Pressemelding

Først og fremst så vil jeg bare starte med å takke deg for innlegget ditt om fraværsgrensen, Anna Ellinor. Finnmark er et fylke hvor vi har et stort behov for en større ungdomspolitisk debatt angående saker som opptar oss unge.

Men jeg er ikke enig i det du skriver.

Mitt første møte med den videregående opplæringen i Finnmark var i fjor høst. Da møtte jeg opp til første time, spent og litt nervøs, men samtidig klar for å gjøre en god innsats. Jeg var motivert. Jeg skulle bli noe. De neste årene mine på Nordkapp VGS skulle legge grunnlaget for min fremtid.

Men så var det noe som gjorde at jeg mistet motivasjonen. Jeg kjente at min motivasjon for å bli noe visnet i samsvar med naturen. Vi ble færre og færre i klassen. Lærerne brukte flere og flere timer på å repetere fagstoff som vi hadde gått gjennom i tidligere timer, fordi flere og flere ikke møtte opp. Jeg skal ærlig innrømme en ting, jeg skulket en del jeg og. Jeg tenkte hele tiden ‘’hvorfor skal jeg gidde å møte opp når ingen andre gjør det?’’. Men i år så er det annerledes.

Jeg merker en stor forskjell etter at fraværsgrensen ble innført. Elevene i klassen min møter opp, spesielt i første og siste time, og stolene har sjeldent vært tomme. Vi jobber mer og mer som et lag, og hjelper hverandre. Vi spiller hverandre gode. Det er nesten ingen som forsover seg og kommer for sent til timen, noe også mine venner merker i deres klasse på andre skoler i fylket. Når flere møter opp blir også læringsmiljøet bedre, på skolen og i klasserommet, og de fleste jeg kjenner, har aldri vært så motiverte som de er nå. Det skaper en god synergieffekt både for oss elever, og lærerne som slipper å repetere pensum og oppgaver flere ganger.

Jeg var, som sagt, en av de elevene som sjeldent møtte opp. Det ble ikke stilt krav til at jeg skulle gjøre det. Det var heller ingen som spurte meg hvorfor jeg var borte fra skolen, ingen ba meg ta kontakt med helsesøster eller spurte om det faktisk gikk bra, og det var da problemene mine med fravær ble større.

Det å stille krav til elever er å bry seg. For da har også læreren et ansvar for å passe på at elevene trives, møter opp og det tas tak i hvis elevene sliter. Det betyr også at de vil få den hjelpen de trenger.

Å gå på skolen er en rettighet, å gå ut med gode karakterer, på først forsøk, er ikke en rettighet. Det er på tide å ta inn over seg og vurdere om vi skal ha en videregående skole som forbereder oss på livet, eller en skole som syr puter under armene våre. Det handler om å innse at hensikten med VGS ikke er å få seks i alle fag, men å forberede seg på arbeids- og studieliv. Det handler om å innse at unntakene må være unntak.

I 2015 kostet min skoleplass 233.927 kroner. Det er mye penger som fylkeskommunen bruker for at jeg skal kunne gå på videregående i min hjemkommune, og det er et tilbud jeg er evig takknemlig for. Derfor mener jeg også at vi må vise hva vi er gode for tilbake. Hvis vi skal stille tøffe krav til skolene om gode lærere, en god skolehelsetjeneste og at vi alle skal bli sett, da må vi også tolerere at vi får stilt krav tilbake. Da er det minste vi kan gjøre å møte opp på skolen.