Pressemelding

Direktøren for internasjonale forbindelser, dr. Shimon Samuels, ved Simon Wiesenthal Senteret, henvender seg i et “Åpent brev til Norge”, som en reaksjon på forfatteren Jostein Gaarders kronikk: ”Guds utvalgte folk” i Aftenposten den 5. august 2006.
Et åpent brev til Norge fra Simon Wiesenthal Senteret

Jostein Gaarder, forfatteren av det litterære verket ’Sofies Verden’ har blitt alvorlig syk, enten av ondskap eller kanskje på grunn av Alzheimers, eller begge.

’Sofies Verden’ er oversatt til 53 språk, og med 26 millioner solgte kopier, vil mange av hans lesere sørge over Gaarders plutselige tap av logisk klarsyn og fremfor alt, hans rekruttering til mørkets krefter.

Hans artikkel i Deres avis den 5. august har avslørt hans overfladiske bibelkunnskaper og de judeofobiske vrangforestillingene som spøker i hans nattlige mareritt. Vi oppfordrer derfor det norske folk til å fordømme hans budskap.

Besatt av jødene som ”Guds utvalgte folk”, spyr Gaarder ut dette konseptets klassiske, antisemittiske definisjon som ”arrogant og dominerende”.

Jeg erindrer fra min barndom den gamle visen: ”Så underlig av Gud å velge jødene”, og refrenget, ”Det er ikke så underlig at jødene valgte Gud.”

Dette selvhevdende er virkelig forstyrrende for tyranner – som en stemme for frihet, mangfoldighet og samvittigheten, så har jøden, som vitne, vært et ”lys for nasjonene” gjennom århundrene. Ikke ved å gjøre krav på den absolutte sannhet, men som et viktig varslingssystem fordi det som begynner med jødene ofte er et barometer for den menneskelige tilstand.

Når andre ikke ser lyset, som i 1933 med Hitlerismen, eller som den nå aktuelle, fanatiske jihad-terrorismen, så vil denne svøpen bringe oss alle i den dypeste avgrunn.

Antisemitten tror at frelsen vil komme ved å utslette det jødiske lys. For Gaarder, så er den “gode samaritan” ikke en ”fariséer” (kodeord for jøde) – men en ”palestiner”, slik som for andre, så er Hizbollahs terrorisme integrert i det libanesiske politiske spektrum.

Gaarder begir seg på en vei der ingen nålevende antisemitt har gått før: «Uten forsvar, uten hud (…) Hvis hele den israelske nasjon skulle falle for eget grep og deler av befolkningen må flykte fra sine okkuperte områder tilbake til nok en diaspora, så sier vi: Må omgivelsene være sindige og vise miskunn med dem nå. Det er for evig og alltid en forbrytelse uten formildende omstendigheter å legge hånd på flyktninger og statsløse».

Fred og fri passasje for evakuering av den sivile befolkning, som ikke lenger er beskyttet av en stat. « Ikke skyt på flyktningene! Ikke sikt på dem! De er sårbare som snegler uten sneglehus! … Gi de israelske flyktningene husrom, gi dem melk og honning!»

Gaarder brenner etter å slukke lyset for den jødisk suverenitet og for at den evig vandrende jøde igjen skal leve på Europas nåde – denne gang gitt «melk og honning» på dødsmarsjen.

Norge ønsker sikkert ikke medskyldighet i denne \\\"Götterdämmerung\\\"-vekkelsen.

Gaarder hevder at: «Vi noterer oss at mange israelere feirer slike triumfer slik de en gang jublet over Herrens landeplager som \\\"passende straff\\\" for det egyptiske folk». Han vet ingenting om jødisk liturgi. Daglig erindres sorgen i våre bønner over Faraos horde, som druknet i Rødehavet, hvis beskjeftigelse var å forfølge de israelittiske flyktningene for å drepe dem.

Vi sørger også over Hizbollahs libanesiske ofre, brutalt utnyttet som organisasjonens menneskelige skjold, og vi beklager en krig, som med iransk design ble påtvunget Israel.

Gaarder konkluderer: «La ikke ett israelsk barn bøte med livet. Altfor mange barn og sivile er myrdet allerede», i den samme spalten hvor han setter scenen for tilintetgjørelsen av alle israelske barn.

Vi vil ikke gjøre Gaarder og dem som han søker å tilfredsstille noen tjeneste.

Jødisk suverenitet har returnert til historien. Den vandrende jøden er et fantasibilde fra historien, slik som Gaarder og hans likesinnede nå er historie.

Vi venter på ordet fra gode nordmenn som høyrøstet vil fordømme Gaarder, fordi de innser at jødenes skjebne er en alarmklokke for menneskeheten.

Med respekt,

Dr. Shimon Samuel Direktør for Internasjonale Forbindelser