|
Journalisten og forfatteren ble tildelt Fritt Ords Honnør for grundig og standhaftig journalistikk som har avdekket justismord i Baneheia-saken og bidratt til foreløpig domfellelse i Birgitte Tengs-saken.
– Jeg er svært stolt. Aller mest fordi jeg får prisen for å ha bidratt til at den svært urimelige erstatningsdommen som hang over Birgitte Tengs’ fetter i 24 år omsider er opphevet. Og for at Viggo Kristiansen i dag både er frifunnet og renvasket for drapene i Baneheia i mai 2000.
– Bjørn Olav Jahr er kritisk når han stiller spørsmål, han er kritisk når han analyserer. Han er litt som jerven, gir seg ikke før tennene kjenner bein, sa Stiftelsen Fritt Ords Sigrun Slapgard da hun mandag overrakte prisen til Jahr.
Seremonien fant sted mellom 10 og 11 i Fritt Ords lokaler i Oslo.
Slapgard sa at Jahr hadde gjort seg fortjent til Fritt Ords Honnør for summen av iherdig og granskende arbeid og et samlet forfatterskap og virke som har fått «direkte konsekvenser i store saker i norsk samtidshistorie».
Jahr kritiserte både politi, påtale, domstol, sakkyndige og mediene. Om frikjente Viggo Kristiansen, som nå er kjent uskyldig i drap, sa han at berøringsangsten «har vært kvelende».
– Kun én journalist, Dagbladets Eivind Pedersen, sto opp for Viggo. Ellers fantes det en skremmende enighet om at politi, påtalemyndighet, sakkyndige og domstolen ikke kunne feile.
Bjørn Olav Jahr (54) har skrevet bøkene «Hvem drepte Birgitte Tengs? En kriminaldokumentar» (2015), «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» (2017) og «Prosessen mot Viggo Kristiansen» (2021) og laget podkaster og tv-programmer om sakene.
Her kan du lese hele begrunnelsen for honnøren til Bjørn Olav Jahr da den ble annonsert.
Bjørn Olav Jahr
Pristale 25. september 2023, Fritt Ords Honnør
Tusen takk for prisen. Det er en stor ære. Det gjør meg svært stolt. Aller mest fordi jeg får prisen for å ha bidratt til at den svært urimelige erstatningsdommen som hang over Birgitte Tengs’ fetter i 24 år omsider er opphevet. Og for at Viggo Kristiansen i dag både er frifunnet og renvasket for drapene i Baneheia fra mai 2000. Så da vil jeg starte med Viggo og med Birgittes fetter. Det er de to jeg har aller mest å takke for. For motet deres, for at de aldri lot uretten knekke dem og for at de begge har vist meg tillit, både gjennom samtaler og ved å tillate meg innsyn i sakens dokumenter, som har vært helt nødvendig for at jeg skulle kunne opplyse publikum om sakene. Forståelig nok ønsket de det. For det er vanskelig å forestille seg noe verre enn urettmessig å bli beskyldt – og ikke minst dømt – for å ha tatt livet av noen. Jeg er glad stadig flere ser verdien av at jeg har satt søkelys på uretten disse to unge mennene ble utsatt for.
I all ubeskjedenhet: jeg tenker jo at prisen i dag også er en stor seier for det frie ord. Og da vil jeg gjerne si noe om noen av alle dem som har tilrettelagt for meg. Min tidligere arbeidsgiver, Gyldendal, som lot meg utgi «Hvem drepte Birgitte Tengs?», Stiftelsen Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening som støttet meg økonomisk, Filmhimmelen og TV 2 som videreforedlet arbeidet med tv-dokumentarserien «Hvem drepte Birgitte?» og lokale journalister som tok meg imot med åpne armer og delte viktig informasjon som kunne gi svar på hvem som drepte 17 år gamle Birgitte. Og ikke minst mine to viktigste kilder: Jakob, faren til fetteren, som i alle år har kjempet en heroisk kamp for å renvaske sønnen. Alltid klar for en prat, aldri redd for å gå inn i krevende materie. Og så Grete Strømme, da. Den tidligere sekretæren fra Haugesund politikammer som allerede året etter drapet på Birgitte varslet og laget en omfattende rapport på mannen som tidligere i år ble dømt for drapet. For dette ble Strømme trakassert og rettslig forfulgt. Likevel fortsatte hun kampen for fetterens rettigheter. Hennes sivile mot er vanskelig å beskrive med ord.
