|
Gjennom historien har utallige elvestrekninger måtte vike plass for stadig voksende byer og tettsteder. Sjøørreten er blant dem som må betale prisen.
Leirelva, et av de historisk viktigste sjøørretvassdragene i Trondheim, er intet unntak. Den lille elva ble avskrevet som ubrukelig - både for folk og fisk. Nå er den blitt et bevis på at natur kan restaureres og gjenopprettes, men da gjelder det å tenke stort.
– I løpet av bare tre år har tettheten av laks- og ørretunger i Leirelva økt til et nivå som overgår alle våre forventninger. Dette viser at urbane vassdrag kan sikre en stor produksjon av fiskeunger – hvis vi bare setter inn riktige restaureringstiltak og gjør det i stort nok omfang, sier Morten André Bergan, forsker og ferskvannsøkolog i NINA.
Elva sov i hundre år
Leirelva er et sidevassdrag til den mer kjente lakseelva Nidelva som renner gjennom Trondheim. Til tross for sin beskjedne størrelse har Leirelva avgjørende betydning for å opprettholde en livskraftig sjøørretbestand i Nidelva.
I førindustriell tid var Leirsjøen og elva også viktige drikkevannskilder for befolkningen i Trondheim. Etter hvert som byen vokste og industri etablerte seg langs elvebredden på slutten av 1800-tallet fikk elva den utakknemlige rollen som kloakk- og avløpssystem. Snart ble vannkvaliteten helsefarlig både for folk og fisk.
Det ble ikke bedre da urbaniseringen skjøt fart etter andre verdenskrig. Hensynet til elva var nærmest fraværende siden den allerede var regnet som død. Kloakkutslippene økte, mens boliger og veiprosjekter krevde stadig mer plass. Elvestrekninger ble grøftet ut, kanalisert og lagt i rør. Det meste av Leirelvas opprinnelige naturtilstand forsvant.
Først utover 2000-tallet begynte situasjonen å snu. Forurensingen avtok, og vannkvaliteten ble merkbart bedre. Likevel var store deler av elva fortsatt uproduktiv. Og menneskeskapte hindre stanset gytefisken fra å nå gyteplassene.
Ambisiøse restaureringsmål
Trondheim kommune har høye ambisjoner frem mot 2030. I tråd med FNs restaureringstiår er et av målene å få tilbake fisken i bynære elver og bekker. Men er det i det hele tatt mulig å få tilbake livskraftige fiskebestander i ei elv med et så dårlig utgangspunkt som Leirelva?
«Ja!» var det unisone svaret fra NINA-forsker Morten André Bergan, og Terje Nøst, naturforvalter i kommunen da spørsmålet kom opp i 2021. Utstyrt med solid fagkunnskap, stort datagrunnlag og et utrettelig pågangsmot og gikk de løs på arbeidet. Og et århundre etter at elva ble erklært død kom tiltaksplanen for å gjenopprette laks- og sjøørretbestandene og styrke det biologiske mangfoldet i Leirelva.
Fra diagnose til handling
Undersøkelsene viste at vannkvaliteten var god nok både for fisk og bunndyr. De virkelig store flaskehalsene var mangel på gyteplasser, dårlige oppvekstområder for ungfisk og flere vandringshindre opp fra Nidelva og innad i elva.
Leirelva har unaturlig smale, kanaliserte strekninger med hurtigrennende stryk, som gir dårlige oppvekstsvilkår for fisk. Men med fylkesveien på den ene siden og eneboliger på den andre, var mulighetene for å ta tilbake naturlige elveløp borte. Derfor måtte alle restaureringstiltak rettes mot elva slik den nå var.
Løsningen ble å legge til rette for bedre vandringsveier for fisken både opp fra Nidelva og innad i Leirelva. Samtidig måtte de gjenskape gyteplasser og gode leveområder.
Norgesrekord i tilførsel av elvestein og grus?
Utlegging av gytegrus er et effektivt tiltak for å øke fiskeproduksjonen, så lenge det gjøres riktig og er tilpasset behovet. Selv i ei lita elv krever det tilførsel av mye stein og grus!
I Leirelva er den fiskeførende strekningen omlag 2,4 kilometer lang, med et areal på 11000 m 2 .
I alt ble mer enn 160 lastebillass (1600 m 2 ) gytegrus tilført i perioden 2021-2024. Grusen ble spredt utover på steder der lastebilene hadde enkel tilgang, så ble det opp til elva å fordele denne grusen der forskerne ikke kom til. Leirelva har nemlig beholdt sin evne til å transportere masser ved flom.
Forskerne satte også ut rundt 500 storstein på strategisk utvalgte steder i elveløpet for å hindre elvegrusen fra å bli spylt ut i Nidelva. Tanken var at dette også ville gi bedre oppvekstområder for ungfisk av ørret og laks som finner skjul mellom steinene og gi standplasser til gytefisk. I tillegg skaper dette gode, stabile gyteområder - spesielt når flommene herjer på sitt verste i elva.
Storstein bidrar også til å endre strømforholdene i elva, og hindrer at viktige elvehabitater slammes ned. For det er nettopp ved slike steiner, røtter og liknende fisken velger å gyte.
Før disse tiltakene ble gjort var nedslamming et stort problem for naturmangfoldet.
Ørret og laks vender tilbake
Beregnet samlet ungfisktetthet per stasjon (antall/100 m²) av ungfisk ørret og laks på anadrom strekning av Leirelva i fireårs perioden 2001-2004 (ingen restaureringstiltak) og treårsperioden 2022-2024 (under og etter restaurering). Bakgrunnsfarger indikerer økologisk tilstand.
