Pressemelding
Helga Pedersen, leder for programkomiteen i Arbeiderpartiet -
03.12.2007
Alle må med for å redde klimaet
I forrige måned fikk vi to gledelige nyheter. Den første var at fredsprisen går til Al Gore og FNs klimapanel. Den andre er at Norge scorer høyt i undersøkelser om miljø- og klimaarbeid. Den første nyheten er viktig, fordi vi ikke kommer videre med å løse klimaproblemene dersom ikke både forskere, politikere og industrien hele tiden diskuterer veien videre. Fredsprisen til Gore og FNs klimapanel setter klimasaken inn i et riktig perspektiv – nemlig at klima handler om solidaritet og fordeling av våre mest fundamentale fellesgoder, nemlig naturressursene. Dermed handler det også om fred.
Basert nettopp på faglige innspill fra FNs klimapanel om at klimaendringene er menneskeskapte, er det satt ambisiøse mål for Norges klimapolitikk. Det som diskuteres nå er hvordan vi kan nå målet om at den globale oppvarmingen skal ikke overskride 2 grader. Dersom temperaturen stiger mer enn dette, må vi regne med at det settes i gang selvforsterkende prosesser i naturen. Utviklingen kan da komme ut av kontroll.
Vi klarer ikke som nasjon alene å løse klimautfordringene, selv om vi skulle være den aller flinkeste i klassen. Det er denne erkjennelsen som ligger bak arbeidet om en ny forbedret internasjonal klimaavtale som skal etterfølge dagens Kyotoavtale. Den neste klimaavtalen må bli mye mer omfattende enn den som gjelder i dag. Den nye avtalen må få bred global deltakelse der alle de store utslippslandene må med. I tillegg må viktige sektorer som internasjonal flytrafikk og internasjonal skipsfart omfattes. Vi må også erkjenne at den rike delen av verden er nødt til å ta en stor del av regninga for å sikre at også den fattige delen av verden får sin del av vekst og velferd, uten at klimaet blir den store taperen. De rike landene, de som har hovedansvaret for å ha skapt klimaproblemet, må finansiere mesteparten av utslippsreduksjonene.
Klimautfordringene må løses i et internasjonalt fellesskap – og vi må også redusere utslipp i Norge. Arbeiderpartiet har lagt seg helt i front i dette arbeidet, og har satt høye mål og ambisjoner for klimapolitikken. Det er nemlig ingen grunn til å være fornøyd så lenge vi vet at mer kan gjøres. Reduksjoner i de norske utslippene av klimagasser sikres gjennom mange ulike virkemidler. Vi har tilsluttet oss EUs kvotesystem som gjør det lønnsomt for industrien å redusere utslippene. Deretter har vi mer enn doblet satsingen på fornybar energi gjennom Enova. Hvordan vi bor spiller også en rolle. Vi har innført nye byggeforskrifter som sikrer lavere energibruk i bygninger. Det kan bli dyrere å bygge, men utgiftene til oppvarming vil gå ned. Mye av Co2 utslippene skyldes hvordan transportmidler vi velger. Derfor satses det på jernbane. Jernbaneinvesteringen er allerede økt med 50 prosent. Vi har også igangsatt et arbeid med å vri avgiftene i en grønnere retning. Dessuten går vi i front når det gjelder ny teknologi.
Det går en linje fra de minste kommunene og deres innbyggere, til Kyoto. Det gamle slagordet om å tenke globalt og handle lokalt er i aller høyeste grad fortsatt aktuelt. I Rælingen kommune sier ordfører Øyvind Sans at ”det handler om å innføre fjernvarme i skoler, barnehager og andre kommunale bygg, det handler om å innføre mer kildesortering av søppel og det handler om bedre kollektivtrafikk”. Andre kommuner følger etter – og bedrifter og folk flest spør seg selv om hvordan hver og en av oss kan bidra. De klimavennlige valgene gjøres hver dag når man tar bussen i stedet for bilen, når man kjører til jobb sammen med en kollega i stedet for hver for seg, og når man slokker lyset i rom man ikke oppholder seg i.
