Pressemelding
Rut A. Olsen og Hildur Larsen, Kystpartiet -
05.11.2009
Den norske samfunnsøkonomien!
Det er ille at vi i Norge har høgskoleutdannete økonomer som ikke er i stand til å få bukt med rikmannsystemet som gnager norsk økonomi. Vårt naboland Sverige, er etter norsk økonomisk målestokk, et fattig land med like stor handelsgjeld som det Norge har rikdom på oljekontoen sin. Til tross for dette klarer våre svenske naboer å bygge veier, opprettholde skolestrukturen, og har statsbetalte tannhelsetjenester til landets innbyggere. Sverige har en mengde sosiale goder som vi i Norge ikke klarer å få realisert.
Det er en viktig grunn til at vi i Norge ikke greier det samme som svenskene, og det er den enorme grådighetskulturen som har fått grobunn i landet vårt. Enkelte mennesker er blottet for skam, og krever høye lønninger uten hemninger. For ikke lenge siden kom det frem at en av sjefene i Telenor mottar en opsjonsavtale og et aksjeutbytte som bidrar med bortimot 16 millioner i ekstra lønn. Dette for at han har gjort den jobben som han i utgangspunktet hadde millionlønn for å utføre. Samtidig som det er lovhjemmel for denne type grådighet så blir vanlige mennesker som er blitt offer for nettopp denne grådighetskulturen, pådømt og straffet om de ikke følger regelverket. For eksempel i forhold til Nav og utbetalingen av arbeidsledighetstrygd. Mennesker som ikke har bidratt til finanskrisa og som må gå arbeidsledig over lang tid med et innkomme som er 40 % under vanlig lønn, blir tiltalt og straffet om de i ren nød ikke har oppgitt at de har hatt noen dagers arbeid. Kystpartiet tar på ingen måte til orde for at man skal lure systemet, men ser likevel paradokset i slike saker.
Kommunene får med dette statsbudsjettet overført millioner for å styrke kommuneøkonomien, men mesteparten av disse pengene er allerede oppbundet i lovpålagte oppgaver som kommunene må yte. Til tross for store overføringer, så blir situasjonen til kommunene, og også fylkeskommunene, bare vanskeligere. Fylkene må legge ned skoler, det samme må kommunene gjøre. Det må reduseres i eldreomsorgen. Og de som styrer finner på stadig nye skatter som innbyggerne skal betale. Før var det bilen som var en av statens beste melkekyr, nå må kommunene skattelegge hus og hjem til innbyggerne for å avhjelpe pengemangelen.
For ikke mange år siden hadde vi en sunn og god lønnsvekst, lønnen ble bygd på nivået som fiskere og bønder greide å opparbeide seg. Forskjeller var det da også, bønder tjente vel minst, så kom fiskerne med sine varierte lønns og lottsystemer, og deretter forhandlet organisasjonene om lønn til folk i sekundær og servicenæringene. I dag er det slik at de som har mye får mer, og når lønnskaken er delt blir det lite igjen til de som ”arbeider på gulvet”.
Det er vel få rådmenn eller ordførere som ikke sliter med økonomien i sin kommune, men det er nok langt imellom dem som vil endre på et lønnssystem som favoriserer dem selv.
Det er en viktig grunn til at vi i Norge ikke greier det samme som svenskene, og det er den enorme grådighetskulturen som har fått grobunn i landet vårt. Enkelte mennesker er blottet for skam, og krever høye lønninger uten hemninger. For ikke lenge siden kom det frem at en av sjefene i Telenor mottar en opsjonsavtale og et aksjeutbytte som bidrar med bortimot 16 millioner i ekstra lønn. Dette for at han har gjort den jobben som han i utgangspunktet hadde millionlønn for å utføre. Samtidig som det er lovhjemmel for denne type grådighet så blir vanlige mennesker som er blitt offer for nettopp denne grådighetskulturen, pådømt og straffet om de ikke følger regelverket. For eksempel i forhold til Nav og utbetalingen av arbeidsledighetstrygd. Mennesker som ikke har bidratt til finanskrisa og som må gå arbeidsledig over lang tid med et innkomme som er 40 % under vanlig lønn, blir tiltalt og straffet om de i ren nød ikke har oppgitt at de har hatt noen dagers arbeid. Kystpartiet tar på ingen måte til orde for at man skal lure systemet, men ser likevel paradokset i slike saker.
Kommunene får med dette statsbudsjettet overført millioner for å styrke kommuneøkonomien, men mesteparten av disse pengene er allerede oppbundet i lovpålagte oppgaver som kommunene må yte. Til tross for store overføringer, så blir situasjonen til kommunene, og også fylkeskommunene, bare vanskeligere. Fylkene må legge ned skoler, det samme må kommunene gjøre. Det må reduseres i eldreomsorgen. Og de som styrer finner på stadig nye skatter som innbyggerne skal betale. Før var det bilen som var en av statens beste melkekyr, nå må kommunene skattelegge hus og hjem til innbyggerne for å avhjelpe pengemangelen.
For ikke mange år siden hadde vi en sunn og god lønnsvekst, lønnen ble bygd på nivået som fiskere og bønder greide å opparbeide seg. Forskjeller var det da også, bønder tjente vel minst, så kom fiskerne med sine varierte lønns og lottsystemer, og deretter forhandlet organisasjonene om lønn til folk i sekundær og servicenæringene. I dag er det slik at de som har mye får mer, og når lønnskaken er delt blir det lite igjen til de som ”arbeider på gulvet”.
Det er vel få rådmenn eller ordførere som ikke sliter med økonomien i sin kommune, men det er nok langt imellom dem som vil endre på et lønnssystem som favoriserer dem selv.
