En annen sannsynlig konsekvens vil være at kommuner og fylkeskommuner hadde mistet sine eierandeler, og at det offentlige eierskapet i større grad blir sentralisert og samlet på statlige hender.
Uansett hva ESA måtte finne på å gjøre i hjemfallssaken, så er det på den hjemmelige politiske arena at den virkelige kampen kommer til å stå. Både Fremskrittspartiet og Høyre har programfestet at de vil fjerne ordningen i sin helhet. I en tid der fornybar energi blir stadig viktigere og energiprisene generelt sett øker, blir også norsk vannkraft i stadig økende grad interessante oppkjøpsobjekter. Et eksempel er Trondheim Energiverk som for noen få år siden ble solgt for ca 5 mrd, og i dag mest sannsynelig har doblet seg i verdi. Det sier litt om hvilken interesse det er rundt norsk vannkraft. Fjernes hjemfallsinstituttet, fjernes også sikringen for å bevare denne strategiske og evigvarende resursen i offentlig eie.
Det er knyttet store samfunnsinteresser til norsk vannkraft. Sammen med petroleum og fisk er vannkraft en av våre viktigste naturressurser. Vannkraft er en evigvarende ressurs som det kan høstes av i generasjon etter generasjon. Vannkraften utgjør 99 prosent av strømproduksjonen i landet og er grunnleggende for kraftforsyning, infrastruktur, verdiskaping og velferd i Norge.
Senterpartiet mener det ligger store samfunnsmessige verdier i dagens spredte offentlige eierskap. Blant annet har distriktskommisjonen understreket den store verdien dette eierskapet har i en distriktspolitisk sammenheng. De kommunalt eide kraftforetakene framstår mange steder som svært viktige samfunnsaktører, som bidrar med kompetanse, kapital og arbeidsplasser i sin region. Vi må regne med at utenlandske storkonsern som eiere i mye større grad vil legge kortsiktige inntjeningshensyn til grunn for sin forvaltning. I dag er om lag 90 prosent av kraftverkene offentlig eid. Fylker og kommuner eier om lag 40 prosent, og staten eier om lag 50 prosent.
EFTAs overvåkingsorgan ESA (EFTA Surveillance Authority) hevder at praktiseringen av hjemfallsreglene innebærer en forskjellsbehandling mellom offentlige og private, og derfor er i strid med EØS-avtalen. I dag er ordningen slik at offentlige har evig konsesjon, mens private får hjemfall til staten etter 60 år. Hvis Regjeringen hadde gitt etter for ESA, ville dette ha betydd at hjemfallsordningen måtte endres. Vi må forvente at endringer i hjemfallsinstituttet vil føre til at utenlandske storkonsern kjøper seg inn i norske kraftverk. En annen sannsynlig konsekvens vil være at kommuner og fylkeskommuner hadde mistet sine eierandeler, og at det offentlige eierskapet i større grad blir sentralisert og samlet på statlige hender.
Uansett hva ESA måtte finne på å gjøre i hjemfallssaken, så er det på den hjemmelige politiske arena at den virkelige kampen kommer til å stå. Både Fremskrittspartiet og Høyre har programfestet at de vil fjerne ordningen i sin helhet. I en tid der fornybar energi blir stadig viktigere og energiprisene generelt sett øker, blir også norsk vannkraft i stadig økende grad interessante oppkjøpsobjekter. Et eksempel er Trondheim Energiverk som for noen få år siden ble solgt for ca 5 mrd, og i dag mest sannsynelig har doblet seg i verdi. Det sier litt om hvilken interesse det er rundt norsk vannkraft. Fjernes hjemfallsinstituttet, fjernes også sikringen for å bevare denne strategiske og evigvarende resursen i offentlig eie.
