Pressemelding
Bernt-Aksel Jensen styremedlem i Finnmark Ap -
10.12.2007
Distriktskvota – et ”lysende” virkemiddel
Dersom hensikten med distriktskvota skal opprettholdes som det politiske virkemiddel for å få "lys i husan" må vi holde fast på de momenter som er ordningas styrende elementer. Jeg oppfatter ordninga som et forsøk på å skaffe råstoff til de mest fiskeriavhengige distrikt vi har i fylket (landsdelen), for dermed å gi disse noen tilbud til sysselsetting og verdiskaping lokalt. Altså et virkemiddel på lik linje med de virkemidler som regjeringen iverksetter på steder/områder som er ensidig avhengig av store bedrifter - virksomheter.
Samtidig oppfatter jeg distriktskvota som et forsøk på å kompensere for de kvotetap som har vært innen kystflåten spesielt som følge av strukturering og salg gjennom de siste 6-7 år. At det har skjedd en negativ utvikling trenger ingen å tvile på. Både folketallsutviklinga på kysten - kombinert med tall for sysselsetningen innen fiskeindustrien og antallet fiskere forteller sitt meget klare språk om dette. Mindre kvoter fører til færre av de ønskede kystfiskebåtene, som betyr færre anlegg for mottak og produksjon – og ender opp i færre sysselsatte og bosatte. Den rekka av selvforsterkende effekter kjenner vi så alt for godt på kysten. Dessverre har vi hittil ikke klart å iverksette kraftige nok tiltak slik at fiskerinæringa – og de mest fiskeriavhengige områder som baserer sin virksomhet på ferskt råstoff – får oppleve lysende og glødende dager. Det eneste som gløder om dagen er ”kuttekniven” i kommunenes budsjetter. Noe som dessverre svært mange fiskerisamfunn opplever nærmest på kroppen!
Aller helt skulle jeg ønske at fiskerimyndighetene hadde prioritert Finnmark i mye større grad slik at det ble attraktivt å være fisker på kysten. Når ikke det per i dag har skjedd synes jeg systemet med distriktskvote kan lappe litt på de lekkasjene av råstoff og verdiskaping vi har fra fylket. For Finnmark kan dette bare bety en ting: mer fisk landes i fylket = mer sysselsetning og verdiskaping = mer liv på kysten!
Derfor bør følgende elementer ligge til grunn i den videre satsinga på distriktskvota:
1. Distriktskvotesystemet må opprettholdes og kvota økes betraktelig.
2. En soneinndeling må opprettholdes for å gi området som er mest torskeavhengig mulighet til sysselsetting i en tid hvor det kan være liten tilgang på råstoff. Båter fra Troms og Nordland må gjerne fiske opp kvoten sin og levere den i Finnmark dersom dette ikke går ut over den kvote som er avsatt til finnmarksbåtene.
3. Krav til fersk leveranse må opprettholdes. Dette må ses i sammenheng med krav om bearbeidelse innenfor sonene. En drøfting om fiskebrukene skal få disponere en del av kvoten bør også drøftes. Stikkord er samhandling mellom flåten, industrien og markedet om resultater fra råstoff til ønsket produkt på markedet.
4. Det må i likhet med fiske etter kongekrabbe bli et påmeldingssystem for båter som skal delta i fisket. Deretter må det på et gitt tidspunkt - feks. 1. desember - summeres hvor mange som skal delta, hvor mye som er tatt av distriktskvoten og hvor mye kvote det gjenstår. Denne gjenstående delen av kvoten refordeles til de gjenværende båtene slik at det for eksempel nærmest kan være "fritt fiske" for kystflåten i Finnmark i desember - om kvotegrunnlaget skulle tilsi det.
5. Trålerne tildeles kvoter - gitt at de leverer denne ferskt. Hensynet til sysselsetting og lokal bearbeidelse må veie tyngst – ikke hensynet til størst lønnsomhet for trålerne.
6. Skulle sterke grunner tilsi det kan noen trålere gis tillatelse til å lande deler av fangsten frosset.
7. Systemet med økt bifangst ønskes inn som en del av distriktskvotesystemet. Saken bør drøftes slik at en fornuftig avvikling av fisket kan skje i denne sammenheng. Det kan føre til at mer av de andre ”torskeartene” blir tatt opp. Men det må ikke bli slik at distriktskvota blir tatt opp som ”bifangst”. Derfor tror jeg at bifangst bør holdes utenom dette, men må gjerne utvikles gjennom andre strategier som sikrer en fornuftig avvikling av fisket.
