|
– Det som skjer oftest er trusler, både om at ungdommene skal skade seg selv eller de ansatte. I enkelte tilfeller kan de også true de barnevernsansatte med at de skal gjøre noe med familien deres, at de skal skade barna deres eller til og med drepe dem, forteller Kjeld Christian Fjeldvig.
I enkelte tilfeller gjør ungdommene alvor av truslene og utageringen blir fysisk og voldelig. De kan knuse vinduer på hus eller biler eller slå inn dører, og i enkelte tilfeller kan de skade enten seg selv eller andre.
Kjeld Christian Fjeldvig har mange års erfaring både som ansatt i ulike barnevernsinstitusjoner i Humana omsorg og assistanse, og som veileder for ansatte i institusjoner. Episodene han beskriver i en episode av podcasten Humana Innsikttr, har skjedd i ulike type barnevernsinstitusjoner rundt omkring i Norge. Han har erfaring fra Humana sine institusjoner, men liknende situasjoner skjer i de fleste institusjoner og boliger hvor barn og unge blir tatt hånd om av barnevernspersonell.
– Det som er viktig å huske på er at vi jobber med barn og ungdom som har en trøblete måte å håndtere smerteuttrykket sitt på. Det kan komme ut på alle mulige slags måter både ved at de skader seg selv eller andre eller at de prøver å rømme, forteller Kjeld Christian Fjeldvig.
Han understreker at det i de aller fleste tilfeller går greit, og at ungdommene er sammen med mennesker som er utdannet og har erfaring med å håndtere dem. Men i enkelte situasjoner kan det bli tilspisset og det kan komme utfordrende situasjoner. Det er da mange ansatte i barnevernsinstitusjoner opplever å mangle verktøy og lovlige sanksjoner å bruke overfor barna.
– Vi som ansatte har aldri lov å bruke fysisk makt med mindre det er strengt nødvendig. Det skaper begrensninger som gjør at mange opplever å ikke føle seg trygge på jobb, forteller han, og forklarer at ansatte i enkelte situasjoner føler seg så truet at de kontakter politiet. Dessverre er det ofte ikke hjelp å få.
– Noe av utfordringen kan være at den ansatte, som ofte er på jobb i flere døgn av gangen, opplever trusler over lang tid. Når man har blitt presset og utsatt for trusler kanskje gjennom flere dager, kan grensen for hva man tåler bli lavere. Når politiet blir kontaktet og de kommer til stedet, opplever de ofte ikke situasjonen like akutt som det de barnevernsansatte gjør, forklarer Fjeldvig.
Begrenset rett til å bruke makt
– Det er ikke slik at politiet heller kan bruke makt i enhver situasjon. Det er generelt svært strenge regler for når man kan bruke tvangsmidler, spesielt overfor barn. Det begrenser også vår mulighet til å bistå på en måte ansatte i barnevernet ønsker, forklarer Kai Spurkland. Han er politiadvokat i Oslo Politidistrikt og forsker ved politihøyskolen. Han er godt kjent med denne utfordringen og har i et innlegg i Aftenposten (12.11.21) etterlyst en lovendring for å få en tydeligere ansvarsfordeling mellom politi og barnevern. Han forklarer at det i dag er slik at politiet ikke kan bruke andre tvangsmidler mot barn i en institusjon enn de tvangsmidlene barnevernet har lov til å bruke i det enkelte tilfellet. Barnevernets adgang til å bruke makt vil altså være bestemmende for hva politiet har lov til å gjøre. Spurkland mener regelverket kan virke uklart.
– For eksempel vil det i en situasjon hvor et barn som er rømt fra en institusjon ikke være mulig for verken de institusjonsansatte eller politiet å bruke makt for å få ungdommen til å samarbeide, med mindre barnevernsloven tillater det. Politiet opptrer kun som barnevernets forlengede arm og har ingen andre fullmakter enn barnevernet selv, forklarer han.
For at politiet skal kunne gripe inn med videre fullmakter enn det barnevernet selv har, må det være begått straffbare handlinger eller være en akutt fare for at ungdommen skal skade seg selv eller andre.
Viktig med dialog
Kai Spurkland understreker at politiet ikke nødvendigvis er de beste til å håndtere ungdom i utfordrende situasjoner, spesielt ikke hvis ungdommene ikke har gjort noe ulovlig.
– Våre virkemidler er håndjern, skuddsikre vester og våpen som pepperspray og batong. Vi kommer uniformert og uttrykker makt. Hvis det da ikke er tvingende nødvendig, kan belastningen bli unødvendig stor og i enkelte tilfeller kan politiets involvering i situasjoner bidra til retraumatisering og frykt og kan altså gjøre vondt verre, sier Spurkland.
Kai Spurkland anbefaler et bedre samarbeid og tett dialog mellom barnevernsinstitusjoner og politiet og mener institusjoner må ta kontakt og holde kontakt med det lokale politiet i området der institusjonen ligger. På den måten kan man på en bedre måte forebygge konflikter i eventuelle tilspissede situasjoner. Ved å forstå hverandres behov og muligheter vil det gjøre dialogen lettere de gangene institusjonsansatte ser behov for å ringe til politiet.
– Politiet har veldig mye annet å håndtere i løpet av et døgn. Vi er samfunnets vaktmestere og skal rydde opp på alle steder det trengs, fra de små til de store hendelser. Når man da ikke ser utfordringen de ansatte har, er det ikke fordi de ønsker å være vrange, men fordi de har veldig mye annet å tenke på, sier han og mener det vil være lettere for politiet å se utfordringene hvis de allerede vet hvordan situasjonen på institusjonen er. Kjeld Christian Fjeldvig er enig i at god dialog i rolige perioder er viktig for å styrke samarbeidet og forståelsen mellom politiet og dem. Han forteller at de enkelte steder i landet får dette til på en god måte.
– Der vet politiet for eksempel at når noen fra oss ringer, så er det virkelig alvor. Med en god dialog kan det kanskje være slik at det på operasjonssentralen står en lapp om at når noen fra vår institusjon ringer så må politiet prioritere det, sier Fjeldvig.
Selv om politiet har ulike ressurser rundt omkring i landet, er de begge enig i at bedre dialog generelt vil kunne gjøre situasjonen bedre.
|
