Pressemelding

Kronikk av Runar Myrnes Balto (Norske Samers Riksforbund - NSR), sametingsråd med ansvar for sannhet- og forsoningsspørsmå.

Melkøya skal elektrifiseres, og det legges opp til en prosess der samene taper uansett utfall. For at strømmen ikke skal bli for dyr må det bygges kraftlinjer og vindkraft i Finnmark i områder som vil hindre både sjøsamisk kulturutøvelse, utmarksbruk og reindrift. Enten mister man kulturgrunnlaget sitt - eller så blir man syndebukk for høyere strømregninger, eller et havarert elektrifiseringsprosjekt med tilhørende klimaendringer.

Dette skjer samtidig som Norge skal inn i en forsoningsprosess etter at Sannhets- og forsoningskommisjonen har levert sin rapport. Denne forsoningen skal altså skje til rytmene av et stadig økende press mot den samiske kulturen, og i et retorisk klima der samene blir syndebukker for alle tidens utfordringer. Bremseklosser, klimasinker, etnopolitikk er merkelapper som tilhører tidens melodi.

En moderne måte å latterliggjøre samenes sak på er å klistre samiske rettighetskamper til det såkalte NIMBY-fenomenet (Not in my back yard / ikke i min bakgård), slik Elisabeth Gammelsæter gjør i sin bok “Ikke i mitt nabolag”. “De bruker snøskutere, metall til søljer og selvfølgelig strøm” sa Gammelsæter i en uttalelse om hvorfor Fosen-dommen er feil.

Ved å gjøre samene til klima-dobbeltmoralister og egoistiske bremseklosser, så tegner man et fordummende verdensbilde som inviterer til både hets, latterliggjøring og politisk overkjøring. “Vi får prate med dem og kalle det dialog, men de er jo helt virkelighetsfjerne NIMBY-folk, så vi overkjører dem bare til slutt”. Dette kan jeg se for meg at man tenker i de industripolitiske tankesmier.

Jeg trekker frem disse eksemplene til ettertanke. Med sannhets- og forsoningsrapporten i hand burde vi ha fullt fokus på å identifisere hvilke mekanismer som bidrar til å opprettholde fornorskningen i dag. I stedet er storsamfunnets oppmerksomhet på helt andre steder.

Er det mulig med forsoning når det pågår et menneskerettighetsbrudd mot Fosen-samene? Og er det mulig med forsoning når Regjeringen vedtar politikk som legger opp til nye menneskerettighetsbrudd i Finnmark? Det er et par av de sentrale spørsmålene Sametinget nå blir nødt til å ta stilling til, og som vi nå ønsker innspill til Sametingets åpne høring om sannhets og forsoningskommisjon rapport.

Rapporten har dokumentert hvordan samene har blitt fornorsket ikke bare gjennom direkte fornorskningsvedtak, men også gjennom for eksempel fiskeripolitikk, utmarksforvaltning og reindriftspolitikk. Ved å miste tilgang til utmarkshøsting og fiske har utallige samer også mistet sin samiske kultur.

Den samme mekanismen gjør seg gjeldende i dag. Fiskeripolitikk, naturforvaltning og arealinngrep bidrar på hver sin kant til å fornorske samer ut av sin samiske kulturutøvelse. Politikk som nekter samer tilgang til laksefisket, fjordfisket, vårjakt på ender, utmarkshøsting eller en plass i reindrifta bidrar til fornorskning.

Forsoning forutsetter at partene har en felles forståelse av hva som har skjedd. Like viktig er det at partene har lik forståelse av hva som skjer i dag. Dersom Stortinget faktisk ønsker forsoning, så må man først ta innover seg at politikk kan være fornorskende selv om man har forlatt begrepet fornorskningspolitikk.

Det er ingenting som tyder på at Stortinget har kommet til den forståelsen enda. Dessverre. Med den ene handa påstår Regjeringen at den har lært av Fosen-saken. Med den andre handa gjør den et Melkøya-vedtak som med stor sannsynlighet vil kunne skape nye Fosen-lignende saker.

Storsamfunnet i Norge, inkludert Regjeringen, har noen åpenbare moralske blindsoner i forhold til urfolket sitt. Hvis ikke statsministeren ser de åpenbare sammenhengene mellom dagens politikk og fornorskning, hvordan skal vi da få begynt på forsoningsprosessen?

Det er noe å ta med inn i innspurten av en opphetet lokalvalgkamp, da reindrifta og samiske interesser gjerne får gjennomgå så det suser.

Og det er noe å tenke på da vi skal ta stilling til om vi kan forsones, og hva som skal til for å komme dit. Jeg gjentar min oppfordring til både enkeltpersoner, organisasjoner og institusjoner om å komme med innspill i vår høringsrunde med frist 31. september.