Pressemelding
Bengt Stabrun Johansen, partileder Kystpartiet -
18.09.2014
De underkuedes redsel for EU
I forbindelse med organisasjonen ”Nei til EU” sin landsomfattende jubileumsstafett som turnerte i Finnmark i måned skiftet august/ september så skrev Altapostens politiske redaktør på lederplass en artikkel hvor organisasjonens rolle omtales. Han skriver (sitat) ”Å gå på barrikadene med EU motstand er i høyeste grad å slå inn åpne dører. I øyeblikket finnes det derfor ikke behov for Nei til EU som aktiv organisasjon” (sitat slutt). Samtidig poengteres det at organisasjonen med sin tilstedeværelse bidrar til fokusering på vern av folkestyre, sjølråderett og motstand mot overnasjonale beslutningskonstruksjoner.
- Når man så er inne i et jubileums år hvor man feirer tohundrede år med egen grunnlov her i landet, hva er vel da mer naturlig enn at det settes et kritisk søkelys på hva EØS avtalen har hatt å si i forhold til folkestyret som så sterkt hegnes om i grunnlovsteksten? Siden Norge inngikk denne avtalen i 1994 og fram til 2011 ble det innført over seks tusen direktiver og forordninger som innebærer suverenitetsavståelse til ”overnasjonale beslutningskonstruksjoner” i dette tilfelle EU. En innordning av direktiver og forordninger som medfører suverenitetsavståelse må man vel uomtvistelig kunne kalle for en svekkelse av folkestyret. Fremtredende jurister som til eksempel statsrettsjurist Eirik Holmøyvik, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, mener at Stortingets lettvinte praktisering av suverenitetsavståelse til EUs byråer gjennom EØS-avtalen er i strid med grunnloven. Gjentatte ganger har Stortinget lagt seg på en opportunistisk bruk av Grunnlovens § 26,2 ledd, slik at omfattende suverenitetsavståelse til EU vedtas med simpelt flertall. Det korrekte hadde vært bruk av § 93, som betinger 3/4-flertall i Stortinget. Det klare utgangspunktet i Grunnloven er at dømmende, utøvende og lovgivende myndighet med direkte virkning for bedrifter eller personer i Norge ikke skal overføres til utenlandske organisasjoner. Når Stortinget flytter myndighet til ESA og EU-byråene, endrer man reelt sett Grunnlovens krav til suverenitetsavståelse med simpelt flertall (§ 26,2ledd) der man i realiteten skulle forholdt seg til § 93 som krever ¾ dels flertall for å kunne fatte vedtak. Regjering og storting må enten avvise underordning til EUs byråer eller behandle tilknytningen som den suverenitetsavståelsen det rent faktisk er. Dette er et spørsmål både om Grunnlovens grenser og om de politiske grensene for suverenitetsavståelse til en overnasjonal union Norge ikke er medlem av. Her har altså stortinget igjennom tjue år handlet i strid med grunnloven og sånn sett skulle det jo være grunnlag for å stevne stortinget for riksrett. Men et slikt scenario vil være både kapitalkrevende og tidskrevende og det finnes vel verken enkeltpersoner eller organisasjoner med muskler nok for å ta en sånn kamp, så derfor kan stortingsrepresentantene også i fremtiden føre samme slepphendte praksis angående suverenitetsavståelse uten frykt for konsekvenser.
- Politisk redaktør skriver i samme artikkel at Norge neppe ville hatt samme positive utvikling uten EØS avtalen sjøl om vi har vært nødt til å gi fra oss nasjonal styring. En påstand som undertegnede ikke deler, og derfor er glad for at organisasjonen Nei til EU bidrar til fokus på EØS avtalen. Min påstand er at vi utmerket godt hadde klart oss like bra og endatil bedre med en bilateral handelsavtale enn den husmannskontrakten som i dag er gjeldende. En ren handelsavtale med EU vil gi store administrative og økonomiske innsparinger for Norge. I EØS betaler Norge årlig milliardbeløp til EU. Det går store midler til EØS-bidrag, til ulike programmer og byråer i EU og til drift av ESA og EFTA-domstolen.
Størstedelen av Norsk eksport til EU består av råvarer eller halvfabrikata, som næringslivet i EU trenger. Norge er dessuten et kjøpesterkt marked for EU. Ser vi bort fra olje og gass eksporterte vi i 2009 varer til EU for 165,1 milliarder kroner, mens importen var 273,7 milliarder. Det vil være irrasjonelt av EU å gå til handelskrig mot Norge.
