Pressemelding

“En ting er et sjøkart å forstå, en annen ting er et skip å føre”. Med henvisning til om hvordan teori og praksis kan forholde seg, er det all grunn til å stille spørsmål om hvordan teori og praksis forholder seg i deler av norsk fiskerinæring.

De siste uker, ja egentlig de de siste år, har vi som bor i Finnmark fått hørt at det går dårlig med fiskeindustrien i fylket. Råstoff mangler, arbeidskraften for dyr og det er langt til markedene som ikke vil betale den pris produktene er verdt. Dessverre med den konsekvens at stadig flere fiskebruk nedlegges og antallet sysselsatte har gått kraftig ned. Deretter de påfølgende ringvirkninger med folketallsnedgang og stadig færre lys i vinduene langs kysten.

I sum har den ønskede politikk innen “fiskerinæringa” før til situasjonen vi har i dag. Nemlig et Finnmark hvor mer av fisken som er fanget utenfor kysten sendes til Kina for bearbeidelse enn det blir produsert lokalt. Spørsmålet blir: er dette ønsket resultat at den nasjonale politikk? Er svaret ja, er det bare å peise på med mer av den samme politikk. Flere og større frysetrålere og store frysehotell, færre fiskebruk og færre kystfiskere. Det skulle gi gode resultater for eierne av fiskeressursene – hvem nå det er?
Dersom svaret er at denne utviklinga ikke er ønsket, ja så må politikken legges om. Enkelt, ikke sant? Jeg vet godt at det ikke finnes enkle løsninger på noe som helst. Heller ikke innen fiskerinæringa. Men det er ikke godt for en enkel mann fra kysten å forstå sammenhenger når vi får vite at Barentshavet neste koker av torsk. Aldri har bestandene vært så store som nå, sier havforskninga. Noe som fører til rekordkvoter. Fra Eksportutvalget for fisk fortelles det om nye rekorder i eksporten av fisk. Både frossen og fersk i kvantum og kroner. Hittil i år det det eksportert torskefisk for rundt 10 milliarder. Ja, da skulle vi tro at alt er bare hurra og “hællan i taket”?
Nei, det er ikke helt enkelt å forstå teori og praksis når vi hører debatten i fiskerinæringa. I alle fall virker det som om Aker Seafood ikke får det til å gå rundt til tross for at de har hånd om de fleste trålkonsesjonene som fylket har. Noe som skulle gi konsernet fordeler med å kunne forsyne anleggene sine med fisk året rundt. De har jo fått tilpasset lovverket nettopp for sin virksomhet for at dette skulle gå økonomisk bra. Men når bare halvparten av fisken leveres til anleggene, blir det kanskje ikke så enkelt å få det til å gå rundt likevel. Da blir vel løsningen å skille trålere med kvote fra anleggene slik at i alle fall trålerne går økonomisk godt. Så kan jo arbeiderne på fiskebrukene gjøre noe annet. Omstilles, som det heter, mens frossenfisken sendes til Kina for å bearbeides.

Samtidig er det noen av fiskeanleggene i fylket som går bra. Anlegg som ikke har eierskap i trålere. En besnærende tanke er jo da å sørge for at innbyggerne bosatt ved fjordene og langs kysten i Finnmark fikk disponere den kvote som ikke blir levert i fylket slik at den kunne bli fanget av fiskere som ville levere i fylket. Da fikk kystfiskerne mulighet til å ta resten av kvotene og levere dem i sine fiskevær og anlegg langs kysten som vil ha fisk. Ved å etableres et regionalt styringsorgan kan vi sørge for å fordele kvotene slik at fisken som hører hjemme i Finnmark virkelig ble levert i fylket. Fiskerne kunne få tildelt fiskekvoter uten å måtte kjøpe dem – fiske og levere fangst i fylket – for så å levere kvoten tilbake den dagen de ikke skulle fiske mer. Dersom mange nok vil ha et slikt system og Finnmark står sammen, må selv fiskeriministeren gi seg. Hva er det å tape for Finnmark?