Resultatene lot ikke vente på seg. Tettheten av yngel og ungfisk har skutt i været i takt med mengde gytegrus og antallet storstein som har blitt tilførtelva. Og allerede første år av restaureringen var tettheten av laks og ørret høyere enn på lenge.
Takket være restaureringstiltakene har elva også stått imot naturens krefter og ridd av stormen «Gyda» som herjet vinteren 2022. Denne positive utviklingen fortsatte i 2023, og heller ikke stormen «Hans» gjorde nevneverdig skade. Flere isgangsflommer gjennom vinteren 2023-2024 gjorde også sitt beste for å røske opp fiskerogn og fiskeunger fra elvebunnen, uten å lykkes.
Det hele toppet seg derfor med rekordtettheter av laks og ørret nå i høst. Hele den 2.4 kilometer fiskeførende strekningen av Leirelva var i år tettpakket laks- og ørretunger. Med en samlet tetthet av 550 ungfisk per 100 m² i 2024, så har Leirelva nå den høyeste produksjonen av laksefisk som noen gang er registrert i et vassdrag i Trondheim.
Økningen skyldes ene og alene tiltakene som er gjort i forbindelse med restaureringen. Til sammenlikning er det dokumentert stor nedgang i gytebestanden av laks og ørret i Nidelva, og i Trondheimsfjorden for øvrig de siste årene. Også ungfisktellingene i Nidelva i perioden viser svært lave nivåer, med godt under 10 % av resultatene fra Leirelva.
I 2023 telte forskere fra NTNU Vitenskapsmuseet i gjennomsnitt om lag 10 sjøørretunger per 100 m² i Nidelva. Til sammenlikning hadde den langt mindre Leirelva (2,4 km) over 200 ørretunger per 100 m² samme år.
– Antall påviste gytegroper og observerte gytefisker minner mer om ei urørt elv i Canada enn ei urban elv i Trondheim!
Steinbra restaurering - også for bunndyr
Bunndyr er en samlebetegnelse på alle de smådyrene som lever hele eller deler av livet i elva, og er næringsgrunnlaget for fisken. Et rikt mangfold av bunndyr, fra insektlarver og -nymfer til biller, børstemark og snegler vitner om ei livskraftig elv.
Mange bunndyrarter er svært følsomme for forurensning og krever høy kvalitet på elvebunnen for å trives. I over 100 år var de nedre delene av elva ubeboelig for disse artene, men etter tiltakene som ble gjort har mange av dem vendt tilbake.
Naturlige elvesteiner danner nå hulrom og mikrohabitater for bunndyrene, og gir en naturlig dynamikk i strømningsforholdene. Samtidig har elvas evne til selvrensing økt, slik at den nå håndterer dagens belastning på en bedre måte. Alt dette har gitt mindre nedslamming, og dermed også flere leveområder for bunndyrene
– Før restaureringen lignet Leirelva mest på en studenthybel med plass til to. Nå er elvebunnen omgjort til ei høyblokk for biologisk mangfold, med flere etasjer proppfulle av ulike arter og grupper av bunndyr.
Norges største steinflue, Dinocras cephalotes, er en av artene som nå har flyttet inn i Leirelva. Denne steinflua kan omtales som "elvas tiger", og foretrekker en steinete elvebunn hvor den jakter på mindre bunndyr i hulrom mellom steinene.
Også den langt mindre husbyggende vårflua Micrasema setiferum, som aldri tidligere er registrert i Leirelva, har nå funnet veien hit i stort antall.
Trolig har voksne vårfluer flydd inn fra Nidelva, og funnet feste for eggene sine blant de nye storsteinene. Når larven lever i elva er den knapt lengre enn en blyantspiss. Her bygger den nåletynne hus av sandpartikler, og kan lett spyles ut av elva dersom vannhastigheten blir for høy. Bak de nye storsteinene dannes en roligere, mer stabil vannstrøm langs elvebunnen, selv på flom. Slik unngår vårfluelarvene å bli tatt av strømmen.
Oppskriften på vellykket restaurering
– Gjennom restaureringsarbeidet i Leirelva og andre bynære vassdrag i Trondheim, har vi etablert svært gode referanser på hvilke faktorer som kan være avgjørende for å lykkes med restaurering.
Vi har tusenvis av norske vassdrag med lignende menneskeskapte problemer som Leirelva. Enten årsakene skyldes skader i elva etter vei, boligbygging, industri, landbruk eller tidligere tiders tømmerfløting, så venter vassdragene på samme type tiltak i tilsvarende stor skala.
En kartlegging fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning viser at sjøørreten har gode kår i mindre enn en fjerdedel av norske vassdrag.
Restaureringen av Leirelva viser at det er mulig å oppnå gode resultater, også i vassdrag med lite handlingsrom, hvor natur og vassdrag allerede har tapt kampen om arealene.
Samtidig er det svært viktig å skalere opp tiltakene. Det foregår flere gode restaureringstiltak i vassdrag i Norge for tiden, men felles for mange er at tiltaksomfanget er alt for lite i forhold til det faktiske behovet.
– Viktigst av alt, omfanget må økes, for å gjenopprette et godt nok vannmiljø, økt biologisk mangfold og livskraftige fiskebestander i alle vassdrag med dårlig utgangspunkt og lite handlingsrom for fullskala restaurering.
|
