Pressemelding
Arne Pedersen -
23.03.2012
Er det privatisering av fiskeretten som pågår?
Fiskeridepartementet har lagt fram sitt lovforslag som skal være en oppfølging av Kystfiskeutvalgets forslag. Lovforslaget innrømmer ikke norsk kyst- og fjordbefolkning historisk rett til fiske, noe som ville betydd at denne befolkningen ville hatt førsteretten til fisken. En slik førsterett vil ikke fiskeridepartementet lovfeste. For å hindre en fullstendig lukking av norsk fiskeri avsettes torsk, hyse og sei med konvensjonelle redskaper bare i Finnmark og i noen kommuner i Troms og Nordland.Hvorfor er det slik?
De viltlevende ressurser i norsk farvann tilhører det norske folk i fellesskap. Spørsmålet er hvem skal ha rett til kvote på disse fellesressursene.
I et lukket fiskeri er det de som har rettighetene i fisket som i praksis eier alt av tilgjengelige kvoter. Dersom disse kvotene gis som tidsuavhengig kvoter (evig eide kvoter), betyr det at norske fellesressurser er privatisert og kvotene kan ikke trekkes tilbake til felleskapet. Alternativet til et lukket fiskeri er en mer fri adgang til ressursene eller en demokratisk styrt fordeling av kvoter. Det kan ikke være noen annen begrunnelse for ikke å innrømme norske borgere en fortrinnsrett til kvotene enn at man vil privatisere kvotene i et fullstendig lukket system. Et annet utslag av lukking er at regjeringen ikke kan gjeninnføre leveringsplikt for trålerne.
I dag hindrer EØS-avtalen EU-borgere å eie norske kvoter, mens avtalen ikke hindrer nordmenn å eie EU-kvoter. Denne ubalansen kan ikke videreføres og resultatet må da bli at man fjerner ubalansen ved at EU-borgere gis rett til norske kvoter. I dette perspektivet forstår alle at når man tilpasser norske lover til EU’s regelverk, kan man ikke gi forrang til norske borgere, heller ikke til fiskekvoter. Det vil være å diskriminere på nasjonalitet, som på EU-rettens grunnlag er ulovlig.
Fiskeridepartementet viser til at 3000 tonn, som et distriktspolitisk virkemiddel til området i nord, vil være tilstrekkelig for folkerettens bestemmelser. Det er det nok sikkert, men det er ikke i strid med folkerettens bestemmelser å innrømme, gjennom intern lov, en historisk rett (forrang) til kvote til egen befolkning. Dette underkommuniseres av fiskeridepartementet, som argumenterer for folkerettens minimumskrav. Departementet er i mot en kollektiv kvoterett til fisken. Om kyst- og fjordfolkets rett til fiske er departementet helt tydelig. Sitat; Departementet kan ikkje sjå at det eksisterer nokon eksklusiv rett til fiske for dei som bur langs fjordane, korkje i Finnmark eller i andre fjordar langs kysten. Sitat slutt. Dette er en svært trist politisk erklæring.
I dag er det slik at trålerne disponerer tretti prosent av den norske totalkvoten på torsk. Det finnes trålselskap som alene har kvoter på tilsammen over 20 000 tonn. I pelagisk sektor finnes rederikvoter som er dobbelt så stor. Alt dette søkes lukket. Det som gjenstår før fiskeriene er fullstendig lukket er en fri adgang for fartøy under 15 meter med passive redskaper til 3000 tonn torsk. Kvantumet settes til Finnmark og kommunene i Troms og Nordland som et distriktspolitisk virkemiddel. Dette er ment – i følge fiskeridepartementet – å sikre reelle muligheter til å drive og utvikle tradisjonelt fiske for alle som bor i virkeområdet for tiltakene.
Kyst- og fjordfiskerne i nord, har med de tre tusen tonnene til disposisjon, fått et nærmest umulig samfunnsoppdrag. På den annen side er trålerne løst fra leveringsplikten og er dermed også løst fra sitt samfunnsoppdrag. De har – i følge fiskeridepartementet – lovbeskyttelse for konsesjonene (til evig tid?) til fisket og tillatelse til å levere fangstene sine hvor de vil. Det burde vært selvsagt at norske kyst- og fjordfiskere, som leverer fangstene sine lokalt, fikk lovfestet en forrang til kvoter på norske fiskeressurser. Fiskeridepartementet er etter min mening på et fullstendig feil spor som vil føre til privatisering av norske fangstrettigheter. Det er et dårlig fundament for bosetting langs kysten og ved fjordene. Et langt bedre alternativ er kollektivt kvoteeierskap og lovfestet historisk rett til egen kyst- og fjordbefolkning. Det ville også sikret den sjøsamiske bosetting.