I Arbeiderpartiet har vi i høst starta prosessen som skal lede ut i vårt nye program som skal gjelde for neste stortingsperiode og legge grunnlaget for neste generasjon sosialdemokrati. I dette programmet skal vi også ta viktige klimavalg. Hvordan skal vi forvalte naturen vår på en måte som er rettferdig overfor både utviklingsland og kommende generasjoner? Hvordan skal vi skape et grønnere næringsliv og en grønnere vekst? Hvordan kan vi bidra til at enkeltpersoner og bedrifter kan leve på en mer klimavennlig måte? Dette er noen av spørsmålene vi stiller, og som jeg håper mange vil engasjere seg i gi svar på. Har du en mening om dette, kan du sende en epost til helga@dna.no
Basert nettopp på faglige innspill fra FNs klimapanel om at klimaendringene er menneskeskapte, er det satt ambisiøse mål for Norges klimapolitikk. Det som diskuteres nå er hvordan vi kan nå målet om at den globale oppvarmingen skal ikke overskride 2 grader. Dersom temperaturen stiger mer enn dette, må vi regne med at det settes i gang selvforsterkende prosesser i naturen. Utviklingen kan da komme ut av kontroll.
Vi klarer ikke som nasjon alene å løse klimautfordringene, selv om vi skulle være den aller flinkeste i klassen. Det er denne erkjennelsen som ligger bak arbeidet om en ny forbedret internasjonal klimaavtale som skal etterfølge dagens Kyotoavtale. Den neste klimaavtalen må bli mye mer omfattende enn den som gjelder i dag. Den nye avtalen må få bred global deltakelse der alle de store utslippslandene må med. I tillegg må viktige sektorer som internasjonal flytrafikk og internasjonal skipsfart omfattes. Vi må også erkjenne at den rike delen av verden er nødt til å ta en stor del av regninga for å sikre at også den fattige delen av verden får sin del av vekst og velferd, uten at klimaet blir den store taperen. De rike landene, de som har hovedansvaret for å ha skapt klimaproblemet, må finansiere mesteparten av utslippsreduksjonene.
Klimautfordringene må løses i et internasjonalt fellesskap – og vi må også redusere utslipp i Norge. Arbeiderpartiet har lagt seg helt i front i dette arbeidet, og har satt høye mål og ambisjoner for klimapolitikken. Det er nemlig ingen grunn til å være fornøyd så lenge vi vet at mer kan gjøres. Reduksjoner i de norske utslippene av klimagasser sikres gjennom mange ulike virkemidler. Vi har tilsluttet oss EUs kvotesystem som gjør det lønnsomt for industrien å redusere utslippene. Deretter har vi mer enn doblet satsingen på fornybar energi gjennom Enova. Hvordan vi bor spiller også en rolle. Vi har innført nye byggeforskrifter som sikrer lavere energibruk i bygninger. Det kan bli dyrere å bygge, men utgiftene til oppvarming vil gå ned. Mye av Co2 utslippene skyldes hvordan transportmidler vi velger. Derfor satses det på jernbane. Jernbaneinvesteringen er allerede økt med 50 prosent. Vi har også igangsatt et arbeid med å vri avgiftene i en grønnere retning. Dessuten går vi i front når det gjelder ny teknologi.
Det går en linje fra de minste kommunene og deres innbyggere, til Kyoto. Det gamle slagordet om å tenke globalt og handle lokalt er i aller høyeste grad fortsatt aktuelt. I Rælingen kommune sier ordfører Øyvind Sans at ”det handler om å innføre fjernvarme i skoler, barnehager og andre kommunale bygg, det handler om å innføre mer kildesortering av søppel og det handler om bedre kollektivtrafikk”. Andre kommuner følger etter – og bedrifter og folk flest spør seg selv om hvordan hver og en av oss kan bidra. De klimavennlige valgene gjøres hver dag når man tar bussen i stedet for bilen, når man kjører til jobb sammen med en kollega i stedet for hver for seg, og når man slokker lyset i rom man ikke oppholder seg i.
I Arbeiderpartiet har vi i høst starta prosessen som skal lede ut i vårt nye program som skal gjelde for neste stortingsperiode og legge grunnlaget for neste generasjon sosialdemokrati. I dette programmet skal vi også ta viktige klimavalg. Hvordan skal vi forvalte naturen vår på en måte som er rettferdig overfor både utviklingsland og kommende generasjoner? Hvordan skal vi skape et grønnere næringsliv og en grønnere vekst? Hvordan kan vi bidra til at enkeltpersoner og bedrifter kan leve på en mer klimavennlig måte? Dette er noen av spørsmålene vi stiller, og som jeg håper mange vil engasjere seg i gi svar på. Har du en mening om dette, kan du sende en epost til helga@dna.no