Selv måtte jeg inn i Baneheia-saken for å kjenne på noe som kan ligne tilsvarende motstand. Heldigvis sto jeg ikke like alene som det Grete Strømme hadde gjort. Eller slik ekteparet Sten og Vibeke Ekroth hadde da de fra 1970-tallet kjempet for Fredrikstad-mannen Per Lilands uskyld. Jeg hadde heldigvis folk rundt meg med nok vilje og nok mot til at jeg skulle få mine upopulære, kontroversielle og – for mange – ikke-melodiøse funn publisert.
Det starter med at Viggo Kristiansen hevder sin uskyld. Og et enkelt og åpent spørsmål: hva om han har rett? Pitch, et lite nystartet forlag, stiller seg dette spørsmålet. Så spør de meg om jeg vil skrive bok om drapene i Baneheia. Og da jeg – etter å ha lest dokumentene i saken – blir overbevist om at Viggo har rett, at han er uskyldig, så sier forlagssjef Wenche Haugsand til meg: ja, men så skriv det, da.
Så enkelt. Så tydelig. Så befriende.
Høsten 2017 utkommer «Drapene i Baneheia». To historier. En sannhet. Energigivende og spennende å skrive. Energitappende og krevende å utgi. To uker etter lansering blir jeg invitert til Vennesla, litt nord for Kristiansand, på kulturarrangement «Bøker, mat og prat». I forkant av seansen konfronterer lokalavisen arrangøren, John Terje Ruenes, med at mange synes det er forkastelig å invitere meg, og lurer på om de ikke derfor vurderer å avlyse besøket. Ruenes svarer at han forstår reaksjonene veldig godt.
Jeg skal ikke påstå at det føltes godt å skulle være et forkastelig innslag. Samtidig er det noe fint med det. For arrangøren turte likevel – å invitere meg, den forkastelige. «Vi velger å stole på at forlaget og forfatteren har en genuin interesse for rettssikkerhet og vi mener det er en viktig sak i det norske samfunn, at rettsavgjørelser blir ettergått», svarte Ruenes.
Så enkelt. Så tydelig. Så befriende.
Arrangementet ble nærmest boikottet og nådde vel en slags all-time-low med kun 40 solgte billetter. Likevel – og viktigst – arrangøren lot seg hverken stanse av trusler om boikott eller den generelle stemningen på Sørlandet, som jo jevnt over handlet om at «nå må vi få lagt denne saken bak oss en gang for alle», altså tie den. En linje alle de store mediehusene i Norge hadde lagt seg på.
For berøringsangsten har vært kvelende. Baneheia-saken er grusom. Ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen, åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen, to små uskyldige jenter drept på høylys dag i et populært turområde like ved Kristiansand. Ikke rart alle krevde svar på hvem og hvorfor. Da politiet – etter å ha funnet kjønnshåret til Jan Helge Andersen – arresterte både ham og vennen hans, Viggo Kristiansen, så ikke norske mediehus seg tilbake. «Tatt» sto det på forsiden av VG dagen derpå. Kristiansen hadde ingen sjanse. Kun en journalist, Dagbladets Eivind Pedersen, sto opp for Viggo tilbake i tid. Ellers fantes det en skremmende enighet om at politi, påtale, sakkyndige og domstolen ikke kunne feile. Samtidig fantes det også en enorm sympati med de etterlatte, som jo har lidd ufattelige tap. Det er fullt forståelig. Men det betyr likevel ikke at man ikke kan ha plass til to tanker i hodet samtidig. Det betyr ikke at man kan la være å stille spørsmålet, eller i det minste lytte til dem som tør gjøre det: hva om Viggo snakker sant? Hva om han er uskyldig?
