Pressemelding
Frank Bakke-Jensen, Stortingsrepresentant Finnmark Høyre -
30.03.2011
Datalagringsdirektivet, styrket personvern og kriminalitetsbekjempelse
En av de sakene jeg har arbeidet mest med de snart to årene jeg har vært på Stortinget er datalagringsdirektivet.
Da jeg leste om direktivet første gangen fikk jeg nupper på ryggen. Jeg kommer fra Finnmark og der har makta representert med Arbeiderpartiet og LO årelange tradisjoner for å lagre opplysninger om mennesker, og så bruke disse i mer eller mindre manipulerende aktiviteter på vegne av arbeiderbevegelsen. Behørig dokumentert i memoarene til tidligere LO sekretær Ronald Bye. Det var derfor heller ikke overraskende at Helga Pedersen helt uten betingelser kunne proklamere at enten var man for direktivet, eller så var man for pedofile. Det er etter min mening akkurat så langt personverntanken rekker i de kretser.
Mitt største ankepunkt mot direktivet er at man lagrer alle kommunikasjonsdata med forebygging som begrunnelse. Hvis noen gjør noe galt kan vi gå tilbake og se hva de gjorde. Man innfører rettsprinsippet om at alle er mistenkt til det motsatte er bevist.
Jeg gikk altså på som Stortingsrepresentant med en grunnleggende skepsis til, og motstand mot EUs datalagringsdirektiv.
Samtidig er argumentene for lagring mange. Det er ikke vanskelig å forstå at politiet sliter med å finne spor som er slettet, og at dette kan være viktig informasjon i komplisert etterforskning. Begrunnelsen for å se etter de gode kompromissene er altså absolutt til stedet.
Jeg skal ikke påta meg å svare for andre partier men i Høyre har direktivet vært gjenstand for en grundig behandling. Det sto sentralt i en personvernresolusjon fra forrige landsmøte, vi har hatt det ute på partihøring, og en rekke engasjerte Høyremedlemmer har levert kronikk opp og leserinnlegg ned om saken. Engasjementet på Blogg, Facebook og Twitter kommer i tillegg. Vi kan med kraft hevde at vi vet hva vi snakker om, og jeg mener vi kan smykke oss med at vi har klart å nyansere problemstillingen.
For Høyre har dette vært et spørsmål om personvern. Derfor har vi tatt mål av oss å utforme et nasjonalt lovverk for behandling av elektroniske data. Det skal styrke personvernet samtidig som det skal gi politiet et effektivt verktøy i kriminalitetsbekjempelse. Lovverket skal lovregulere lagring, sikring og like viktig sletting av data. Tilgang til kommunikasjonsdata reguleres ved domstolskontroll og enhver bruk av data skal spores og logføres. Pressens kildevern skal sikres, og strafferammen skal være høy for å få ut data. Alt dette er momenter som ikke har hatt et tilfredsstillende lovverk til nå.
I vår kommunikasjonspregede hverdag er det på høy tid at vi får et lovverk som behandler og regulerer disse paradoksene. Jeg er også klar over at min og andres skepsis til en ukritisk implementering av direktivet har styrket personvernets status i den politiske debatten. Det er derfor jeg som en del av kompromisset svelger kamelen datalagringsdirektivet, og blir med på å vedta et lovverk som sikrer både personvernet og kriminalitetsbekjempelsen på best mulig måte.
Da jeg leste om direktivet første gangen fikk jeg nupper på ryggen. Jeg kommer fra Finnmark og der har makta representert med Arbeiderpartiet og LO årelange tradisjoner for å lagre opplysninger om mennesker, og så bruke disse i mer eller mindre manipulerende aktiviteter på vegne av arbeiderbevegelsen. Behørig dokumentert i memoarene til tidligere LO sekretær Ronald Bye. Det var derfor heller ikke overraskende at Helga Pedersen helt uten betingelser kunne proklamere at enten var man for direktivet, eller så var man for pedofile. Det er etter min mening akkurat så langt personverntanken rekker i de kretser.
Mitt største ankepunkt mot direktivet er at man lagrer alle kommunikasjonsdata med forebygging som begrunnelse. Hvis noen gjør noe galt kan vi gå tilbake og se hva de gjorde. Man innfører rettsprinsippet om at alle er mistenkt til det motsatte er bevist.
Jeg gikk altså på som Stortingsrepresentant med en grunnleggende skepsis til, og motstand mot EUs datalagringsdirektiv.
Samtidig er argumentene for lagring mange. Det er ikke vanskelig å forstå at politiet sliter med å finne spor som er slettet, og at dette kan være viktig informasjon i komplisert etterforskning. Begrunnelsen for å se etter de gode kompromissene er altså absolutt til stedet.
Jeg skal ikke påta meg å svare for andre partier men i Høyre har direktivet vært gjenstand for en grundig behandling. Det sto sentralt i en personvernresolusjon fra forrige landsmøte, vi har hatt det ute på partihøring, og en rekke engasjerte Høyremedlemmer har levert kronikk opp og leserinnlegg ned om saken. Engasjementet på Blogg, Facebook og Twitter kommer i tillegg. Vi kan med kraft hevde at vi vet hva vi snakker om, og jeg mener vi kan smykke oss med at vi har klart å nyansere problemstillingen.
For Høyre har dette vært et spørsmål om personvern. Derfor har vi tatt mål av oss å utforme et nasjonalt lovverk for behandling av elektroniske data. Det skal styrke personvernet samtidig som det skal gi politiet et effektivt verktøy i kriminalitetsbekjempelse. Lovverket skal lovregulere lagring, sikring og like viktig sletting av data. Tilgang til kommunikasjonsdata reguleres ved domstolskontroll og enhver bruk av data skal spores og logføres. Pressens kildevern skal sikres, og strafferammen skal være høy for å få ut data. Alt dette er momenter som ikke har hatt et tilfredsstillende lovverk til nå.
I vår kommunikasjonspregede hverdag er det på høy tid at vi får et lovverk som behandler og regulerer disse paradoksene. Jeg er også klar over at min og andres skepsis til en ukritisk implementering av direktivet har styrket personvernets status i den politiske debatten. Det er derfor jeg som en del av kompromisset svelger kamelen datalagringsdirektivet, og blir med på å vedta et lovverk som sikrer både personvernet og kriminalitetsbekjempelsen på best mulig måte.
