Pressemelding
Stig Rusten Leder i Aleneforeldreforeningen -
06.08.2006
Forskjellene øker kraftig, sosialklientene sakker akterut
Aleneforeldreforeningen har i sommer foretatt en undersøkelse av sosialhjelpsatsene i 50 av de største kommunene i landet, der over havparten av befolkningen bor. Resultatet er entydig. Mens Norge går så det suser og folk flest blir rikere og rikere, er virkeligheten brutalt annerledes for den delen av befolkningen som er avhengig av sosialhjelp.
Sosialhjelpsmottakerne i de aktuelle kommunene har fått reelt 4,5 prosent mindre å leve av i perioden fra 1993-2006. Satsene for livsopphold i sosialhjelpen har ikke engang fulgt prisstigningen etter 1993. Ser en dette i sammenheng med at normallønnen har økt 150.000 kroner i samme periode, noe som tilsvarer en reallønnsvekst på 40 prosent, er det en enorm forskjellsskapning vi er vitne til. Aleneforeldreforeningen er sterkt bekymret for de som er så uheldige å være avhengig av hjelp fra sosialkontoret.
Aleneforeldreforeningen har i mange år uttrykt bekymring for lavinntektsgruppene, og vi har lenge advart mot en utvikling der overføringer til de som i utgangspunktet har minst, kuttes eller ikke oppjusteres. De fattige blir stengt ute fra den velstandsutviklingen som kommer andre borgere til gode.
Sosialhjelpen er underlagt kommunene, det fins ingen nasjonale minstesatser som kommunene er pålagt å følge. Derfor er sosialhjelpens størrelse ofte et resultat av politikeres synsing om hva folk «fortjener». I kommunene får sosialklientene skarp konkurranse av mange andre oppgaver, og sosialhjelpsbudsjettene blir ofte salderingspost.
Ved å overlate til hver enkelt kommune å bestemme hva de økonomisk svakest stilte i samfunnet skal leve av, har Stortinget og Regjeringen unnlatt å ta ansvar og resultatet er blitt en uholdbar og uverdig situasjon for alt for mange som er satt utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, eller har for lav inntekt. Det er derfor på høy tid med nasjonale minstesatser for sosialhjelpen på ett forsvarlig og forskningsbasert nivå.
Statens Institutt for forbruksforskning (SIFO) har livsoppholdssatser for enslige for et rimelig forbruk på ca. 6.500 kroner per mnd, mens gjennomsnittssatsene for sosialhjelp i de undersøkte kommunene ligger på 4240 kroner. Det lave stønadsnivået skaper og sementerer fattigdom. Resultatet blir økte forskjeller, lav levealder, dårlig kosthold, mer sykdom, flere som blir varig utslått uten mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet, og elendige oppvekstvilkår for de mange barn som bor i familier som er avhengig av sosialhjelp.
Arbeidslinja har fungert godt for de fleste av oss, og Norge har oppnådd en av de høyeste andelene yrkesaktive i verden. Det er bare så synd at mange av de som faller utenfor arbeidslivet, og ikke omfattes av arbeidslinja, får det stadig verre. I verdens rikeste land bør vanlig velferd være en rettighet for alle. Politikerne bør derfor snarest oppregulere sosialhjelpssatsene til det SIFO har beregnet er nødvendig for et rimelig forbruk. Denne satsen bør innføres som en nasjonal minstesats som skal gjelde for alle kommuner.
Sosialhjelpsmottakerne i de aktuelle kommunene har fått reelt 4,5 prosent mindre å leve av i perioden fra 1993-2006. Satsene for livsopphold i sosialhjelpen har ikke engang fulgt prisstigningen etter 1993. Ser en dette i sammenheng med at normallønnen har økt 150.000 kroner i samme periode, noe som tilsvarer en reallønnsvekst på 40 prosent, er det en enorm forskjellsskapning vi er vitne til. Aleneforeldreforeningen er sterkt bekymret for de som er så uheldige å være avhengig av hjelp fra sosialkontoret.
Aleneforeldreforeningen har i mange år uttrykt bekymring for lavinntektsgruppene, og vi har lenge advart mot en utvikling der overføringer til de som i utgangspunktet har minst, kuttes eller ikke oppjusteres. De fattige blir stengt ute fra den velstandsutviklingen som kommer andre borgere til gode.
Sosialhjelpen er underlagt kommunene, det fins ingen nasjonale minstesatser som kommunene er pålagt å følge. Derfor er sosialhjelpens størrelse ofte et resultat av politikeres synsing om hva folk «fortjener». I kommunene får sosialklientene skarp konkurranse av mange andre oppgaver, og sosialhjelpsbudsjettene blir ofte salderingspost.
Ved å overlate til hver enkelt kommune å bestemme hva de økonomisk svakest stilte i samfunnet skal leve av, har Stortinget og Regjeringen unnlatt å ta ansvar og resultatet er blitt en uholdbar og uverdig situasjon for alt for mange som er satt utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, eller har for lav inntekt. Det er derfor på høy tid med nasjonale minstesatser for sosialhjelpen på ett forsvarlig og forskningsbasert nivå.
Statens Institutt for forbruksforskning (SIFO) har livsoppholdssatser for enslige for et rimelig forbruk på ca. 6.500 kroner per mnd, mens gjennomsnittssatsene for sosialhjelp i de undersøkte kommunene ligger på 4240 kroner. Det lave stønadsnivået skaper og sementerer fattigdom. Resultatet blir økte forskjeller, lav levealder, dårlig kosthold, mer sykdom, flere som blir varig utslått uten mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet, og elendige oppvekstvilkår for de mange barn som bor i familier som er avhengig av sosialhjelp.
Arbeidslinja har fungert godt for de fleste av oss, og Norge har oppnådd en av de høyeste andelene yrkesaktive i verden. Det er bare så synd at mange av de som faller utenfor arbeidslivet, og ikke omfattes av arbeidslinja, får det stadig verre. I verdens rikeste land bør vanlig velferd være en rettighet for alle. Politikerne bør derfor snarest oppregulere sosialhjelpssatsene til det SIFO har beregnet er nødvendig for et rimelig forbruk. Denne satsen bør innføres som en nasjonal minstesats som skal gjelde for alle kommuner.