Heldigvis traff Viggo en psykolog i fengslet, Atle Austad, som virkelig lyttet til ham, som våget å stille disse spørsmålene. Og som så koblet ham med advokat Sigurd Klomsæt. Våren 2008 begynte Klomsæt arbeidet med Viggos gjenopptakelse, han skulle raskt bli omtalt som en klovn. Og da han ønsket jentenes klær utlevert for nye DNA-analyser, var medienes fokus at han krenket de døde jentene og deres etterlatte. Klomsæt engasjerte de anerkjente DNA-ekspertene Ragne Farmen og Susan Pope, som begge torpederte premisset dommen mot Viggo bygget på, at det med sikkerhet fantes DNA fra to gjerningspersoner i Baneheia. Likevel valgte mediene å se en annen vei. «Slutt å fråtse i bedervet advokatmat», het det i Fædrelandsvennen. For pressen holdt det åpenbart at de «visste» at Viggo var skyldig. Magefølelsen trumfet bevisvurderingen.
10. oktober skal Norsk Presseforbund og Stiftelsen Fritt Ord legge frem en rapport over hva som gikk galt med pressens dekning. Interne evalueringer til nå bærer bud om at selvkritikken neppe når uante høyder. Noen mediehus peker på innflytelsesrike Ada Sofie Austegard når de skal forklare egen berøringsangst. Austegard er moren til avdøde Stine Sofie og generalsekretær i Stine Sofies Stiftelse. Austegard og stiftelsen leverer lovforslag, får gjennomslag i flere rettspolitiske spørsmål og har vunnet rettssikkerhetsprisen. Både justisministere og riksadvokater tar Austegard på alvor. Det gjør også jeg.
Og VG.
Og bare så det er sagt, jeg er prinsipielt tilhenger av ytringsfriheten – også når den rammer meg. Austegard har ofte satt søkelys på etterlattes rettigheter. Det er bra. Lørdag 5. november 2018 oppleves agendaen likevel som en annen. Under vignetten «VG drar bra damer» har Austegard kommentaren «Media har ansvar for ytringstrollet!» på trykk, der hun kaller det «svært bekymringsfullt når mediene stiller sine kanaler tilgjengelig for «enkeltmenneskers ensidige og unyanserte ytring». Ytringstroll er ifølge Austegard «en som ytrer seg med et ensidig perspektiv, fordreining av fakta og noen ganger for egen vinning», og hun forteller at hun selv i Baneheia-saken har «måttet lese artikler der aktører gang på gang er gitt spalteplass om bevisførsel som for lengst er parkert», og der sannheter konstrueres. Jeg er blant dem Austegard sikter til. Og hun gir seg ikke med det.
Noen måneder etter Austegards kommentar i VG blir jeg invitert for å snakke om justismord på en konferanse i regi av Tønsberg og Færder bibliotek. Dette reagerer Austegard på, og gjennom Tønsberg Blad oppfordrer hun folk til å boikotte arrangementet «for å vise respekt for de som sitter igjen og ikke kan stoppe underholdningsverdien det har rundt våre barns skjebne.» I et påfølgende innlegg i samme avis, navngir hun alle ansatte på biblioteket. «Det å lese at alle dere som jobber på biblioteket er helt ukritisk til denne nye trenden for underholdning, og er med på denne satsningen, gjør vondt», skriver Austegard. Hun utfordrer hver og en av de ansatte på biblioteket om å be ledelsen revurdere arrangementet.
Men i motsetning til hva en rekke medieledere har gjort, så står biblioteksjef Tone Eli Moseid støtt i møtet med Austegard. Hun viser til folkebibliotekets samfunnsansvar som uavhengig arena for offentlig samtale og debatt, og sier at arrangementet handler om å «utfordre autoritetene i rettsapparat, ikke ofrene». «For biblioteket er ytringsfrihet viktig, og særlig litteratur som ytring», sier biblioteksjef Moseid.
