Pressemelding
Av Alice Nilsen, Aleneforeldreforeningen. -
21.03.2005
FATTIGDOM I NORGE
Det finnes mange forskjellige definisjoner på fattigdom: politiske, internasjonale, statistiske, EU sine, FN sine osv. For de som er fattige, er definisjonene uten betydning så lenge de ikke fører til merkbare forbedringer.
Hvem er de fattige i Norge og hvordan ser den norske fattigdommen ut?
De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet syke og uføre, unge arbeidsledige, eldre med minstepensjon, enslige med lav inntekt og aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.
Kjennetegn med den norske fattigdommen er lav inntekt som ikke gir rom for et anstendig liv og som fører til sosial eksklusjon. Det å være fattig oppleves mye verre hvis du ikke har et nettverk med andre i samme situasjon. Fattigdom fører også til en følelse av skyld og skam. I mange miljøer er fattigdom tabu. Hvem tør å si rett ut : jeg er fattig?
Den mest utsatte gruppen av fattige er barn, deriblant mange barn av aleneforsørgere. Den norske regjeringa mener at 26.000 barn lever under fattigdomsgrensa i Norge. Men ifølge EUs beregninger, er det 60.000 fattige barn her. Forskere forteller at barn beskytter foreldrene sine. Barn i fattige familier sier at de ikke er interressert i være med på fritidsaktiviteter fordi de vet at det koster penger. De tier om bursdagsinvitasjoner. De forteller ikke mor og far at de føler seg utenfor i venneflokken fordi de ikke kan delta i de samme aktivitetene som klassekameratene. Dette er en del av hverdagen for titusener av barn i Norge.
Aleneforeldre sliter mer enn andre med å få hverdagen til å gå i hop. I tillegg stilles det stadig større krav til fleksibilitet i arbeidslivet. Det er vanskelig å leve opp til alle oppgavene som kreves når man er alene om omsorgen for barn. Kravene som stilles kan være så utmattende at man blir nødt til å redusere på arbeidstida eller bli sykemeldt i lange perioder.
Mange med lav inntekt tvinges til å gå på sosialkontoret. Der risikerer de å bli møtt med en utrolig arroganse og mangel på respekt av en ansatt som er mere opptatt av å finne vikarierende grunner for ikke å yte den nødvendige hjelpen.
Sosialkontorene skal gi hjelp som inkluderer nødvendig livsopphold, men dette er ikke tilstrekkelig til det barn trenger for ikke å bli stigmatisert i venneflokken. Forskning viser at barn av fattige har et dårligere utgangspunkt til å klare seg videre i livet. Sosiale problemer har en tendens til å gi i arv.
Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten har nylig lagt frem forslag om en ny arbeids- og velferdsforvaltning. Det er ikke foreslått innføring av nasjonale minstesatser som er høyere enn dagens veiledende sosialhjelpssatser. Regjeringen har dermed vist at den ikke prioriterer å avskaffe barnefattigdommen i Norge. Det haster det med . Det gjelder mange barn . Mange flotte unger som ikke får den oppveksten de burde ha.
Hvem er de fattige i Norge og hvordan ser den norske fattigdommen ut?
De fattige i Norge er ikke en ensartet gruppe: De er blant annet syke og uføre, unge arbeidsledige, eldre med minstepensjon, enslige med lav inntekt og aleneforeldre som ikke greier den doble forsørgerbyrden.
Kjennetegn med den norske fattigdommen er lav inntekt som ikke gir rom for et anstendig liv og som fører til sosial eksklusjon. Det å være fattig oppleves mye verre hvis du ikke har et nettverk med andre i samme situasjon. Fattigdom fører også til en følelse av skyld og skam. I mange miljøer er fattigdom tabu. Hvem tør å si rett ut : jeg er fattig?
Den mest utsatte gruppen av fattige er barn, deriblant mange barn av aleneforsørgere. Den norske regjeringa mener at 26.000 barn lever under fattigdomsgrensa i Norge. Men ifølge EUs beregninger, er det 60.000 fattige barn her. Forskere forteller at barn beskytter foreldrene sine. Barn i fattige familier sier at de ikke er interressert i være med på fritidsaktiviteter fordi de vet at det koster penger. De tier om bursdagsinvitasjoner. De forteller ikke mor og far at de føler seg utenfor i venneflokken fordi de ikke kan delta i de samme aktivitetene som klassekameratene. Dette er en del av hverdagen for titusener av barn i Norge.
Aleneforeldre sliter mer enn andre med å få hverdagen til å gå i hop. I tillegg stilles det stadig større krav til fleksibilitet i arbeidslivet. Det er vanskelig å leve opp til alle oppgavene som kreves når man er alene om omsorgen for barn. Kravene som stilles kan være så utmattende at man blir nødt til å redusere på arbeidstida eller bli sykemeldt i lange perioder.
Mange med lav inntekt tvinges til å gå på sosialkontoret. Der risikerer de å bli møtt med en utrolig arroganse og mangel på respekt av en ansatt som er mere opptatt av å finne vikarierende grunner for ikke å yte den nødvendige hjelpen.
Sosialkontorene skal gi hjelp som inkluderer nødvendig livsopphold, men dette er ikke tilstrekkelig til det barn trenger for ikke å bli stigmatisert i venneflokken. Forskning viser at barn av fattige har et dårligere utgangspunkt til å klare seg videre i livet. Sosiale problemer har en tendens til å gi i arv.
Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten har nylig lagt frem forslag om en ny arbeids- og velferdsforvaltning. Det er ikke foreslått innføring av nasjonale minstesatser som er høyere enn dagens veiledende sosialhjelpssatser. Regjeringen har dermed vist at den ikke prioriterer å avskaffe barnefattigdommen i Norge. Det haster det med . Det gjelder mange barn . Mange flotte unger som ikke får den oppveksten de burde ha.
