Pressemelding

Når et samisk barn kommer inn til avhør hos politiet, vet ikke politiet om barnets etnisitet dette med mindre de kan gjette seg frem til det gjennom å se på navn eller bosted, eller at det blir fortalt av foresatte som kan være mistenkte eller i krisetilstand. Det skriver sametingsråd Runar Myrnes Balto (NSR), i denne kronikken

Selv om barnet har samisk som førstespråk og hører til den samiske kulturen, hender det at de faller mellom stolene.

Konsekvensen kan være at de ikke får kommunisert på førstespråket sitt, eller at de ikke blir møtt av fagfolk om forstår kulturelle koder eller kommunikasjonsmåter som er spesifikke for det samiske samfunnet.

Grunnen til at dette skjer, er at det ikke finnes informasjon tilgjengelig for det offentlige om at et barn er samiskspråklig eller har samisk kulturell tilhørighet. Derfor er barnet prisgitt at det møter saksbehandlere som kan plukke opp dette, eller at foresatte er i en posisjon hvor de kan gi beskjeden. Dette kan man ikke alltid forvente, for eksempel i alvorlige kriminalsaker.

Hvis barnet er uheldig og må få omsorg fra barnevernet, gjelder den samme utfordringen. Fordi barnevernet ikke kan registrere at barnet er samisk, må det svært kompetente fagfolk til for at det får sine rettigheter til å vokse opp med samisk språk og kultur oppfylt.  Spesielt hvis det samiske barnet bor utenfor kommuner der majoriteten er samer.

Ingen vet hvor mange samiske barn som er i barnevernets omsorg. Ingen vet hvordan de har det, og ingen vet om de får sine rettigheter oppfylt. Vi aner altså ikke om de i det hele tatt er klare over at de er samiske, og om de får lov å vokse opp med sin egen kultur.

Jeg er ikke i tvil. At det offentlige mangler kunnskap om at et barn er samisk - går sterkt ut over de samiske barnas rettssikkerhet.

Denne uken har Sametinget sammen med Fosterhjemsforeningen og Nasjonalt samisk kompetansesenter (NASÁG/NASAK) invitert til en samisk barnevernskonferanse, i forbindelse med at den nye barnevernsloven som trer i kraft i januar neste år, kommer til å styrke samiske barnas rettigheter. Derfor har jeg nå lansert at sametingsrådet ønsker å aktualisere debatten i Sápmi om hva det offentlige bør ha av viktig informasjon, både om oss og om våre barn.

Dette er en diskusjon som berører juridiske forhold, men ikke minst også etiske og følelsesmessige spørsmål. Erfaringene fra 2. verdenskrig var naturlig nok med på å bygge opp en dyp skepsis mot å føre lister basert på etnisitet, også i det samiske samfunnet. Frykten mot å bli satt i en sårbar situasjon er blitt manifestert gjennom motstand mot etableringen av Sametingets valgmanntall, og den kommer til overflaten i debatten om hva det offentlige skal vite om oss.

Men i et moderne informasjonssamfunn - hvor det meste om våre liv er tilgjengelig digitalt for den som måtte ha kunnskap og interesse av det – tror jeg det er på tide med en moderne sårbarhetsanalyse. Og da er det nærliggende å ta utgangspunkt i de aller mest sårbare i samfunnet vårt, nemlig barna.

Samiske barns rettssikkerhet avhenger av at foreldrene skal kunne velge at det offentlige vet at barna deres har samisk kulturell eller språklig tilhørighet. Dette burde ikke være en særlig kontroversiell forventing fra foreldre. Derimot er det en naturlig videreutvikling av samfunnet vårt, som vil styrke rettsikkerheten betraktelig og samtidig kunne gi det offentlige et redskap til å planlegge for samiske barnehage-, skole- og omsorgstilbud.

Kan vi virkelig leve med at samiske barn risikerer å måtte vokse opp uten samisk språk, kultur og identitet? Kan vi leve med at våre barn har lavere rettssikkerhet, bare fordi vi ikke vil la foreldre registrere at barnet er samisk? Jeg har store vansker med å akseptere dette, og derfor ønsker vi å sette i gang en prosess som får til noen viktige endringer. For de samiske barnas skyld.