Så enkelt. Så tydelig. Så befriende.
Da kjenner jeg virkelig at jeg har noen i ryggen. Arrangementet går for fullsatt sal. Jeg tenker det handler om å ta ansvar, også for å ytre det upopulære, kontroversielle og vanskelige. Slik også underholdningskanalen Discovery gjorde, da de valgte å sende Monsters sobre, verdige og svært viktige TV-dokumentarserie «Baneheia. Kampen om Sannheten». Dette i kontrast til TV 2 som hadde tilsvarende mulighet, men ikke våget. Og NRK som, under debatt med blant annet Ada Sofie Austegard foran fullsatt sal på journalistkonferansen SKUP våren 2019, lovet at de aldri skulle lage true crime om Baneheia.
Helt til slutt. Det er mange jeg kan og bør takke for veien frem til denne prisen. Jeg nevner noen flere enn de tidligere nevnte. Politioverbetjent og forsker Asbjørn Rachlew holdt et foredrag om politiets avhørsmetoder på SKUP-konferansen i 2003. Rachlews arbeide har revolusjonert avhørsmetodene i politiet. På konferansen snakket han om oppklaringspress og fare for falske tilståelser. Det ble min inspirasjon og inngang til Birgitte Tengs-saken. Advokat Arvid Sjødin for å ha gitt meg tilgang til dokumentene i begge sakene. Thomas Bergstøl, Viggos fetter, for gode samtaler og omvisninger i Baneheia. Halvard Sivertsen og Mikkel Tronsrud for uvurderlige innsats og kloke analyser av Baneheia-saken. Og alle kollegaer i Svarttrost produksjoner, som tilrettelegger for at jeg kan lage podkaster av Birgitte- og Baneheia-saken. Privat: Ellen, min kjære, som alltid har oppmuntret meg til å skrive og grave, og som mer enn noen annen forstår seg på bøkenes kraft. Moren min som forbeholdsløst har støttet meg i alle valg. Faren min som tidlig viste meg at flertallet ikke nødvendigvis har rett, men at det handler om å skjerpe argumentene i møte med dem. Søsteren min, Anette, for alle fruktbare og innsiktsfulle diskusjoner om juss og DNA. Egil på ni for stor iver om slepespor og lommelykter som ikke lyser. Camilla for alle gode samtaler om tekniske problemstillinger. Og Anja, yngstedatteren min. Førsteleser på manuset på «Hvem drepte Birgitte Tengs?», men også første i familien – også før meg – som prosederte Viggo Kristiansens sak foran et større publikum.
For høsten 2017 går Anja på Universitetet i Bergen, der intellektuell nysgjerrighet heldigvis teller mer enn berøringsangst. Baneheia er oppgave på ex.phil-studiet, og under en fellespresentasjon tar Anja på seg oppdraget med å argumentere for at Viggo Kristiansen hverken drepte eller voldtok i Baneheia våren 2000. Opponenten skal argumentere for skyld. Etterpå kan Anja stolt ringe og fortelle at hun vant publikum. Fullstendig. Selvsagt fordi hun er flink. Men enda mer selvsagt – her – fordi hun har en sterk sak. Og fordi tilhørerne, unge mennesker uten fordommer, forutinntatte holdninger og friere for feilinformasjon, lettere forstår fakta i saken.
For fakta må alltid trumfe følelser. Uansett hvor skjevt en sak er kommet ut. Uansett alvoret i den. Uansett hva alle måtte tro.
Så enkelt. Takk.
