Pressemelding
Bernt-Aksel Jensen lokalpolitiker i Vadsø -
21.04.2015
Den vanskelige fiskeripolitikken
Landsmøtet i Arbeiderpartiet har også denne gangen laget en ideologisk og visjonær fiskeripolitisk uttalelse. Uttalelsen har svært mange momenter med seg om hvordan Norges fiskeripolitikk bør være, og skiller seg nok fra dagens virkelighet. Ofte er det i møtet mellom de store visjoner og realitetene skuffelsene kommer. Det har jo mange fiskerisamfunn i Finnmark fått oppleve de siste 20-30 år. Herunder mange år hvor Aps folk (fra Finnmark) har stått ved statsrådsroret.
Fiskeripolitikk har i hele etterkrigstiden ikke bare vært en sektor-politikk for fiskerinæringa isolert. Fiskeripolitikken har også hatt – og har – stor betydning for sysselsetting og bosetting i Finnmark og kystsamfunnene ellers. Altså har fiskeripolitikken spilt en stor rolle for hele samfunnsutviklingen med bosetting, levekår og utvikling.
Historien forteller om oppturer og nedturer. Blant annet gjennom en av de mest brukte målemetodene i landet: folketallsutviklingen. Samtlige fiskeri- og kystkommuner i Finnmark har hatt de siste 10-årene hatt nedgang i folketallet. Dog med unntak av Hammerfest som har fått en opptur takket være olje og gassaktiviteten. Men også de var helt på «felgen» på 90-tallet da fiskeriene dominerte.
Fiskeriuttalelsen til Arbeiderpartiet har i seg en del momenter som ikke helt henger sammen med hvordan hverdagen er blitt. En hverdag som er blitt til under Aps styre i mange år, og nå de siste to under dagens regjering.
Uttalelsen sier at: «Tilgangen på rike fiskebestander, andre marine ressurser og gode naturgitte forhold for havbruk, innebærer at næringen har et stort vekstpotensial.
For å realisere dette potensialet må det føres en aktiv og helhetlig næringspolitikk der man legger grunnlaget for lønnsomhet i hele verdikjeden».
Hva betyr det i praksis? Hvordan skal man forholde seg til at fangstleddet i næringa er lønnsom, mens produksjonsleddet ikke er det, slik det hevdes fra næringa. Skal hele næringa tvangs-integreres og bli modeller lik Findus og statseide Fi-No-Tro som vi hadde etter krigen? Fabrikker som hadde kvoter, fangstleddet (trålerne), fabrikkene og salgsleddet. Er det løsningen?
Uttalelsen sider videre: «Arbeiderpartiet vil arbeide for å heve kompetansen i sjømatnæringen. Innovasjonsevnen i næringen vil også være avhengig av sterke kompetanseklynger, og at det utdannes kandidater fra universiteter og høyskoler som retter seg inn mot sjømatindustrien.»
Betyr dette at Ap vil satse på et par utvalgte steder i Finnmark hvor det er kompetanseklynger store nok til å drive med innovasjon. I tilfelle hvor er det? Eller betyr det at fiskerinæringen skal konsentreres til de steder som har universitets og høgskolemiljøer, mens de andre steder bare blir mottaksanlegg for fisk?
Til slutt uttrykkes det stor fornøydhet fra Finnmark Aps rekker om denne delen av uttalelsen: «Arbeiderpartiet er klar på at leverings-, bearbeidings- og aktivitetsplikten knyttet til trålkonsesjoner i torskefiskeriene må opprettholdes, samtidig som de må utformes mer treffsikkert, og de skal etterleves».
Flotte formuleringer, men hvordan vil hverdagen bli? Vil vi fortsette å se at størstedelen av fisken som skulle være levert i Finnmark leveres utenfor Finnmark fordi deler av verdikjeden (produksjonen) ikke er lønnsom. Vil vi oppleve at Hammerfest kommune går til rettsak mot staten fordi det er gitt tillatelse til å flytte anlegget til Norway Seafood fra Rypefjorden til Forsøl på grunn av dårlig lønnsomhet. Staten har godkjent lavere aktivitetsplikt og dermed et mindre råstoffbehov slik at fangstleddet Havfisk ASA (trålerne) som leverer til Seafood AS (produksjonen) ikke trenger å levere alt i Finnmark.