Med hilsen
Bernt-Aksel Jensen styremedlem i Finnmark Ap
Samtidig oppfatter jeg distriktskvota som et forsøk på å kompensere for de kvotetap som har vært innen kystflåten spesielt som følge av strukturering og salg gjennom de siste 6-7 år. At det har skjedd en negativ utvikling trenger ingen å tvile på. Både folketallsutviklinga på kysten - kombinert med tall for sysselsetningen innen fiskeindustrien og antallet fiskere forteller sitt meget klare språk om dette. Mindre kvoter fører til færre av de ønskede kystfiskebåtene, som betyr færre anlegg for mottak og produksjon – og ender opp i færre sysselsatte og bosatte. Den rekka av selvforsterkende effekter kjenner vi så alt for godt på kysten. Dessverre har vi hittil ikke klart å iverksette kraftige nok tiltak slik at fiskerinæringa – og de mest fiskeriavhengige områder som baserer sin virksomhet på ferskt råstoff – får oppleve lysende og glødende dager. Det eneste som gløder om dagen er ”kuttekniven” i kommunenes budsjetter. Noe som dessverre svært mange fiskerisamfunn opplever nærmest på kroppen!
Aller helt skulle jeg ønske at fiskerimyndighetene hadde prioritert Finnmark i mye større grad slik at det ble attraktivt å være fisker på kysten. Når ikke det per i dag har skjedd synes jeg systemet med distriktskvote kan lappe litt på de lekkasjene av råstoff og verdiskaping vi har fra fylket. For Finnmark kan dette bare bety en ting: mer fisk landes i fylket = mer sysselsetning og verdiskaping = mer liv på kysten!
Derfor bør følgende elementer ligge til grunn i den videre satsinga på distriktskvota:
1. Distriktskvotesystemet må opprettholdes og kvota økes betraktelig.
2. En soneinndeling må opprettholdes for å gi området som er mest torskeavhengig mulighet til sysselsetting i en tid hvor det kan være liten tilgang på råstoff. Båter fra Troms og Nordland må gjerne fiske opp kvoten sin og levere den i Finnmark dersom dette ikke går ut over den kvote som er avsatt til finnmarksbåtene.
3. Krav til fersk leveranse må opprettholdes. Dette må ses i sammenheng med krav om bearbeidelse innenfor sonene. En drøfting om fiskebrukene skal få disponere en del av kvoten bør også drøftes. Stikkord er samhandling mellom flåten, industrien og markedet om resultater fra råstoff til ønsket produkt på markedet.
4. Det må i likhet med fiske etter kongekrabbe bli et påmeldingssystem for båter som skal delta i fisket. Deretter må det på et gitt tidspunkt - feks. 1. desember - summeres hvor mange som skal delta, hvor mye som er tatt av distriktskvoten og hvor mye kvote det gjenstår. Denne gjenstående delen av kvoten refordeles til de gjenværende båtene slik at det for eksempel nærmest kan være "fritt fiske" for kystflåten i Finnmark i desember - om kvotegrunnlaget skulle tilsi det.
5. Trålerne tildeles kvoter - gitt at de leverer denne ferskt. Hensynet til sysselsetting og lokal bearbeidelse må veie tyngst – ikke hensynet til størst lønnsomhet for trålerne.
6. Skulle sterke grunner tilsi det kan noen trålere gis tillatelse til å lande deler av fangsten frosset.
7. Systemet med økt bifangst ønskes inn som en del av distriktskvotesystemet. Saken bør drøftes slik at en fornuftig avvikling av fisket kan skje i denne sammenheng. Det kan føre til at mer av de andre ”torskeartene” blir tatt opp. Men det må ikke bli slik at distriktskvota blir tatt opp som ”bifangst”. Derfor tror jeg at bifangst bør holdes utenom dette, men må gjerne utvikles gjennom andre strategier som sikrer en fornuftig avvikling av fisket.
Med hilsen
Bernt-Aksel Jensen styremedlem i Finnmark Ap