Sigrun Slapgard:
Pristale 25. september 2023, Fritt Ords Honnør til Bjørn Olav Jahr
Kjære alle,
Eg vil åpne med eit historisk tilbakeblikk. For snart 750 år sidan fekk vi Magnus Lagabøtes landslov her i landet – og Norge vart eit pionérland i Europa, vi var det første landet etter Romarrikets fall som fekk ei landsgjeldande lov. Sidan da har vi nordmenn likt å tenke på oss sjølve som eit land med stor rettssikkerheit, at sjølve fundamentet i vårt demokrati er lovfesta ytringsfridom og eit rettssamfunn som gjeld for alle.
På nyåret i 2021 kom ei stor nyheit som rysta dette sjølvbildet og skapte sjokkarta medieoppslag. Gjenopptakingskommisjonen hadde bestemt at saka til Viggo Kristiansen skulle bli gjenopptatt. Etter mange forsøk i åra frå 2008 til 2021 – og like mange avvisingar, sa ein venn da til Bjørn Olav Jahr: Dette var både overraskande og sjølvsagt.
Og i tida som følgde vart det bestemt lauslating av Høgsterett og seinare frifinning av Riksadvokaten og Borgarting lagmannsrett.
Men den vesle kommentaren, «både overraskande og sjølvsagt», den viser spennet sakprosaforfattar Bjørn Olav Jahr har jobba i – mellom det som nesten var utenkeleg i rettsstaten Norge – og samtidig Jahrs evne og vilje til å forfølgje eit mål, og å ha tru på sine eigne funn.
For gravejournalisten Jahr hadde det teikna seg et tydeleg bilde av ein person som var uskyldig dømt, og med det såg han konturane av eitt av norgeshistorias største justismord. I starten arbeidde Bjørn Olav Jahr utifrå ein hypotese, ein sterk hypotese. Nå er det eit faktum som vi må forhalde oss til, at eit menneske var dømt på feil grunnlag – sjølv om det kan være vondt og leit på vegner av fleire partar.
Eg vil gratulere Bjørn Olav Jahr med Fritt Ords Honnør – og med tidlegare prisar: Du fekk din første av SKUP-juryen i 2003, og fleire andre dei siste åra, blant anna Den store journalistprisen og nå nyleg Rettssikkerheitsprisen. Når vi i Fritt Ord med dette også vil gi honnør til arbeidet ditt, er det for ditt samla forfattarskap og virke. Du har gitt ut fleire bøker som har fått direkte konsekvensar i store saker i norsk samtidshistorie – og slik plassert deg i sentrum for eitt av Fritt Ords viktige satsingsområde.
La oss kaste eit lite blikk bakover igjen:
Da dei antatte gjerningsmennene i Baneheia-saka fekk dommen sin i 2002, jobba Bjørn Olav Jahr med ei heilt anna sak. Han arbeidde som journalist i bladet Kapital, og hadde fleire oppslag om Finance Credit, ei stor bedrageri-sak som endte med fleire domsfellingar og bøter. For ein som deg, du har studert økonomi og blei seinare journalist, var nok dette eit både spennande og opplagt fagfelt. Arbeidet ga SKUP-prisen i 2003, og vart til bok i 2005.
Det var fleire år seinare, at Bjørn Olav Jahr starta arbeidet med to store drapssaker, svært alvorlege saker som har hatt betydning i norsk offentlighet. Den eine er drapet på 17-åringen Birgitte Tengs, og den andre saka er valdtekt og drap på åtteåringen Stine Sofie Sørstrønen og tiåringen Lena Sløgedal Paulsen. Eg seier navna her, i respekt for ofra og deira nærmaste pårørande.
I desse to sakene har igjen Bjørn Olav Jahrs virke som sakprosaforfattar i kombinasjon med journalistikken, gjort at bøkene hans har fått konsekvenser.
Men det har ikkje vore utan motbakkar.
Boka om Birgitte Tengs-saka kom ut i 2015. Der skriv Jahr om korleis det kunne ha seg at politiet la mye vekt på å gå etter fetteren, og på den måten unnlét å forfølgje andre spor i saka. Boka bidro til gjenopptaking, tiltale av ein annan gjerningsperson, der det hittil står opent om det nå vil ende med rettskraftig dom.
