Pressemelding
Kari Henriksen, Stortingsrepresentant, Vest-Agder, Arbeiderpartiet -
23.12.2010
DE GLEMTE BARNA – AV FORELDRE SOM SITTER I FENGSEL
Hvert år opplever tusenvis av barn at en av foreldrene settes i fengsel. Ingen ser disse barna. De er vår tids mest forsømte gruppe, sier Kari Henriksen, stortingsrepresentant fra Vest-Agder.
Verken fengselstjenesten, helsetjenesten i fengslene eller omsorgstjenesten i kommunene har spesielt ansvar for å se disse barna. De lever sine egne liv, ofte svært isolerte. De unngår ofte situasjoner der det kan bli snakk om foreldrene; de opplever stor sorg og fortvielse. Vi vet lite om denne gruppen, men vi vet noe om de voksne som sitter i fengsel, og mange av dem har hatt foreldre som har vært i fengsel. Derfor er det avgjørende viktig at disse barna fanges opp tidlig, mener hun.
Vi har opprettet lovbestemmelser i NAV, for helsepersonell i sykehus om at barna skal ha spesielt fokus, og at det skal undersøkes hvorvidt de har behov for hjelp på grunn av foreldrenes sykdom. Sykehus og enkelte kommuner er nå i full gang med å opprette stillinger med et spesielt barneansvar. Slike bestemmelser bør inn i kriminalomsorgen også, sier hun.
Regjeringen har satt pårørende på dagsorden i sitt budsjett for 2011, men det er ikke tilstrekkelig. Disse barna må få en spesiell plass i lovverket, og det bør være krav om samarbeid mellom helsetjenesten i fengslene, omsorgstjenesten i kommunene og kriminalomsorgen. Det er så viktig at man ikke kan sette seg ned på vente på lovendringer og føringer. Alle som arbeider i kriminalomsorgen eller som er utdannet helse/sosialpersonell, vet nok om sammenhenger for utsatte barn, til at de kan gjøre enkle tiltak allerede i dag. De kan for eksempel innføre en rutine for å ringe den omsorgspersonen som ikke er i fengsel og spørre om de trenger noe hjelp – og sørge for at de får svar på de spørsmål de eventuelt måtte ha, sier hun. Samtidig må de sørge for å registrere hvor mange barn de innsatte har, og hva den innsatte selv mener de har behov for og om de får den hjelpen.
De innsatte med barn har også et omsorgsansvar som foreldre. Dette må samfunnet ta på alvor, og sørge for at de kan ivareta sine omsorgsoppgaver mens de sitter inne. Dersom de ikke er i stand til det, må samfunnet sørge for at barna får den oppføling og hjelp de har behov for.
Verken fengselstjenesten, helsetjenesten i fengslene eller omsorgstjenesten i kommunene har spesielt ansvar for å se disse barna. De lever sine egne liv, ofte svært isolerte. De unngår ofte situasjoner der det kan bli snakk om foreldrene; de opplever stor sorg og fortvielse. Vi vet lite om denne gruppen, men vi vet noe om de voksne som sitter i fengsel, og mange av dem har hatt foreldre som har vært i fengsel. Derfor er det avgjørende viktig at disse barna fanges opp tidlig, mener hun.
Vi har opprettet lovbestemmelser i NAV, for helsepersonell i sykehus om at barna skal ha spesielt fokus, og at det skal undersøkes hvorvidt de har behov for hjelp på grunn av foreldrenes sykdom. Sykehus og enkelte kommuner er nå i full gang med å opprette stillinger med et spesielt barneansvar. Slike bestemmelser bør inn i kriminalomsorgen også, sier hun.
Regjeringen har satt pårørende på dagsorden i sitt budsjett for 2011, men det er ikke tilstrekkelig. Disse barna må få en spesiell plass i lovverket, og det bør være krav om samarbeid mellom helsetjenesten i fengslene, omsorgstjenesten i kommunene og kriminalomsorgen. Det er så viktig at man ikke kan sette seg ned på vente på lovendringer og føringer. Alle som arbeider i kriminalomsorgen eller som er utdannet helse/sosialpersonell, vet nok om sammenhenger for utsatte barn, til at de kan gjøre enkle tiltak allerede i dag. De kan for eksempel innføre en rutine for å ringe den omsorgspersonen som ikke er i fengsel og spørre om de trenger noe hjelp – og sørge for at de får svar på de spørsmål de eventuelt måtte ha, sier hun. Samtidig må de sørge for å registrere hvor mange barn de innsatte har, og hva den innsatte selv mener de har behov for og om de får den hjelpen.
De innsatte med barn har også et omsorgsansvar som foreldre. Dette må samfunnet ta på alvor, og sørge for at de kan ivareta sine omsorgsoppgaver mens de sitter inne. Dersom de ikke er i stand til det, må samfunnet sørge for at barna får den oppføling og hjelp de har behov for.
