Pressemelding

Vannkraft, vindkraft, kjernekraft og generatorkraft. Hva har vi og hva kan vi stenge ned og hva kan skaffe oss i stede.

Det vi har og er stolte av å kunne bruke, og som ikke forurenser særlig mye er vannkraften. Altså energi som genereres når vi slipper vannmasser i rørgater ned fra høyden mot vannturbiner som produserer elektrisk kraft. Stabil produksjon med produksjonsutstyr med særlig lang levetid.

Vi har også vindkraft, som genereres når vinden blåser og setter turbinpropeller i bevegelse.
Minimalt med forurensing, men lite populære hos en stor del av befolkningen med årsak i anleggenes forstyrrende innvirkning på husdyrhold og friluftsliv. Utstyret som anvendes har relativ kort levetid, ca. 20 år før det må fornyes. Brukte vindturbiner og propellblader i titusenvis skaper hodebry hos miljøvernmyndighetene den dagen de skal demonteres og destrueres.

Generatorkraft med kull, diesel eller gass som energikilde er verstingen som forurenser. Det jobbes hardt for å kunne stenge ned disse så snart kraftproduksjonen er avløst av andre energibærere som forurenser mindre og som ikke skaper for store bølger i folkeopinionen.

Kjernekraft er vel den største energibæreren for produksjon av elektrisk kraft, i alle fall i Europa i dag.  Noen land, for eksempel Tyskland, stenger ned noen av sine kjernekraftverk, mens andre, som Finland og Sverige bygger nye. Drift av slike kraftverk forurenser minimalt, men brensel avfallet, som er særdeles radioaktivt, er et problem som diskuteres mye. Store ulykker som Tsjernobyl skaper redsel for denne type energiproduksjon, men nye typer anlegg med forbedret teknologi i såkalt miniformat er i ferd med å vinne terreng både blant myndigheter, politiske partier, industriutviklere og finansinstitusjoner.

Minikraftverk, noen med fysisk størrelse som en fotballbane, andre enda mindre i fysisk størrelse. Et svensk forskningsprosjekt under oppseiling har en grunnflate på størrelse med en middels enebolig, og som produsere nok kraft til en by med 55 000 innbyggere. Det snakkes om fra 2 til 7 års byggetid for noen av disse.

Kanskje vi kan tenke oss vindkraft som en midlertidig løsning som vil kunne fungere godt sammen med importert kraft og vannkraft, til den kan avløses av nye «mini» kjernekraftverk.

Det snakkes allerede om en lokalisering i Finnmark, nemlig Svartnes utenfor Vardø.

Hva med å starte planleggingen av et slikt kraftverk for eksempel på Melkøya, så er vi kvitt diskusjonen om at elektrifisering av gassproduksjonsanlegget vil bremse annen industriutvikling i fylket.

Lokal kraftproduksjon vil gi helt andre og lavere kostnader til linjebygging for overføring av kraft over lengre avstander.

All erfaring viser at å basere seg på importert kraft, slik som Europa med Tyskland i spissen gjorde med russisk gass som energibærer, er en risikabel vei å gå, selv om vi i dag importerer kraft både fra Finland og Sverige, sikkert produsert med kjernekraft som energibærer.

Dette er noen av mine tanker i denne pågående energidiskusjonen. 

Honningsvåg 29. april 2023

Harald Loe-Olsen