I Baneheia-saka har Jahr gitt ut to bøker, ei i 2017 og ei i 2021. Bøkene har spela ei viktig rolle i å avdekke at dommen mot Viggo Kristiansen har vore eit justismord.
Gravejournalistarbeidet – og bøkene der arbeidet er presentert – står som heilt spesielle eksempel på at grundig arbeid med journalistikk fører til ny innsikt om alvorlege saker, og kan endre syn både hos politi, domstol, og presse. Og slik ivareta ein rettssikkerheit som vi kanskje har lett for å ta for gitt i dette landet – ja, kanskje heilt sidan Lagabøtes tid.
Jahrs bøker – og ikkje minst engasjementet som ligg bak – er rett og slett uvanleg gode eksempel på kva viktig sakprosa er. Han viser grundigheit, han jobber sjølvstendig, han studerer eit enormt materiale av dokumenter. Dette er hovedmetoden, og i tillegg er det intervju og kryssjekking med vekting av ulike forhold. I bøkene gir han lesaren tilgang til metode og vurderingar undervegs.
Og det er krafta i dette skriftlege og grundige materialet i bøkene som har overtydd. Bjørn Olav Jahr har snudd ei heil offentligheit.
I føreordet til «Prosessen», den siste boka hans fra 2021, reiser han sjølv spørsmålet om kor vidt brennande engasjement kan la seg kombinere med objektiv journalistikk, og meiner svaret på det er ja, sjølv om ein journalist alltid vil ha sine eigne oppfatningar og synspunkt.
Men det objektive og nøytrale er målet både i metode og tilnærming. Ein god journalist kan ikkje falle for freistinga til å sjå bort frå fakta og forhold som svekker hypotesen.
Bjørn Olav Jahr minner også seg selv på desse viktige prinsippa undervegs. Dei gjeld ikkje berre for politi og andre som granskar og forskar, det gjeld også for han sjølv som journalist.
I det same føreordet spør han også: «Kan jeg rettferdiggjøre det å skrive bøker om en sak som gjør vondt for så mange?»
Igjen går Jahr rett til kjerna av det vanskelege. Store og grove brotsverk kan ha gitt, direkte eller indirekte, eit press om å finne ein gjerningsmann. Eit slikt press kan i verste fall føre til feilslutningar.
For sin egen del svarer han slik på spørsmålet om det er følelsesmessig vanskelig å jobbe med slike drapssaker: «Jeg blir mer engasjert enn opprørt. Sorgen tilhører de etterlatte. Det ville nesten være respektløst å gå inn i den, innbille seg at man kunne ta noe av den på sine skuldre.» Denne rolleavklaringa har sikkert vore nødvendig og riktig i arbeidet, og det styrkar Jahrs truverde – han har i tillegg klart å halde ein nokså låg profil, og slik forhindra at han sjølv skulle kome i vegen for alvoret i sakene.
Mange har stilt spørsmålet: Korleis kan du være så skråsikker på at Viggo Johansen er uskyldig. Til det har Bjørn Olav Jahr svart:
«Jeg er alltid mye mer redd for å si at noen er skyldige enn at noen er uskyldige. Hvis noen spør meg, hvordan kan du være så skråsikker på Viggo Johansens uskyld, så sier jeg at det er bevisene som tilsier at han ikke har gjort det. Men i skyldspørsmål påligger det enda flere bevis.»
Slik peiker han på – og minner oss om – det som jo skal vere, bør vere, basis for rettssamfunnet vårt.
Journalistens rolle – og kanskje privilegium – er at han eller ho ikkje treng å ha alle svar. Det har da heller ikkje Bjørn Olav Jahr meint at han har. Men han har gjort visse funn, det har teikna seg eit bilde, og det har han stått inne for.