- EU bestemte før påske i år at regionalpolitikken skulle legges om fra første juli. Da fikk regjeringen beskjed om at den differensierte arbeidsgiveravgiften vi har hatt siden femtitallet ikke lenger er lovlig. At dette var på trappene er del all grunn til å tro at også den forrige regjeringen og sentrale stortingspolitikere var kjent med. Kystpartiet forsøkte under stortingsvalgkampen i 2013 å sette fokus på Norges tilknytning til EU via EØS avtalen. I den sammenheng ble vi møtt med øredøvende taushet både i media men ikke minst av kandidatene hos andre partier.
- Var årsaken til denne tausheten at de viste hva som var på gang i forhold til den differensierte arbeidsgiveravgiften?
- Ville det norske folk, og særlig Finnmark og Troms sin befolkning lagt de samme sedlene i valgurnen dersom det ble kjent at dette var på trappene?
- Har våre stortingspolitikere bevist holdt tett om at dette ville komme til etter valget?
- Hadde valgkampen blitt annerledes dersom media hadde fokusert på vår relasjon til EU og den direkte inngripen den har for enkeltmennesker og næringsliv?
Vi skal huske på at den økte arbeidsgiveravgiften vi igjennom EØS avtalen er pålagt av EU koster til eksempel Ymber i Nord Troms en årlig tilleggskostnad på 5,2 millioner. For Alta kraftlag og Repvåg kraftlag i Finnmark henholdsvis 4,4 og 3,3 millioner kroner i merkostnad årlig. Dette vil gå utover eierkommunene til kraftlagene som må kunne forvente mindre i utbytte fra selskapene og dermed få inne mindre til drift og investeringer i allerede slunkne kommunekasser. Næringsaktører i transportsektoren vil også få betydelige merkostnader.
I siste instans så er det du og jeg som må betale for myndighetenes unnfallenhet til husmannen i Brussel i form av økning på strøm og nettleiefakturaen samt økte transportkostnader enten det er snakk om frakt av varer eller personell.
Det er i aller høyeste grad behov for en organisasjon som Nei til EU. De slår så absolutt ikke inn åpne dører. De bidrar faktisk til å åpne dører som noen kan ha interesse av å holde stengt slik at ikke allmuen skal ha kjennskap til konsekvensene av en avtale som absolutt trenger en revidering og en analysering etter at vi har levd med den i over tjue år.
Bengt Stabrun Johansen.
Partileder for Kystpartiet.
- Når man så er inne i et jubileums år hvor man feirer tohundrede år med egen grunnlov her i landet, hva er vel da mer naturlig enn at det settes et kritisk søkelys på hva EØS avtalen har hatt å si i forhold til folkestyret som så sterkt hegnes om i grunnlovsteksten? Siden Norge inngikk denne avtalen i 1994 og fram til 2011 ble det innført over seks tusen direktiver og forordninger som innebærer suverenitetsavståelse til ”overnasjonale beslutningskonstruksjoner” i dette tilfelle EU. En innordning av direktiver og forordninger som medfører suverenitetsavståelse må man vel uomtvistelig kunne kalle for en svekkelse av folkestyret. Fremtredende jurister som til eksempel statsrettsjurist Eirik Holmøyvik, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, mener at Stortingets lettvinte praktisering av suverenitetsavståelse til EUs byråer gjennom EØS-avtalen er i strid med grunnloven. Gjentatte ganger har Stortinget lagt seg på en opportunistisk bruk av Grunnlovens § 26,2 ledd, slik at omfattende suverenitetsavståelse til EU vedtas med simpelt flertall. Det korrekte hadde vært bruk av § 93, som betinger 3/4-flertall i Stortinget. Det klare utgangspunktet i Grunnloven er at dømmende, utøvende og lovgivende myndighet med direkte virkning for bedrifter eller personer i Norge ikke skal overføres til utenlandske organisasjoner. Når Stortinget flytter myndighet til ESA og EU-byråene, endrer man reelt sett Grunnlovens krav til suverenitetsavståelse med simpelt flertall (§ 26,2ledd) der man i realiteten skulle forholdt seg til § 93 som krever ¾ dels flertall for å kunne fatte vedtak. Regjering og storting må enten avvise underordning til EUs byråer eller behandle tilknytningen som den suverenitetsavståelsen det rent faktisk er. Dette er et spørsmål både om Grunnlovens grenser og om de politiske grensene for suverenitetsavståelse til en overnasjonal union Norge ikke er medlem av. Her har altså stortinget igjennom tjue år handlet i strid med grunnloven og sånn sett skulle det jo være grunnlag for å stevne stortinget for riksrett. Men et slikt scenario vil være både kapitalkrevende og tidskrevende og det finnes vel verken enkeltpersoner eller organisasjoner med muskler nok for å ta en sånn kamp, så derfor kan stortingsrepresentantene også i fremtiden føre samme slepphendte praksis angående suverenitetsavståelse uten frykt for konsekvenser.
