Pressemelding
Raymond Johansen, partisekretær i Arbeiderpartiet -
22.12.2011
Direktiv for anstendige arbeidsvilkår
Jeg mener at motstanden mot vikarbyrådirektivet baserer seg på gale premisser. Det er ikke for eller imot vikarbyråer saken dreier seg om.
Som følge av vikarbyrådirektivet, har regjeringen nettopp sendt på høring en kraftig tiltakspakke med nye regler som gir sterkere rettigheter til de som jobber i vikarbyråene. Det vil gjøre arbeidslivet tryggere og bedre regulert. Kanskje bidrar det til og med til å bremse den økte bruken av byråer som leier ut midlertidig arbeidskraft.
Vi har sett flere eksempler på at bemanningsbransjen har betydelige utfordringer når det gjelder å sikre de ansatte anstendige arbeidsvilkår. Adecco-skandalen fra i vår er ett av flere eksempler som illustrerer dette. I flere bransjer opererer også utenlandske vikarbyråer, der det beste de ansatte kan håpe på, er å få minstelønn etter allmenngjorte tariffavtaler.
Vikarbyrådirektivet og den tilhørende tiltakspakken, vil sikre ansatte i slike byråer like lønns- og arbeidsvilkår som de som er fast ansatte i bedriften som leier dem inn. I praksis betyr det langt bedre lønn og langt bedre arbeidsforhold for en rekke arbeidsfolk. Likebehandlingsprinsippet vil gjelde ansatte både i norske og utenlandske vikarbyråer. Vikarer fra lavkostland i Europa vil dermed ikke lenger kunne leies inn og gis dårligere lønns- og arbeidsforhold enn det som gjelder i innleiebedriften. Det gjør også direktivet til et svært virkningsfullt virkemiddel i kampen mot sosial dumping.
Arbeiderpartiet legger opp til å implementere direktivet og samtidig få på plass en tiltakspakke for å sikre likebehandling i praksis. Vi ønsker bl.a. å innføre solidaransvar som innebærer at innleiebedriften skal stå solidarisk ansvarlig for vikarbyråets ansatte dersom de ikke får samme lønn som de fast ansatte i bedriften. Da blir presset sterkt for å påse at vikarbyrået man bruker opptrer seriøst.
Skeptikerne mener direktivet vil åpne for økt bruk av innleie. Det er det ikke lagt fram gode holdepunkter for. Direktivet gir landene fortsatt rett til å begrense innleie av arbeidskraft. Flere tunge juridiske vurderinger konkluderer med at vi kan beholde de begrensningene vi allerede har i dag.
I praksis kan snarere direktivet ha motsatt virkning. Når et vikarbyrå uansett må betale de ansatte samme lønn som de fast ansatte i innleiebedriften, vil de miste et åpenbart konkurransefortrinn de hadde før: Nemlig lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår.
Når innleie er dyrere, vil det bli lettere for tillitsvalgte å påvirke innleiebedriften til å vurdere om det ikke er bedre å ansette noen i faste stillinger eller bruke en ordinær underleverandør. På den måten kan likebehandlingsprinsippet i direktivet bidra til å bremse en utvikling mot mer bruk av innleie.
I Norge har bemanningsbransjen vært et såkalt avtaletomt rom. Og bransjen har vokst. I Sverige er situasjonen en annen. Her har man i lengre tid hatt tariffavtale for manuelle arbeidere som sikrer likelønn og lønn mellom oppdragene for ansatte i vikarbyråer. Bemanningsbransjen i disse sektorene er langt mindre, antakelig fordi vikarbyråene ikke har kunnet konkurrere på lønn og arbeidsforhold på samme måte som i Norge.
Da vikarbyrådirektivet satte problematikken på dagsorden i Norge, forhandlet LO og NHO fram en intensjonsavtale i 2010 som legger opp til likebehandling. Dette har aldri NHO vært villige til å snakke om før. Reelt sett har vikarbyrådirektivet vært en brekkstang for å få på dagsorden omfattende reguleringer av bemanningsbransjen.
Sist høyresiden hadde regjeringsmakt i Norge la de til rette for økt bruk av midlertidige ansatte, i tillegg til en rekke andre svekkelser i arbeidsmiljøloven. Vikarbyrådirektivet gir noe større trygghet for at nye tiltak overfor vikarbyråene kan stå seg. I tillegg understreker det det viktigste: Det er faren for en borgerlig regjering med Frp på slep som er den reelle trusselen mot arbeidsfolks rettigheter. Vikarbyrådirektivet derimot, legger grunnlaget for et bedre regulert arbeidsliv både i Norge og i resten av Europa.
