Pressemelding
Kronikk av Bente Haug, fylkesvaraordfører -
05.06.2015
Finnmarkingene vil tape på kommunal tannhelsetjeneste
Regjeringa ønsker å overføre tannhelsetjenesten til kommunene (Innstiling fra kommunal- og forvaltningskomitèen om kommunereformen - nye oppgaver til større kommuner,( St.mld. 14 2014 - 2015). Saken har ikke vært utredet. 9. juni skal saken behandles i Stortinget. Jeg vil derfor belyse hva saken handler om og hvilke konsekvenser det kan få for både brukerne, men også de som jobber i den offentlige (dvs Finnmark fylkeskommune) tannhelsetjenesten.
Historikk
Tidligere har den offentlige tannhelsetjenesten i Norge hatt forskjellig forankring. I noen fylker var den forankret i en fylkesbasert modell (Folketannrøkta), mens den i andre fylker var forankret i en kommunal modell (skoletannpleien). Erfaringene med den fylkesbaserte modellen var så gode at det ble innført en fylkeskommunal modell i hele landet (Lov om tannhelsetjeneste i 1984). I Finnmark har vi hatt en fylkesbasert modell helt siden 1950. Tannhelsetjenesten i Finnmark er godt forankret i fylkeskommunal drift, det er tannklinikker i hver kommune (unntatt Kvalsund, som betjenes fra Hammerfest) og tjenesten drives hvert år med overskudd. De siste par årene har vi, gledelig nok, opplevd å få søkere til ledige tannlegestillinger, og har per i dag kun en ledig stilling i fylket (Havøysund).
Ulike tilbud
Regjeringa ønsker å overføre tannhelsetjenesten til større kommuner. Det er ikke angitt hva man tenker som større kommuner, men vi kan slå fast at det uansett ikke er noen kommuner i Finnmark som vil oppfylle kravene til størrelse. De sier videre at små kommuner kan kjøpe tjenester av private tannleger: I Finnmark er det meget få private tannleger, og de som er befinner seg i Hammerfest, Alta og Kirkenes (kun èn i Vadsø).
Det må antas at man vil få store geografiske ulikheter i tannhelsetilbud til befolkningen ved en oppsplitting av tjenesten. Samlet ressursbruk i tjenesten må også forventes å bli større med kommunal modell pga. tap av stordriftsfordeler og manglende kompetanse i planlegging og ledelse av offentlige tannhelsetjenester i kommunene. Dette er argumenter som også i henhold til Regionalmeldinga, taler for at oppgavene bør legges til regionalt nivå. Ansvaret for praksisnær forskning, fagutvikling og spesialiserte tannhelsetjenester, må uansett legges til andre aktører.
Det forventes at kommuner slår seg sammen til større enheter, og at dette kan legge grunnlaget for at større kommuner kan ta på seg nye oppgaver. Selv etter en vellykket kommunereform vil kommunene se veldig forskjellig ut avhengig om de ligger i befolkningsrike strøk, eller om de er tynt befolket med lange avstander og vanskelige kommunikasjoner, noe som hovedsakelig gjelder for Finnmark. Når man tar beslutning om forankring av tannhelsetjenesten, er det viktig å ha klart for seg at kommunene i Finnmark fortsatt er for små til å kunne ta over oppgaven med å drifte tannhelsetjenesten.
Sikres fagmiljøet?
Et av hovedargumentene for kommunereformen er å etablere større enheter for å sikre gode fagmiljøer og dermed bedre kvalitet og effektivitet i tjenesteproduksjon. I innledninga av meldinga står det blant annet: «Regjeringa mener det er viktig at innbyggerne sikres et godt og likeverdig tjenestetilbud uavhengig av hvor de bor i landet. (…). Kommuner med små fagmiljø er sårbare (…), samtidig som de har færre ressurser til (videre)utvikling av tjenestene». Da blir det faglig sett uforståelig å overføre den offentlige tannhelsetjenesten fra et stort og robust fagmiljø i et fåtall fylkeskommuner til små og svake fagmiljøer i et stort antall kommuner.
