Pressemelding
stortingsrepresentant Alf E. Jakobsen, talsmann finansmarkedssaker (AP) -
30.09.2008
Finanskrisen, markedsliberalisme og FrP
Krisen i USA rammer hardt
Høsten har så langt vært preget av uro og krise på verdens finansmarkeder. Problemene startet i USA, men har raskt spredd seg til en rekke andre land. Et svært lavt rentenivå, direktører ute etter å tjene raske penger og finansinstitusjoner med liten egenkapital, har vært medvirkende faktorer. Banker og andre finansforetak har deltatt i en stol-lek, der låneporteføljer med uklar risiko er satt sammen og solgt videre. Mangel på oversikt over hvem som sitter med råtne lån som ikke kan betjenes, har ført til at bankene har vært tilbakeholdne med å låne hverandre penger. Til tross for at sentralbankene i mange land har tilført pengemarkedene likviditet, dvs lånt finansinstitusjonene penger, har flere institusjoner måttet kaste kortene. Noen har fått statsgaranti, noen er kjøpt opp av andre, mens andre har gått konkurs.
Vi ser at krisen, som i utgangspunktet var en finanskrise, nå får alvorlige følger for realøkonomien. Tusener av mennesker mister hjemmene sine, bedrifter går konkurs og ledigheten stiger. Amerikanske myndigheter prøver å få på plass en gedigen redningsplan. Det er nødvendig for at ikke hele det finansielle systemet skal rakne, men vil sannsynligvis koste amerikanske skattebetalere milliarder av dollar.
Smitteeffekten til Norge
I Norge er vi på ingen måte uberørt av finanskrisen. I første omgang merkes den ved at bankene må betale mer for penger som lånes i det internasjonale markedet, noe som gir økte lånekostnader for kundene. For mange er dette alvorlig nok. En internasjonal lavkonjunktur vil også bety lavere etterspørsel etter norske varer og tjenester, og lavere priser på våre eksportvarer. Heldigvis har den norske stat mulighet til å bruke mer penger for å stimulere aktiviteten i økonomien dersom det skulle bli nødvendig.
Det er flere grunner til at finanskrisen ikke har rammet Norge like hardt som en del andre land. En av grunnene er at vi har et gjennomregulert finansmarked. Dersom markedet i for stor grad blir overlatt til seg selv, kan det gå riktig ille. Det som skjer i blant annet USA er et eksempel på det. På mange områder har kredittmarkedet blitt gradvis liberalisert siden 1980-tallet. Det er for eksempel ikke lenger slik at politikerne bestemmer hvor mye bankene får låne ut. Men i et fritt marked som er integrert med internasjonale finansmarkeder, er det avgjørende med spilleregler som sikrer stabilitet. Det er derfor vi har strenge regler for finansinstitusjonenes soliditet, hvilke produkter de får lov til å selge, og til hvem.
FrP og et selvregulerende marked
På denne bakgrunn er det nødvendig å advare mot FrPs politikk. Fremskrittspartiet mener, ifølge deres eget partiprogram, at ”penge og kredittmarkedet skal reguleres av tilbud og etterspørsel i markedet, uten politiske reguleringer eller inngrep.” Dersom vi i Norge hadde fulgt denne oppskriften, ville vi trolig stått midt oppe i en finanskrise lik den USA nå opplever.
Mens alle andre partier i innstillingen til Kredittmeldingen 2007 uttrykker bekymring for at smittevirkninger fra internasjonale markeder skal føre til økte finansieringskostnader for norske banker, og ber Regjeringen følge utviklingen nøye, skriver FrP:
”Komiteens medlemmer fra FrP mener at forbrukerne er de beste til selv å vurdere sin egen økonomi, og hvilke lån de ønsker å ta opp. Og hvor mye i lån man kan håndtere. Disse medlemmer har tiltro til at forbrukerne selv fatter kloke beslutninger.” For FrP er det tydeligvis ikke behov for et overordnet perspektiv og tiltak som skal sikre at det finansielle systemet er solid. I stedet blir det et spørsmål om hvor mye lån den enkelte forbruker selv vurderer det er forsvarlig å ta opp. Det kan være fristende å spørre om hva FrP mener om de amerikanske forbrukernes evne til å fatte kloke beslutninger.
Vi trenger et kompetent Kredittilsyn som kan bidra med å utforme lover og regler for finansmarkedene, og påse at disse overholdes. Da nytter det ikke å kutte tilsynets budsjetter med 20 millioner kroner, slik FrP foreslår i sitt budsjett.
