Pressemelding

Forrige uke startet de første forhandlingene mellom Troms og Finnmark om fylkessammenslåingen. Valg av politisk styringsmodell for det nye storfylket i nord, er ett av spørsmålene politikerne skal bli enige om.

I dag har Finnmark og Troms hver sin variant; formannskapsmodell i Finnmark og parlamentarisme i Troms. Begge modellene har sine styrker og svakheter.

Formannskapsmodellen er «normalordningen», og selv om det er uvanlig, er det mulig å velge parlamentarisk styringsmodell både for kommuner og fylkeskommuner. Av alle landets kommuner og fylkeskommuner er det kun to kommuner og tre fylkeskommuner som praktiserer parlamentarisk styringsform.

Tilhengerne av en parlamentarisk styringsmodell fremhever ofte at politikken vitaliseres når de folkevalgte får mer innflytelse, og det politiske ansvaret blir tydeligere. 

Tilhengerne av formannskapsmodellen legger ofte vekt på maktspredning og at opposisjonen får en tydeligere stemme. Konsensus og kompromisser er sentrale verdier, og erfaringstall viser at modellen er billigere.

Jeg hørte statsviter Markus Buck ved Universitetet i Tromsø bli intervjuet om temaet i NRK Finnmark 14. november. Han presiserte at det er fordeler og ulemper med begge modellene, men var tydelig på at i en omstillingsfase, slik Finnmark og Troms nå går inn i, er formannskapsmodellen best egnet. Han la vekt på at formannskapsmodellen i større grad er basert på konsensus og samarbeid, og at denne styringsformen kan bidra til stabilitet i omstillingsperioden. Rådet fra Buck var at det nye storfylket bør velge formannskapsmodell som styringsform i etableringsfasen.

Vi må ha i bakhodet at dette ikke bare er sammenslåing av to fylkeskommuner. Vi skal etablere et nytt geografisk, samfunnsmessig og politisk fellesskap – er det ikke da viktig at vi starter med en styringsmodell som i større grad legger til rette for konsensus og enighet?

Jeg har også registrert at trøndelagsfylkene vektla muligheten for å ha politisk og administrativt hovedsete på hver sin plass når de valgte formannskapsmodellen. I en parlamentarisk modell er det større grad av daglig kontakt mellom politisk ledelse og administrasjonen, og det er hensiktsmessig at disse er lokalisert samme sted. Det vil være lettere å finne fleksible løsninger på lokalisering av politisk og administrativt hovedsete i en formannskapsstyrt fylkeskommune.

I en omstilling er det viktig å bevare kontinuitet, uten at styringsmodellen skaper endringsfrykt. Hvis f. eks fylkesråd for utdanning i en parlamentarisk modell vil gjøre noe med skolestruktur og ikke lykkes med dette, kan han/hun bli kastet ved mistillit. Hvis fylkesrådmannen og opplæringssjefen kommer i samme situasjon kan de kanskje få korreks fra fylkestinget men de må ikke fratre sine stillinger.

På NRK Finnmarkssendinga 15. november mente tidligere fylkesrådsleder i Troms, Line Fusdal at størrelsen er et argument som taler for parlamentarisk styringsform når Finnmark og Troms slår seg sammen til et «storfylke».

Ja, det nye fylket blir det største i landet med 74 500 km2. Men selv om det blir Norges største fylke i areal, er det fortsatt minst i folketall med 241 000 innbyggere. Å framheve fylkets størrelse i kvadratkilometer som et argument for parlamentarisk styringsform, faller etter min mening på sin egen urimelighet.

Så vidt meg bekjent er «Viken» det eneste nye fylket som vurderer parlamentarisk styringsform. «Viken» har et areal på kun 24 000 km2, og en befolkning på nesten 1.2 millioner innbyggere.

Finnmark og Troms må bli enige om styringsform for den nye fylkeskommunen. Vi kan følge rådene fra ekspertene og unngå at dette blir et «stridstema» i forhandlingene.

Om vi ønsker trygghet og stabilitet, og en viss forutsigbarhet i omstillingen for 241 000 innbyggerne og 3300 ansatte i de to fylkeskommunene, er formannskapsmodellen det naturlige valget når de to nordligste fylkene skal bli ett.