Kvaliteten på tjenestene må forventes å bli lavere også fordi det vil bli vanskeligere å gi nasjonale styringssignaler til et stort antall kommuner, og fordi tjenestene i mange kommuner lettere vil være utsatt for vakanser, manglende fagutvikling og manglende veiledningskapasitet til nyansatte tannleger.
Ansvaret for forskning og spesialiserte tannhelsetjenester er et problem for seg, som synes uløst. I dag er forskning lagt til regionale odontologiske kompetansesentre som har et nært samarbeidsforhold med tannhelsetjenesten. Med en kommunal forankring vil det bli vanskeligere å finne bredt grunnlag for forskningssamarbeid.
Argumentene:
Argumenter for kommunal forankring:
• Gi større kommuner flere oppgaver
• Det praktiske samarbeidet med den øvrige kommunale helse- og omsorgstjenesten om grupper som har krav på gratis tannbehandling styrkes.
Argumenter for regional forankring:
• Sikre nasjonale mål. Det vil være vanskeligere å gi styringssignaler til 2-300 kommuner som vil ha svært ulike forutsetninger om hvordan feltet skal ivaretas, enn til fylkeskommuner eller regioner. Det vil gi dårligere kvalitet i tannhelsetjenesten.
• Kommunal forankring vil gi større geografiske ulikheter i tilbud. Dette som følge av problemer med ubesatte stillinger og større variasjon i ressursbruk. Fylkeskommunen kan i dag overføre tannhelseressurser og veiledningsressurser mellom tannklinikker i fylket slik at vakanser og kvalitetsforskjeller blir mindre avgjørende for tilbudet. Dette blir umulig hvis kommunene selv får ansvaret.
• Samlet ressursbruk i tjenesten vil bli større med kommunal modell pga. tap av stordriftsfordeler og manglende kompetanse i planlegging og ledelse av offentlige tannhelsetjenester i kommunene. Innkjøp, vedlikeholdstjenester og rekruttering/tilsettinger er blant områdene som vil bli dyrere med kommunal forankring. Fylkeskommunen kan drive med større kvalitet og effektivitet på grunn av at et stort miljø kan være bedre på kvalitetskontroll, kvalitetsutvikling og kostnadskontroll.
• «Følge med-ansvaret» innebærer å følge med på tannhelsetilstand, sykdomsutvikling, behandlingsbehov og tannhelsetjenestetilbudet i hele befolkningen. Et følge med-ansvar på tannhelse må legges til et forvaltningsnivå som har kapasitet til å ivareta oppgavene, og som kan nyttiggjøre seg denne kunnskapen. Forvaltningsnivået må også ha virkemidler til å iverksette nødvendige endringsprosesser.
• Behovet for tannlegespesialister varierer fra 1 til ca. 30 000 innbyggere (kjeveortopeder), til 1 til 70 000 – 100 000 innbyggere, avhengig av spesialitet. Ansvaret for spesialiserte tannhelsetjenester, herunder de regionale odontologiske kompetansesentra, bør derfor uansett enten legges til interkommunalt nivå eller til regionalt nivå. Dersom den øvrige tannhelsetjenesten legges til kommunene, vil dette derfor føre til at vi i realiteten får en delt modell. Dersom én kommune får ansvar for spesialisttjenester eller et regionalt odontologisk kompetansesenter vil dette medføre fakturering av de andre kommunene for henviste pasienter, og sannsynligvis underforbruk av spesialisttjenester.
• Forskning og fagutvikling forutsetter organisatorisk infrastruktur med personell som er kvalifisert til slikt arbeid. Det forutsetter også samarbeid med forskningsinstitusjoner. Arbeidet må forankres i et tilstrekkelig stort fagmiljø. Tannhelsetjenesten har et stort behov for forskning og fagutvikling knyttet til blant annet epidemiologi, praksisnær tjeneste, kvalitet i tjenesten og tjenesteforskning. Et tannhelsefaglig miljø i en kommunal forvaltningsmodell, vil bli for lite til å kunne ivareta og utvikle et slikt arbeid.
• Hvorfor endre på en organisasjon som fungerer bra? Kommunal forankring innebærer å flytte den offentlige tjenesten som befolkninga er aller best fornøyd med i dag (jfr. EPSI Norge 2014).
