Pressemelding
Torger Samuelsen Nordkapp SV -
12.10.2006
Distriktskvoter og fiskebåtrederne.
Enkelte røster i Fiskebåtredernes forbund raser mot distriktskvoteordningen og truer med rettsak mot staten. Dette er typisk fra den kanten. " Skal ha - skal ha" og ikke et kilo gis bort.
La oss se på endel forhold som kanskje kan minske disse stakkars redernes syting og følelse av urettferdig behandling av styresmaktene.
I en studie utført av Norsk institutt for by og regionsforskning viser det seg at fiskeripolitikken etter 1990 har favorisert vestlandsfylkene. De områdene der de pelagiske fiskeriene er dominerende, har mottatt dobbelt så stor økonomisk støtte som gjennomsnittet for landet.
Videre har denne flåten uhemmet strukturert og gratis fått eierskap til fiskeriallmenningen trass i vedtak i det norske Storting. Med andre ord gir det norske folk disse rederne ressurser
vederlagsfritt i motsetning til ressurser som olje og vannkraft som er skattelagt og som kommer hele befolkningen tilgode.
Denne flåten har videre nytt godt av at Norge bytter bort norsk arktisk torsk pluss bifangst av hysa og sei etc. nord for 62 gr. med EU, Færøyene, Grønnland og Island. For 2006 er dette kvantumet på ca. 40 millioner kilo. Norge får tilbake brisling,kolmule,makrell,lodde og andre arter som i all hovedsak fiskes av de som klager mest i Fiskebåtredernes forbund.
Det er nesten ingen i Finnmark som nyter godt av dette bytteforholdet bl.a. fordi rettighetene
i disse pelagiske fiskeriene er kjøpt opp av disse rederne som føler seg så urettferdig behandlet.
Med andre ord - regionen Finnmark spesielt - gir bort fesk til EU for at disse stakkars rederne i sør kan toppe sine inntekter. En kan vel påstå at kysttorskeflåten i nord taper på denne ordningen og subsidierer disse rederne som skal gå til rettsak mot staten.
Ser en disse fordelene og ordningene som er kommet disse rederne til gode i årenes løp i sammenheng med f.eks sysselsettingen i fiskeindustrien, så kommer Finnmark desidert dårligst ut.
Strukturen i norsk fiskeri har forandret seg. mens ordninger innført i 1978 har ikke forandret seg. Utgangspunktet for samarbeid og bytteforhold med andre land er nemlig at kyststatene har plikt til drive en forsvarlig ressursforvaltning og ivareta det økonomiske behovet til kystbefolkningen.
Idag er forvaltningen ivaretatt på best mulig måte, mens det økonomiske behovet til medlemmene i Fiskebåtredernes forbund er best ivaretatt.
Derfor må en omlegging til skal rederne få sine ønsker om rettferdighet oppfylt.
Enten må de som nyter godt av denne ordningen gi ifra seg torskekvotene sine eller at avtalene som er inngått med andre land gradvis avvikles. De regionene som har minst nytte av bytteordningen og som er mest avhengig av torsken som byttes bort, får tilført desto større kvoter.
La så disse kvotene kalles distriktskvoter og inngå i dagens distriktskvoteordning som dermed vil nærme seg 10%. Daførst blir intensjonene i den offisielle norske fiskeripolitikken og det økonomiske behovet til kystbefolkningen nogenlunde ivaretatt.
La oss se på endel forhold som kanskje kan minske disse stakkars redernes syting og følelse av urettferdig behandling av styresmaktene.
I en studie utført av Norsk institutt for by og regionsforskning viser det seg at fiskeripolitikken etter 1990 har favorisert vestlandsfylkene. De områdene der de pelagiske fiskeriene er dominerende, har mottatt dobbelt så stor økonomisk støtte som gjennomsnittet for landet.
Videre har denne flåten uhemmet strukturert og gratis fått eierskap til fiskeriallmenningen trass i vedtak i det norske Storting. Med andre ord gir det norske folk disse rederne ressurser
vederlagsfritt i motsetning til ressurser som olje og vannkraft som er skattelagt og som kommer hele befolkningen tilgode.
Denne flåten har videre nytt godt av at Norge bytter bort norsk arktisk torsk pluss bifangst av hysa og sei etc. nord for 62 gr. med EU, Færøyene, Grønnland og Island. For 2006 er dette kvantumet på ca. 40 millioner kilo. Norge får tilbake brisling,kolmule,makrell,lodde og andre arter som i all hovedsak fiskes av de som klager mest i Fiskebåtredernes forbund.
Det er nesten ingen i Finnmark som nyter godt av dette bytteforholdet bl.a. fordi rettighetene
i disse pelagiske fiskeriene er kjøpt opp av disse rederne som føler seg så urettferdig behandlet.
Med andre ord - regionen Finnmark spesielt - gir bort fesk til EU for at disse stakkars rederne i sør kan toppe sine inntekter. En kan vel påstå at kysttorskeflåten i nord taper på denne ordningen og subsidierer disse rederne som skal gå til rettsak mot staten.
Ser en disse fordelene og ordningene som er kommet disse rederne til gode i årenes løp i sammenheng med f.eks sysselsettingen i fiskeindustrien, så kommer Finnmark desidert dårligst ut.
Strukturen i norsk fiskeri har forandret seg. mens ordninger innført i 1978 har ikke forandret seg. Utgangspunktet for samarbeid og bytteforhold med andre land er nemlig at kyststatene har plikt til drive en forsvarlig ressursforvaltning og ivareta det økonomiske behovet til kystbefolkningen.
Idag er forvaltningen ivaretatt på best mulig måte, mens det økonomiske behovet til medlemmene i Fiskebåtredernes forbund er best ivaretatt.
Derfor må en omlegging til skal rederne få sine ønsker om rettferdighet oppfylt.
Enten må de som nyter godt av denne ordningen gi ifra seg torskekvotene sine eller at avtalene som er inngått med andre land gradvis avvikles. De regionene som har minst nytte av bytteordningen og som er mest avhengig av torsken som byttes bort, får tilført desto større kvoter.
La så disse kvotene kalles distriktskvoter og inngå i dagens distriktskvoteordning som dermed vil nærme seg 10%. Daførst blir intensjonene i den offisielle norske fiskeripolitikken og det økonomiske behovet til kystbefolkningen nogenlunde ivaretatt.