- Politisk redaktør skriver i samme artikkel at Norge neppe ville hatt samme positive utvikling uten EØS avtalen sjøl om vi har vært nødt til å gi fra oss nasjonal styring. En påstand som undertegnede ikke deler, og derfor er glad for at organisasjonen Nei til EU bidrar til fokus på EØS avtalen. Min påstand er at vi utmerket godt hadde klart oss like bra og endatil bedre med en bilateral handelsavtale enn den husmannskontrakten som i dag er gjeldende. En ren handelsavtale med EU vil gi store administrative og økonomiske innsparinger for Norge. I EØS betaler Norge årlig milliardbeløp til EU. Det går store midler til EØS-bidrag, til ulike programmer og byråer i EU og til drift av ESA og EFTA-domstolen.
Størstedelen av Norsk eksport til EU består av råvarer eller halvfabrikata, som næringslivet i EU trenger. Norge er dessuten et kjøpesterkt marked for EU. Ser vi bort fra olje og gass eksporterte vi i 2009 varer til EU for 165,1 milliarder kroner, mens importen var 273,7 milliarder. Det vil være irrasjonelt av EU å gå til handelskrig mot Norge.
- EU bestemte før påske i år at regionalpolitikken skulle legges om fra første juli. Da fikk regjeringen beskjed om at den differensierte arbeidsgiveravgiften vi har hatt siden femtitallet ikke lenger er lovlig. At dette var på trappene er del all grunn til å tro at også den forrige regjeringen og sentrale stortingspolitikere var kjent med. Kystpartiet forsøkte under stortingsvalgkampen i 2013 å sette fokus på Norges tilknytning til EU via EØS avtalen. I den sammenheng ble vi møtt med øredøvende taushet både i media men ikke minst av kandidatene hos andre partier.
- Var årsaken til denne tausheten at de viste hva som var på gang i forhold til den differensierte arbeidsgiveravgiften?
- Ville det norske folk, og særlig Finnmark og Troms sin befolkning lagt de samme sedlene i valgurnen dersom det ble kjent at dette var på trappene?
- Har våre stortingspolitikere bevist holdt tett om at dette ville komme til etter valget?
- Hadde valgkampen blitt annerledes dersom media hadde fokusert på vår relasjon til EU og den direkte inngripen den har for enkeltmennesker og næringsliv?
Vi skal huske på at den økte arbeidsgiveravgiften vi igjennom EØS avtalen er pålagt av EU koster til eksempel Ymber i Nord Troms en årlig tilleggskostnad på 5,2 millioner. For Alta kraftlag og Repvåg kraftlag i Finnmark henholdsvis 4,4 og 3,3 millioner kroner i merkostnad årlig. Dette vil gå utover eierkommunene til kraftlagene som må kunne forvente mindre i utbytte fra selskapene og dermed få inne mindre til drift og investeringer i allerede slunkne kommunekasser. Næringsaktører i transportsektoren vil også få betydelige merkostnader.
I siste instans så er det du og jeg som må betale for myndighetenes unnfallenhet til husmannen i Brussel i form av økning på strøm og nettleiefakturaen samt økte transportkostnader enten det er snakk om frakt av varer eller personell.
Det er i aller høyeste grad behov for en organisasjon som Nei til EU. De slår så absolutt ikke inn åpne dører. De bidrar faktisk til å åpne dører som noen kan ha interesse av å holde stengt slik at ikke allmuen skal ha kjennskap til konsekvensene av en avtale som absolutt trenger en revidering og en analysering etter at vi har levd med den i over tjue år.
Bengt Stabrun Johansen.
Partileder for Kystpartiet.