Som fylkesvaraordfører vil jeg med dette sterkt tilrå å beholde en regional forankring av tannhelsetjenesten av hensyn til kvalitet og effektivitet i tjenesten, og av hensyn til tilgjengelighet for hele befolkninga.
Historikk
Tidligere har den offentlige tannhelsetjenesten i Norge hatt forskjellig forankring. I noen fylker var den forankret i en fylkesbasert modell (Folketannrøkta), mens den i andre fylker var forankret i en kommunal modell (skoletannpleien). Erfaringene med den fylkesbaserte modellen var så gode at det ble innført en fylkeskommunal modell i hele landet (Lov om tannhelsetjeneste i 1984). I Finnmark har vi hatt en fylkesbasert modell helt siden 1950. Tannhelsetjenesten i Finnmark er godt forankret i fylkeskommunal drift, det er tannklinikker i hver kommune (unntatt Kvalsund, som betjenes fra Hammerfest) og tjenesten drives hvert år med overskudd. De siste par årene har vi, gledelig nok, opplevd å få søkere til ledige tannlegestillinger, og har per i dag kun en ledig stilling i fylket (Havøysund).
Ulike tilbud
Regjeringa ønsker å overføre tannhelsetjenesten til større kommuner. Det er ikke angitt hva man tenker som større kommuner, men vi kan slå fast at det uansett ikke er noen kommuner i Finnmark som vil oppfylle kravene til størrelse. De sier videre at små kommuner kan kjøpe tjenester av private tannleger: I Finnmark er det meget få private tannleger, og de som er befinner seg i Hammerfest, Alta og Kirkenes (kun èn i Vadsø).
Det må antas at man vil få store geografiske ulikheter i tannhelsetilbud til befolkningen ved en oppsplitting av tjenesten. Samlet ressursbruk i tjenesten må også forventes å bli større med kommunal modell pga. tap av stordriftsfordeler og manglende kompetanse i planlegging og ledelse av offentlige tannhelsetjenester i kommunene. Dette er argumenter som også i henhold til Regionalmeldinga, taler for at oppgavene bør legges til regionalt nivå. Ansvaret for praksisnær forskning, fagutvikling og spesialiserte tannhelsetjenester, må uansett legges til andre aktører.
Det forventes at kommuner slår seg sammen til større enheter, og at dette kan legge grunnlaget for at større kommuner kan ta på seg nye oppgaver. Selv etter en vellykket kommunereform vil kommunene se veldig forskjellig ut avhengig om de ligger i befolkningsrike strøk, eller om de er tynt befolket med lange avstander og vanskelige kommunikasjoner, noe som hovedsakelig gjelder for Finnmark. Når man tar beslutning om forankring av tannhelsetjenesten, er det viktig å ha klart for seg at kommunene i Finnmark fortsatt er for små til å kunne ta over oppgaven med å drifte tannhelsetjenesten.
Sikres fagmiljøet?
Et av hovedargumentene for kommunereformen er å etablere større enheter for å sikre gode fagmiljøer og dermed bedre kvalitet og effektivitet i tjenesteproduksjon. I innledninga av meldinga står det blant annet: «Regjeringa mener det er viktig at innbyggerne sikres et godt og likeverdig tjenestetilbud uavhengig av hvor de bor i landet. (…). Kommuner med små fagmiljø er sårbare (…), samtidig som de har færre ressurser til (videre)utvikling av tjenestene». Da blir det faglig sett uforståelig å overføre den offentlige tannhelsetjenesten fra et stort og robust fagmiljø i et fåtall fylkeskommuner til små og svake fagmiljøer i et stort antall kommuner.
Kvaliteten på tjenestene må forventes å bli lavere også fordi det vil bli vanskeligere å gi nasjonale styringssignaler til et stort antall kommuner, og fordi tjenestene i mange kommuner lettere vil være utsatt for vakanser, manglende fagutvikling og manglende veiledningskapasitet til nyansatte tannleger.
