Pressemelding
Åslaug Haga, leder av Senterpartiet -
22.08.2007
Arven fra 1837
Enkelte årstall er barnelærdom, for eksempel 1837. Det året blir dronning Victoria kronet, og Stortinget vedtar Formannskapslovene. Helt siden da har kommunen og lokaldemokratiet vært en viktig og tidvis nyskapende del av det norske samfunnet. Velferdsstaten begynte med velferdskommuner; kommuner som utvikla nye velferdstjenester og populære reformer. Folkestyret begynte også lokalt; allmenn stemmerett var tidligere og mer utbredt i kommunene enn på nasjonalplan ved stortingsvalg.
Begrepa lokalt eller kommunalt sjølstyre er fortsatt positivt lada, fortsatt “politisk korrekt” å bekjenne seg til. Både som prinsipp og som grunnlag for et samfunnssyn. Den viktigste grunnen til det, trur jeg, er at de fleste av oss ser verdien av tett kontakt og liten avstand mellom velger og folkevalgte. Aktive kommuner og levende folkestyre gjør at det lettere for borgerne å delta og påvirke noe av det viktigste i folks liv, nemlig utviklinga i lokalsamfunna der de bor og lever sine liv. Omsorgstjenester for gamle og sjuke. Skolene der barna går. Kulturtilbud som underholder og utfordrer.
Det konkrete innholdet i det lokale, kommunale sjølstyret har endra seg over tid siden 1837. I stadig større grad har politikk blitt et statlig anliggende. Mer enn for 50 og 100 år siden setter kommuner i dag statlig politikk ut i livet. Stortinget regulerer og detaljerer, kommunene administrerer og effektuerer. Langt på veg mye av dette vært positivt: I større grad enn før opplever folk like tjenester og like gode tilbud uavhengig av om de bor i nord, sør, øst eller vest.
For meg står det likevel klarere enn før at velgerne i høst står overfor et vegvalg. I regjering har Senterpartiet gått i bresjen for at kommunene skal få mer penger, men i form av frie inntekter. Lokale folkevalgte i og sammen med sine lokalsamfunn skal sjøl avgjøre hvordan merinntektene skal brukes. Dyktige politikere i nærkontakt med engasjerte innbyggere veit best hva som er problemet, hvordan eldreomsorgen kan bli bedre, hvilke barn som bør følges opp spesielt, hvilke kulturarrangementer som fortjener et håndslag.
Mot dette, med kart og kompass for en annen tur og ei anna samfunnsutvikling, står først og fremst Fremskrittspartiet. Aleine. De inviterer folk med på et eksperiment der kommunene skal få mindre å gjøre – og staten og byråkratiet desto mer. Frp vil ha støtte til et politisk skrivebordsprosjekt som går ut på å frata kommunene sine viktigste oppgaver, nemlig ansvaret for helse, omsorg og skoler. Alternativet heter statlig stykkprisfinansering: Statlige midler adminstrert av et større byråkrati enn i dag skal erstatte lokal utforming, kommunal tilpassing og tett kontakt mellom folkevalgt og borger.
Frp sitt opplegg med statlig stykkprisfinansering er verken farlig eller ulovlig i seg sjøl. Men i stor skala, blanda sammen i en til nå ukjent cocktail, vil vi sannsynligvis risikere å sitte igjen med tomme kommuner, mindre demokrati og – sist, men ikke minst - et velferdssamfunn mindre tilpassa folk og lokalsamfunn sine behov og forutsetninger. I strid med ånden fra 1837. I kontrast til det levende, lokale folkestyret som putrer og går og gir folk rik mulighet til å påvirke lokalsamfunna sine. Vil vi virkelig det?
Begrepa lokalt eller kommunalt sjølstyre er fortsatt positivt lada, fortsatt “politisk korrekt” å bekjenne seg til. Både som prinsipp og som grunnlag for et samfunnssyn. Den viktigste grunnen til det, trur jeg, er at de fleste av oss ser verdien av tett kontakt og liten avstand mellom velger og folkevalgte. Aktive kommuner og levende folkestyre gjør at det lettere for borgerne å delta og påvirke noe av det viktigste i folks liv, nemlig utviklinga i lokalsamfunna der de bor og lever sine liv. Omsorgstjenester for gamle og sjuke. Skolene der barna går. Kulturtilbud som underholder og utfordrer.
Det konkrete innholdet i det lokale, kommunale sjølstyret har endra seg over tid siden 1837. I stadig større grad har politikk blitt et statlig anliggende. Mer enn for 50 og 100 år siden setter kommuner i dag statlig politikk ut i livet. Stortinget regulerer og detaljerer, kommunene administrerer og effektuerer. Langt på veg mye av dette vært positivt: I større grad enn før opplever folk like tjenester og like gode tilbud uavhengig av om de bor i nord, sør, øst eller vest.
For meg står det likevel klarere enn før at velgerne i høst står overfor et vegvalg. I regjering har Senterpartiet gått i bresjen for at kommunene skal få mer penger, men i form av frie inntekter. Lokale folkevalgte i og sammen med sine lokalsamfunn skal sjøl avgjøre hvordan merinntektene skal brukes. Dyktige politikere i nærkontakt med engasjerte innbyggere veit best hva som er problemet, hvordan eldreomsorgen kan bli bedre, hvilke barn som bør følges opp spesielt, hvilke kulturarrangementer som fortjener et håndslag.
Mot dette, med kart og kompass for en annen tur og ei anna samfunnsutvikling, står først og fremst Fremskrittspartiet. Aleine. De inviterer folk med på et eksperiment der kommunene skal få mindre å gjøre – og staten og byråkratiet desto mer. Frp vil ha støtte til et politisk skrivebordsprosjekt som går ut på å frata kommunene sine viktigste oppgaver, nemlig ansvaret for helse, omsorg og skoler. Alternativet heter statlig stykkprisfinansering: Statlige midler adminstrert av et større byråkrati enn i dag skal erstatte lokal utforming, kommunal tilpassing og tett kontakt mellom folkevalgt og borger.
Frp sitt opplegg med statlig stykkprisfinansering er verken farlig eller ulovlig i seg sjøl. Men i stor skala, blanda sammen i en til nå ukjent cocktail, vil vi sannsynligvis risikere å sitte igjen med tomme kommuner, mindre demokrati og – sist, men ikke minst - et velferdssamfunn mindre tilpassa folk og lokalsamfunn sine behov og forutsetninger. I strid med ånden fra 1837. I kontrast til det levende, lokale folkestyret som putrer og går og gir folk rik mulighet til å påvirke lokalsamfunna sine. Vil vi virkelig det?