Høsten har så langt vært preget av uro og krise på verdens finansmarkeder. Problemene startet i USA, men har raskt spredd seg til en rekke andre land. Et svært lavt rentenivå, direktører ute etter å tjene raske penger og finansinstitusjoner med liten egenkapital, har vært medvirkende faktorer. Banker og andre finansforetak har deltatt i en stol-lek, der låneporteføljer med uklar risiko er satt sammen og solgt videre. Mangel på oversikt over hvem som sitter med råtne lån som ikke kan betjenes, har ført til at bankene har vært tilbakeholdne med å låne hverandre penger. Til tross for at sentralbankene i mange land har tilført pengemarkedene likviditet, dvs lånt finansinstitusjonene penger, har flere institusjoner måttet kaste kortene. Noen har fått statsgaranti, noen er kjøpt opp av andre, mens andre har gått konkurs.
Vi ser at krisen, som i utgangspunktet var en finanskrise, nå får alvorlige følger for realøkonomien. Tusener av mennesker mister hjemmene sine, bedrifter går konkurs og ledigheten stiger. Amerikanske myndigheter prøver å få på plass en gedigen redningsplan. Det er nødvendig for at ikke hele det finansielle systemet skal rakne, men vil sannsynligvis koste amerikanske skattebetalere milliarder av dollar.
Smitteeffekten til Norge
I Norge er vi på ingen måte uberørt av finanskrisen. I første omgang merkes den ved at bankene må betale mer for penger som lånes i det internasjonale markedet, noe som gir økte lånekostnader for kundene. For mange er dette alvorlig nok. En internasjonal lavkonjunktur vil også bety lavere etterspørsel etter norske varer og tjenester, og lavere priser på våre eksportvarer. Heldigvis har den norske stat mulighet til å bruke mer penger for å stimulere aktiviteten i økonomien dersom det skulle bli nødvendig.
Det er flere grunner til at finanskrisen ikke har rammet Norge like hardt som en del andre land. En av grunnene er at vi har et gjennomregulert finansmarked. Dersom markedet i for stor grad blir overlatt til seg selv, kan det gå riktig ille. Det som skjer i blant annet USA er et eksempel på det. På mange områder har kredittmarkedet blitt gradvis liberalisert siden 1980-tallet. Det er for eksempel ikke lenger slik at politikerne bestemmer hvor mye bankene får låne ut. Men i et fritt marked som er integrert med internasjonale finansmarkeder, er det avgjørende med spilleregler som sikrer stabilitet. Det er derfor vi har strenge regler for finansinstitusjonenes soliditet, hvilke produkter de får lov til å selge, og til hvem.
FrP og et selvregulerende marked
På denne bakgrunn er det nødvendig å advare mot FrPs politikk. Fremskrittspartiet mener, ifølge deres eget partiprogram, at ”penge og kredittmarkedet skal reguleres av tilbud og etterspørsel i markedet, uten politiske reguleringer eller inngrep.” Dersom vi i Norge hadde fulgt denne oppskriften, ville vi trolig stått midt oppe i en finanskrise lik den USA nå opplever.
Mens alle andre partier i innstillingen til Kredittmeldingen 2007 uttrykker bekymring for at smittevirkninger fra internasjonale markeder skal føre til økte finansieringskostnader for norske banker, og ber Regjeringen følge utviklingen nøye, skriver FrP:
”Komiteens medlemmer fra FrP mener at forbrukerne er de beste til selv å vurdere sin egen økonomi, og hvilke lån de ønsker å ta opp. Og hvor mye i lån man kan håndtere. Disse medlemmer har tiltro til at forbrukerne selv fatter kloke beslutninger.” For FrP er det tydeligvis ikke behov for et overordnet perspektiv og tiltak som skal sikre at det finansielle systemet er solid. I stedet blir det et spørsmål om hvor mye lån den enkelte forbruker selv vurderer det er forsvarlig å ta opp. Det kan være fristende å spørre om hva FrP mener om de amerikanske forbrukernes evne til å fatte kloke beslutninger.
Vi trenger et kompetent Kredittilsyn som kan bidra med å utforme lover og regler for finansmarkedene, og påse at disse overholdes. Da nytter det ikke å kutte tilsynets budsjetter med 20 millioner kroner, slik FrP foreslår i sitt budsjett.
