Pressemelding

Kronikk av Erlend Fuglum, leder for Senterungdommen

Er vi egentlig etisk i stand til å forvalte selve livets byggeklosser?

Jeg husker religionstimene på ungdomsskolen, hvor vi diskuterte mulighetene som lå i genforskning og bioteknologi. Det var en spennende diskusjon, og vi følte det var litt science fiction. Det var ulike meninger om mangt, men hele klassen var samstemt enig i at vi fryktet en utvikling i retning av et sorteringssamfunn: Et samfunn der mennesker med ett sett egenskaper fikk leve, mens mennesker med andre, uønskede egenskaper ble valgt bort. Dette er ikke veldig mange år siden, men utviklinga har flydd fortere enn noen av oss turte tro. Etter min mening er vi ikke på rask vei til et sorteringssamfunn, vi er der allerede.

Regjeringen er i innspurten i arbeidet med å lage forslag til ny bioteknologilov. Debatten går høyt – men dessverre kun i spesielt interesserte miljøer. Det er veldig synd, for dette er verdispørsmål som angår oss alle, og som virkelig sier noe om hvilken retning samfunnet utvikler seg.

Debatten er spesielt krevende etter som begge de to ytterkantene i diskusjonen berettighet påberoper seg etiske argumenter for sine standpunkt. Når etikk møter etikk – hva gjør vi da?

Temaet kan også være teknisk vanskelig, noe som er en viktig grunn til at det ikke har blitt en hverdagsdebatt. La meg derfor gjøre et forsøk på en enkel framstilling som tegner opp de valgene vi står overfor.

Med preimplantasjonsdiagnostikk (PGD) tar vi for oss et sett med kunstig befruktede egg med samme mor og far, der ingen av eggene i utgangspunktet er satt inn i kvinnens livmor. Ved å ta prøver av eggene kan vi fastslå om de er belastet med arvelige sykdommer eller ikke. Slik kan vi velge bort de eggene som har «gale egenskaper», velge ut et egg som er friskt og dermed har «riktige egenskaper» og implantere dette.

Vi velger altså ut ett liv blant mange, og bestemmer at det er det livet som er fritt for sykdom som skal få vokse opp. En parallell til dette er den muligheten abortloven i dag gir til å avbryte et svangerskap dersom det er stor fare for at barnet kan ha en alvorlig sykdom.

Diskusjonen går nå rundt hvor utbredt bruken av PGD skal bli, hvor alvorlig må en sykdom være før et foreldrepar får tilbud om å benytte seg av teknologien? Etter min mening er dette en trist avsporing av debatten. Det viktige spørsmålet er nemlig ikke hvilke sykdommer som skal tillate bruk av PGD, eller hvem som skal få tilbudet. Det grunnleggende prinsipielle spørsmålet er med hvilken rett vi aktivt vurderer egenskapene til forskjellige befruktede egg, og bestemmer at dette livet, dette livet med akkurat disse egenskapene, skal vi sette til verden. Denne prinsipielle grensen har vi allerede krysset, og diskusjonen om hvor grensen skal gå for hvilke sykdommer som er alvorlige nok er en diskusjon som vil pågå uten ende – hele tiden mens vi beveger oss lenger og lenger mot et samfunn der sykdom og funksjonshemminger defineres som mindreverdig. Vil det ikke lenger være rom for de som ikke er ”perfekte”? Når man kan velge bort noen med for eksempel Downs syndrom, hva betyr det? Er de mindre verdt som mennesker?

Sorteringssamfunnet er her – mange tiår før det klassen min fryktet på ungdomsskolen. Jeg er oppriktig skremt over at vi kom hit uten at vi merket hvor fort det gikk – og uten en omfattende samfunnsdebatt om det virkelig var dette vi ville.

Så langt om preimplantasjonsdiagnostikk. Mange ønsker å tillate dette i kombinasjon med det som kalles vevstypetesting (HLA). Kort fortalt velger man da ikke et egg bare på bakgrunn av at det er fritt for visse sykdommer, vi tester også om dette livet har en vevstype som gjør at det kan fungere som donor av celler (for eksempel beinmarg) for et allerede født menneske som trenger en donor. Vi velger altså ikke dette livet bare av hensyn til at det selv skal få et sykdomsfritt liv – vi velger dette spesifikke befruktede egget/embryoet av hensyn til et annet menneskes behov. Livet blir ikke lenger kun et mål i seg selv, men også et middel for et annet menneske. Hva har vi da gjort med menneskeverdet?

Bioteknologien gir oss enorme muligheter til å forhindre, lindre og bekjempe sykdom. Mange mener vi har en etisk forpliktelse til alltid å gjøre alt vi kan for å gi mennesker et sykdomsfritt liv – og det føles intuitivt riktig. Med preimplantasjonsdiagnostikk og vevstypetesting krysser vi imidlertid avgjørende grenser, og beveger oss langs en vei som ender opp i et samfunn der det ikke er plass til annerledeshet. Det samfunnet ser jeg ingen som etterlyser.

Regjeringen må være forsiktig, nå.