Vi ønsker alle den ideelle løsning, men fiskeripolitikk har aldri vært enkelt i praksis. Det vet Arbeiderpartiet så inderlig vel gjennom de mange unntak fra reglene det er gjort for Røkke-konsernet gjennom årene. Likevel strammes buen meget hardt og skytset rettes mot dagens regjering som stort sett følger kjølvannet til de siste Ap-statsrådene. Utfallet blir spennende å følge.
Fiskeripolitikk har i hele etterkrigstiden ikke bare vært en sektor-politikk for fiskerinæringa isolert. Fiskeripolitikken har også hatt – og har – stor betydning for sysselsetting og bosetting i Finnmark og kystsamfunnene ellers. Altså har fiskeripolitikken spilt en stor rolle for hele samfunnsutviklingen med bosetting, levekår og utvikling.
Historien forteller om oppturer og nedturer. Blant annet gjennom en av de mest brukte målemetodene i landet: folketallsutviklingen. Samtlige fiskeri- og kystkommuner i Finnmark har hatt de siste 10-årene hatt nedgang i folketallet. Dog med unntak av Hammerfest som har fått en opptur takket være olje og gassaktiviteten. Men også de var helt på «felgen» på 90-tallet da fiskeriene dominerte.
Fiskeriuttalelsen til Arbeiderpartiet har i seg en del momenter som ikke helt henger sammen med hvordan hverdagen er blitt. En hverdag som er blitt til under Aps styre i mange år, og nå de siste to under dagens regjering.
Uttalelsen sier at: «Tilgangen på rike fiskebestander, andre marine ressurser og gode naturgitte forhold for havbruk, innebærer at næringen har et stort vekstpotensial.
For å realisere dette potensialet må det føres en aktiv og helhetlig næringspolitikk der man legger grunnlaget for lønnsomhet i hele verdikjeden».
Hva betyr det i praksis? Hvordan skal man forholde seg til at fangstleddet i næringa er lønnsom, mens produksjonsleddet ikke er det, slik det hevdes fra næringa. Skal hele næringa tvangs-integreres og bli modeller lik Findus og statseide Fi-No-Tro som vi hadde etter krigen? Fabrikker som hadde kvoter, fangstleddet (trålerne), fabrikkene og salgsleddet. Er det løsningen?
Uttalelsen sider videre: «Arbeiderpartiet vil arbeide for å heve kompetansen i sjømatnæringen. Innovasjonsevnen i næringen vil også være avhengig av sterke kompetanseklynger, og at det utdannes kandidater fra universiteter og høyskoler som retter seg inn mot sjømatindustrien.»
Betyr dette at Ap vil satse på et par utvalgte steder i Finnmark hvor det er kompetanseklynger store nok til å drive med innovasjon. I tilfelle hvor er det? Eller betyr det at fiskerinæringen skal konsentreres til de steder som har universitets og høgskolemiljøer, mens de andre steder bare blir mottaksanlegg for fisk?
Til slutt uttrykkes det stor fornøydhet fra Finnmark Aps rekker om denne delen av uttalelsen: «Arbeiderpartiet er klar på at leverings-, bearbeidings- og aktivitetsplikten knyttet til trålkonsesjoner i torskefiskeriene må opprettholdes, samtidig som de må utformes mer treffsikkert, og de skal etterleves».
Flotte formuleringer, men hvordan vil hverdagen bli? Vil vi fortsette å se at størstedelen av fisken som skulle være levert i Finnmark leveres utenfor Finnmark fordi deler av verdikjeden (produksjonen) ikke er lønnsom. Vil vi oppleve at Hammerfest kommune går til rettsak mot staten fordi det er gitt tillatelse til å flytte anlegget til Norway Seafood fra Rypefjorden til Forsøl på grunn av dårlig lønnsomhet. Staten har godkjent lavere aktivitetsplikt og dermed et mindre råstoffbehov slik at fangstleddet Havfisk ASA (trålerne) som leverer til Seafood AS (produksjonen) ikke trenger å levere alt i Finnmark.
Vi ønsker alle den ideelle løsning, men fiskeripolitikk har aldri vært enkelt i praksis. Det vet Arbeiderpartiet så inderlig vel gjennom de mange unntak fra reglene det er gjort for Røkke-konsernet gjennom årene. Likevel strammes buen meget hardt og skytset rettes mot dagens regjering som stort sett følger kjølvannet til de siste Ap-statsrådene. Utfallet blir spennende å følge.