Som følge av vikarbyrådirektivet, har regjeringen nettopp sendt på høring en kraftig tiltakspakke med nye regler som gir sterkere rettigheter til de som jobber i vikarbyråene. Det vil gjøre arbeidslivet tryggere og bedre regulert. Kanskje bidrar det til og med til å bremse den økte bruken av byråer som leier ut midlertidig arbeidskraft.
Vi har sett flere eksempler på at bemanningsbransjen har betydelige utfordringer når det gjelder å sikre de ansatte anstendige arbeidsvilkår. Adecco-skandalen fra i vår er ett av flere eksempler som illustrerer dette. I flere bransjer opererer også utenlandske vikarbyråer, der det beste de ansatte kan håpe på, er å få minstelønn etter allmenngjorte tariffavtaler.
Vikarbyrådirektivet og den tilhørende tiltakspakken, vil sikre ansatte i slike byråer like lønns- og arbeidsvilkår som de som er fast ansatte i bedriften som leier dem inn. I praksis betyr det langt bedre lønn og langt bedre arbeidsforhold for en rekke arbeidsfolk. Likebehandlingsprinsippet vil gjelde ansatte både i norske og utenlandske vikarbyråer. Vikarer fra lavkostland i Europa vil dermed ikke lenger kunne leies inn og gis dårligere lønns- og arbeidsforhold enn det som gjelder i innleiebedriften. Det gjør også direktivet til et svært virkningsfullt virkemiddel i kampen mot sosial dumping.
Arbeiderpartiet legger opp til å implementere direktivet og samtidig få på plass en tiltakspakke for å sikre likebehandling i praksis. Vi ønsker bl.a. å innføre solidaransvar som innebærer at innleiebedriften skal stå solidarisk ansvarlig for vikarbyråets ansatte dersom de ikke får samme lønn som de fast ansatte i bedriften. Da blir presset sterkt for å påse at vikarbyrået man bruker opptrer seriøst.
Skeptikerne mener direktivet vil åpne for økt bruk av innleie. Det er det ikke lagt fram gode holdepunkter for. Direktivet gir landene fortsatt rett til å begrense innleie av arbeidskraft. Flere tunge juridiske vurderinger konkluderer med at vi kan beholde de begrensningene vi allerede har i dag.
I praksis kan snarere direktivet ha motsatt virkning. Når et vikarbyrå uansett må betale de ansatte samme lønn som de fast ansatte i innleiebedriften, vil de miste et åpenbart konkurransefortrinn de hadde før: Nemlig lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår.
Når innleie er dyrere, vil det bli lettere for tillitsvalgte å påvirke innleiebedriften til å vurdere om det ikke er bedre å ansette noen i faste stillinger eller bruke en ordinær underleverandør. På den måten kan likebehandlingsprinsippet i direktivet bidra til å bremse en utvikling mot mer bruk av innleie.
I Norge har bemanningsbransjen vært et såkalt avtaletomt rom. Og bransjen har vokst. I Sverige er situasjonen en annen. Her har man i lengre tid hatt tariffavtale for manuelle arbeidere som sikrer likelønn og lønn mellom oppdragene for ansatte i vikarbyråer. Bemanningsbransjen i disse sektorene er langt mindre, antakelig fordi vikarbyråene ikke har kunnet konkurrere på lønn og arbeidsforhold på samme måte som i Norge.
Da vikarbyrådirektivet satte problematikken på dagsorden i Norge, forhandlet LO og NHO fram en intensjonsavtale i 2010 som legger opp til likebehandling. Dette har aldri NHO vært villige til å snakke om før. Reelt sett har vikarbyrådirektivet vært en brekkstang for å få på dagsorden omfattende reguleringer av bemanningsbransjen.
Sist høyresiden hadde regjeringsmakt i Norge la de til rette for økt bruk av midlertidige ansatte, i tillegg til en rekke andre svekkelser i arbeidsmiljøloven. Vikarbyrådirektivet gir noe større trygghet for at nye tiltak overfor vikarbyråene kan stå seg. I tillegg understreker det det viktigste: Det er faren for en borgerlig regjering med Frp på slep som er den reelle trusselen mot arbeidsfolks rettigheter. Vikarbyrådirektivet derimot, legger grunnlaget for et bedre regulert arbeidsliv både i Norge og i resten av Europa.