Forma i bøkene er prega av at det er fakta, avhør, rettsdokumenter som taler sitt språk. I korte og poengterte kapitler bygger det seg opp ei spenning for lesaren. Dette er sakprosa på sitt beste, slik eg ser det. I motsetning til slik det gjerne er i underhaldningslitteraturen, sit ein som lesar igjen med ei sterk oppleving av at drivkrafta for forteljinga er eit ønske om å sjå sakene med nye auge, få fram nye argument og perspektiv.
Da Norsk faglitterær forfattar- og oversetjarforeining laga og lanserte ei sjekkliste for etikk i sakprosaen, var Bjørn Olav Jahr ein av fem sakprosaforfattarar som utarbeidde lista. Dei vanskelege sakene han har gått inn i, har blitt lagt merke til.
Jahr bruker også sitt engasjement til å inspirere andre, han held foredrag på skoler, for journalistar og i andre samanhengar. Det har blitt TV-produksjon, og nå om dagen journalistarbeid i podkastselskapet Svarttrost.
I dag blir du hylla her, men som nevnt før, vegen hit har hatt sine motbakkar. På eit visst tidspunkt kjentest det sikkert som at du måtte gå i rette med eit samla pressekorps, kanskje også ein samla opinion. Du har sagt at særleg har arbeidet med Baneheia-saka kosta deg mykje.
I ein artikkel i tidsskriftet Prosa tidligere i år skriv litteraturvitar Line Norman Hjorth om bøkene dine at dei kan lesast som ei oppfordring «til å tilegne seg et mer kritisk og selvgranskende blikk».
Og akkurat nå om dagen er vi igjen minna om at det norske tillitssamfunnet kan ha sine bristar, det blir stadig gjort feilvurderingar – til og med på toppen.
Eit kritisk og sjølvgranskande blikk er eit journalistisk mål, men også noko vi må etterstrebe i mange forhold i livet.
Bjørn Olav Jahr er kritisk når han stiller spørsmål, han er kritisk når han analyserer. Han er litt som jerven, gir seg ikkje før tennene kjenner bein. Og innimellom vender han det kritiske blikket mot seg sjølv, spør om han hugsar å ivareta den nøytraliteten og objektiviteten som han forventar av andre.
For summen av dette iherdige og granskande arbeidet har Bjørn Olav Jahr gjort seg vel fortent til Fritt Ords Honnør.
Les mer på Fritt Ord
Les begrunnelsen for honnøren til Jahr
Les Fritt Ords publisering av talene.
Fritt Ord har tidligere gitt støtte til rmanusutvikling av Jahrs bok “Overgrepene i Tysfjord” “Marerittet i Baneheia. To drap. To historier. En sannhet” og “Hvem drepte Birgitte Tengs?”. Se alle Fritt Ords tildelinger i vår database.
Fritt Ord og Norsk Presseforbund holder seminar om pressens dekning av Baneheia-saken 10. oktober 2023.
Om honnørmottakeren
Bjørn Olav Jahr (født 1.9.69) er utdannet samfunnsøkonom og ansatt som journalist i podkastprodusenten Svarttrost. Han har erfaring fra avis, tidsskrift, dokumentarproduksjon og forlag. Ved siden av bøkene om de to drapssakene har han skrevet sakprosabøker om økonomisk kriminalitet. Han har mottatt flere mediepriser, blant annet Den store journalistprisen i 2023. Han har skrevet bøkene «Hvem drepte Birgitte Tengs? En kriminaldokumentar» (2015), «Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet» (2017) og «Prosessen mot Viggo Kristiansen» (2021) og laget podkaster og tv-programmer om sakene.
Om prisen
Fritt Ords honnør deles ut av Stiftelsen Fritt Ords styre for verdifullt virke i det frie ords tjeneste, gjerne i tilknytning til en aktuell sak. Honnør kan deles ut flere ganger i året. Fritt Ords Honnør består av et beløp på 100 000 kroner. Her kan du lese om tidligere vinnere. Forrige vinner var Ella Marie Hætta Isaksen, mars 2023. Her er de tre ulike prisene Fritt Ord tildeler.
|