Ansvaret for forskning og spesialiserte tannhelsetjenester er et problem for seg, som synes uløst. I dag er forskning lagt til regionale odontologiske kompetansesentre som har et nært samarbeidsforhold med tannhelsetjenesten. Med en kommunal forankring vil det bli vanskeligere å finne bredt grunnlag for forskningssamarbeid.
Argumentene:
Argumenter for kommunal forankring:
• Gi større kommuner flere oppgaver
• Det praktiske samarbeidet med den øvrige kommunale helse- og omsorgstjenesten om grupper som har krav på gratis tannbehandling styrkes.
Argumenter for regional forankring:
• Sikre nasjonale mål. Det vil være vanskeligere å gi styringssignaler til 2-300 kommuner som vil ha svært ulike forutsetninger om hvordan feltet skal ivaretas, enn til fylkeskommuner eller regioner. Det vil gi dårligere kvalitet i tannhelsetjenesten.
• Kommunal forankring vil gi større geografiske ulikheter i tilbud. Dette som følge av problemer med ubesatte stillinger og større variasjon i ressursbruk. Fylkeskommunen kan i dag overføre tannhelseressurser og veiledningsressurser mellom tannklinikker i fylket slik at vakanser og kvalitetsforskjeller blir mindre avgjørende for tilbudet. Dette blir umulig hvis kommunene selv får ansvaret.
• Samlet ressursbruk i tjenesten vil bli større med kommunal modell pga. tap av stordriftsfordeler og manglende kompetanse i planlegging og ledelse av offentlige tannhelsetjenester i kommunene. Innkjøp, vedlikeholdstjenester og rekruttering/tilsettinger er blant områdene som vil bli dyrere med kommunal forankring. Fylkeskommunen kan drive med større kvalitet og effektivitet på grunn av at et stort miljø kan være bedre på kvalitetskontroll, kvalitetsutvikling og kostnadskontroll.
• «Følge med-ansvaret» innebærer å følge med på tannhelsetilstand, sykdomsutvikling, behandlingsbehov og tannhelsetjenestetilbudet i hele befolkningen. Et følge med-ansvar på tannhelse må legges til et forvaltningsnivå som har kapasitet til å ivareta oppgavene, og som kan nyttiggjøre seg denne kunnskapen. Forvaltningsnivået må også ha virkemidler til å iverksette nødvendige endringsprosesser.
• Behovet for tannlegespesialister varierer fra 1 til ca. 30 000 innbyggere (kjeveortopeder), til 1 til 70 000 – 100 000 innbyggere, avhengig av spesialitet. Ansvaret for spesialiserte tannhelsetjenester, herunder de regionale odontologiske kompetansesentra, bør derfor uansett enten legges til interkommunalt nivå eller til regionalt nivå. Dersom den øvrige tannhelsetjenesten legges til kommunene, vil dette derfor føre til at vi i realiteten får en delt modell. Dersom én kommune får ansvar for spesialisttjenester eller et regionalt odontologisk kompetansesenter vil dette medføre fakturering av de andre kommunene for henviste pasienter, og sannsynligvis underforbruk av spesialisttjenester.
• Forskning og fagutvikling forutsetter organisatorisk infrastruktur med personell som er kvalifisert til slikt arbeid. Det forutsetter også samarbeid med forskningsinstitusjoner. Arbeidet må forankres i et tilstrekkelig stort fagmiljø. Tannhelsetjenesten har et stort behov for forskning og fagutvikling knyttet til blant annet epidemiologi, praksisnær tjeneste, kvalitet i tjenesten og tjenesteforskning. Et tannhelsefaglig miljø i en kommunal forvaltningsmodell, vil bli for lite til å kunne ivareta og utvikle et slikt arbeid.
• Hvorfor endre på en organisasjon som fungerer bra? Kommunal forankring innebærer å flytte den offentlige tjenesten som befolkninga er aller best fornøyd med i dag (jfr. EPSI Norge 2014).
Som fylkesvaraordfører vil jeg med dette sterkt tilrå å beholde en regional forankring av tannhelsetjenesten av hensyn til kvalitet og effektivitet i tjenesten, og av hensyn til tilgjengelighet for hele befolkninga.
