Pressemelding

Barne- og likestillingsminister, Karita Bekkemellom skriver i et innlegg i
forbindelse med forslag til endring av barnebidragsreglene at bidragene har
økt for de fleste etter bidragsreformen i 2003, og at kun noen barn har fått
lavere bidrag. Det som skjedde ved innføring av nye bidragsregler og
omregningen som følge av denne, var at 30% av de bidragspliktige slapp å
betale bidrag grunnet manglende bidragsevne. En del med lave inntekter og
lite samvær med barna, fikk økte bidrag, mens en stor del høytlønnete fikk
kraftig reduksjon i bidragene. Dette gjaldt også for høytlønnete
bidragspliktige med lite samvær, slik at de nye bidragsreglene ble en
gedigen gavepakke hovedsakelig for rike bidragsfedre. Det er også denne
gruppen som nå trampeklapper i takt med endringsforslagene. Før
bidragsreformen i 2003, hadde prinsippet i bidragsregelverket vært å sikre
at barna skulle få ta del i begge foreldrenes velstand. De nye reglene
gravla dette prinsippet. Og ble erstattet med SIFO satser og nøktern
levestandard for alle bidragsbarn uavhengig av foreldrenes inntekt. Der
bidragsforeldrene har spesielt høy inntekt, ble det imidlertid innført
adgang til søke om tilleggsbidrag, opp til et visst tak.

Denne muligheten er nå foreslått fjernet fordi man er redd for at disse
pengene også skal komme andre personer i barnets bostedsfamilie til gode, og
da spesielt mor. For det kunne jo hende at den tidligere hustruen kunne
komme til å bruke noe av pengene på seg selv. Og det kan man visst ikke
risikere. Barn av rike foreldre skal ikke ha det bedre enn andre ”skilte”
barn. Om ikke de da har en snill bidragspliktig far/mor som helt frivillig
og velvillig lar sine barn ta del i sin velstand. Noe selvfølgelig de fleste
gjør. Men sannsynligheten er stor for at den velvillige gruppen ikke trenger
et regelverk som pålegger dem å bidra ekstra. Et av ministerens argumenter
for å fjerne tilleggsbidraget er at det dreier seg om et fåtall med barn. Vi
mener tvert imot at det derfor er viktig å la denne bestemmelsen bestå.
Ministeren bør være klar over at ikke alle foreldre er like ivrige på å
betale barnebidrag eller på andre måter bidra til forsørgelse av sine barn.
I tillegg strider fjerning av tilleggsbidraget mot prinsippet om at
foreldrene skal bidra til forsørgelse av barna etter evne. Samt at
forsørgelsesplikten i stadig større grad overføres fra samværsforeldre til
bostedsforeldre.

Det er SIFO sine satser som danner grunnlag for å beregne hva det koster å
forsørge et barn. SIFO satsene tar utgangspunkt i et nøkternt forbruk. Det
er ikke rom for verken utskeielser som sportsutstyr og klær utover det helt
nødvendige. Heller ikke fritid og ferie dekkes av bidraget. Karita
Bekkemellom vil at det skal være opp til bidragsforeldrenes velvilje
hvorvidt barna skal få delta i deres velstand. Aleneforeldreforeningen mener
at dette må være lovfestes for at barna skal sikres denne retten.

Fradrag for samvær ble innført med bidragsreformen i 2003. Denne
bestemmelsen har i ettertid vist seg å være en kilde til skjerpete
konflikter mellom foreldrene, til tross for at Bekkemellom underslår dette i
sin stortingsmelding der forslag til endringene gjennomgås og drøftes.
Samværsfradraget ble satt kunstig høyt for å stimulere til økt samvær, og
oppleves gjerne som økonomisk premiering av samvær. Det viser seg nå at
samværsomfanget ikke har økt nevneverdig som følge av samværsfradraget. Nå
foreslår barneministeren ytterligere økning i fradragene. Som igjen betyr
lavere bidrag, samtidig som bidragene er ment å dekke det samme som
tidligere. Også en faktor som bidrar til å velte en stadig større del av
bidragsplikten over på bostedsforeldrene, mens samværsforeldre skal bidra ut
fra et prinsipp om velvilje. Det er dette Karita Bekkemellem kaller
likeverdig foreldreskap.

Vår bekymring er ikke for de barna med foreldre som klarer å samarbeide og
finne gode løsninger for seg og sine barn. Det er den gruppen som ikke
klarer å finne løsninger på egen hånd som bekymrer oss. Regelverket bør
bidra til å sikre barna økonomisk, samt å forplikte foreldrene. Det er flott
med vyer og ønskedrømmer om en verden der foreldrene er gode venner og vel
forlikte etter et samlivsbrudd. Men slik er det dessverre ikke.

Vi har også andre innvendinger i forhold til endringsforslagene. Bl.a. burde
Karita Bekkemellem nå benytte anledningen til å få fjernet gebyret for
fastsettelse av barnebidrag. Gebyret fører til mer konflikter mellom
partene. Gebyret er i tillegg satt mye høyere enn det normalt koster å
fastsette et bidrag. Det er partene selv som må framskaffe grunnlaget for
fastsettelsen, derfor er det svært urimelig at staten tar seg så godt betalt
for en tjeneste som i utgangspunktet burde være gratis. Gebyret fører også
til at mange lar være å søke endring selv om grunnlaget er der, rett og
slett for å unngå ytterligere konflikter.

Videre burde barneministeren øke bidragsforskuddet til tidligere nivå. Mange
enslige forsørgere som ikke får bidrag grunnet manglende bidragsevne/-vilje,
får hele bidragsplikten i fanget. Dette rammer spesielt hardt der det heller
ikke er samvær. Det er selvfølgelig positivt at minsteforskutteringen øker
for den eldste gruppen av bidragsbarn, men det er likevel ikke nok. Vi mener
at bidragsforskuddet bør ytes uavkortet.

Så barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem. Slutt å ri
likestillingens kjepphester når det gjelder ordninger for barna våre. Finn i
stedet ut hvor skoen trykker. Lytt til alle partene i bidragssakene. Og ikke
bare på rike bidragsfedre som har all mulig grunn til å hilse de foreslåtte
endringene velkommen. Ta deg en tur rundt på NAV kontorene. Snakk med dem
som har daglig kontakt med bidragspartene. Hør hvordan konfliktene er blitt
skjerpet som følge av bidragsreformen.

Noen av de foreslåtte endringene i meldingen vil gi grobunn for ytterligere
skjerping av konflikter, samt føre til enda flere resignerte
bidragsmottakere. Mange i denne gruppen har ikke så mye tid og overskudd til
å protestere mot endringene, selv om disse for mange betyr en økt økonomisk
og sosial marginalisering.