De viltlevende ressurser i norsk farvann tilhører det norske folk i fellesskap. Spørsmålet er hvem skal ha rett til kvote på disse fellesressursene.
I et lukket fiskeri er det de som har rettighetene i fisket som i praksis eier alt av tilgjengelige kvoter. Dersom disse kvotene gis som tidsuavhengig kvoter (evig eide kvoter), betyr det at norske fellesressurser er privatisert og kvotene kan ikke trekkes tilbake til felleskapet. Alternativet til et lukket fiskeri er en mer fri adgang til ressursene eller en demokratisk styrt fordeling av kvoter. Det kan ikke være noen annen begrunnelse for ikke å innrømme norske borgere en fortrinnsrett til kvotene enn at man vil privatisere kvotene i et fullstendig lukket system. Et annet utslag av lukking er at regjeringen ikke kan gjeninnføre leveringsplikt for trålerne.
I dag hindrer EØS-avtalen EU-borgere å eie norske kvoter, mens avtalen ikke hindrer nordmenn å eie EU-kvoter. Denne ubalansen kan ikke videreføres og resultatet må da bli at man fjerner ubalansen ved at EU-borgere gis rett til norske kvoter. I dette perspektivet forstår alle at når man tilpasser norske lover til EU’s regelverk, kan man ikke gi forrang til norske borgere, heller ikke til fiskekvoter. Det vil være å diskriminere på nasjonalitet, som på EU-rettens grunnlag er ulovlig.
Fiskeridepartementet viser til at 3000 tonn, som et distriktspolitisk virkemiddel til området i nord, vil være tilstrekkelig for folkerettens bestemmelser. Det er det nok sikkert, men det er ikke i strid med folkerettens bestemmelser å innrømme, gjennom intern lov, en historisk rett (forrang) til kvote til egen befolkning. Dette underkommuniseres av fiskeridepartementet, som argumenterer for folkerettens minimumskrav. Departementet er i mot en kollektiv kvoterett til fisken. Om kyst- og fjordfolkets rett til fiske er departementet helt tydelig. Sitat; Departementet kan ikkje sjå at det eksisterer nokon eksklusiv rett til fiske for dei som bur langs fjordane, korkje i Finnmark eller i andre fjordar langs kysten. Sitat slutt. Dette er en svært trist politisk erklæring.
I dag er det slik at trålerne disponerer tretti prosent av den norske totalkvoten på torsk. Det finnes trålselskap som alene har kvoter på tilsammen over 20 000 tonn. I pelagisk sektor finnes rederikvoter som er dobbelt så stor. Alt dette søkes lukket. Det som gjenstår før fiskeriene er fullstendig lukket er en fri adgang for fartøy under 15 meter med passive redskaper til 3000 tonn torsk. Kvantumet settes til Finnmark og kommunene i Troms og Nordland som et distriktspolitisk virkemiddel. Dette er ment – i følge fiskeridepartementet – å sikre reelle muligheter til å drive og utvikle tradisjonelt fiske for alle som bor i virkeområdet for tiltakene.
Kyst- og fjordfiskerne i nord, har med de tre tusen tonnene til disposisjon, fått et nærmest umulig samfunnsoppdrag. På den annen side er trålerne løst fra leveringsplikten og er dermed også løst fra sitt samfunnsoppdrag. De har – i følge fiskeridepartementet – lovbeskyttelse for konsesjonene (til evig tid?) til fisket og tillatelse til å levere fangstene sine hvor de vil. Det burde vært selvsagt at norske kyst- og fjordfiskere, som leverer fangstene sine lokalt, fikk lovfestet en forrang til kvoter på norske fiskeressurser. Fiskeridepartementet er etter min mening på et fullstendig feil spor som vil føre til privatisering av norske fangstrettigheter. Det er et dårlig fundament for bosetting langs kysten og ved fjordene. Et langt bedre alternativ er kollektivt kvoteeierskap og lovfestet historisk rett til egen kyst- og fjordbefolkning. Det ville også sikret den sjøsamiske bosetting.
