Pressemelding

Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at vi i dag må rigge et forsvar som forsvarer Norge fra nord til sør, inkludert havområdene våre. Men endringene gjør at Forsvaret også må endres. For å bevare det bestående må vi altså våge å utfordre det. Det betyr at vi også må erkjenne at forsvaret av landet, og forsvaret av nord, er mer enn forsvarets tilstedeværelse i Troms og Nordland.

Debatten om norsk forsvarsevne generelt og langtidsplanen for forsvaret spesielt, går høyt nasjonalt, som i de tre nordligste fylkene. Mange og engasjerte innlegg viser at forsvaret av landet er en viktig sak, og at det har blitt en sentral del av den offentlige debatten. Heldigvis.

Vår ukrenkelighet som nasjon hviler på at vi som innbyggere er villig til å slutte opp om Forsvaret. Samtidig er dette en paradoksenes debatt. Vi skal forsvare det vi har, samtidig som forsvarsstrukturen må utfordres i takt med endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen og våre omgivelser. Et tilbake blikk på de siste langtidsplanene for forsvaret viser hvor fort ting endrer seg. Planene i 2004 og 2008 var preget av at NATO-doktrinen smuldret på restene av et delt Europa og raskt økende stabilitet i våre nærområder. I 2012 ble Forsvaret i mye større grad rigget for deltagelse i internasjonale operasjoner. Europa var stabilt og Russland var på de fleste områder en nær samarbeidspartner. De store truslene føltes langt vekk.

Mye skjedde fra 2004 til 2012, men endringene har vært ennå større fra 2012 til nå. Og endringene har skjedd i våre nærområder. En positiv endring er at vi nå har en avklart grense mot vår nabo i øst. Samtidig har vi fått godkjent våre grensekrav hos FNs havrettskommisjon slik at våre havområder er blitt mange ganger større. Det betyr også større områder å forsvare.

Den mer negative utviklingen er Russlands rekke av brudd på internasjonal lov, og deres økte militære aktivitet både i nord og i sør. Spenningsnivået her i nord har blitt høyere.  Disse endringene, sammen med økt terrortrussel og teknologisk utvikling, gjør at vi må rigge et forsvar som evner å forsvare hele Norge – fra nord til sør, inkludert alle våre havområder. Det krever at vi innretter Forsvaret annerledes. For å bevare det bestående må vi altså våge å utfordre det.

For meg som Finnmarking starter denne erkjennelsen med å si at Nord-Norge er mer enn Troms og Nordland, men det er de områdene som har ropt høyest i forsvarsdebatten så langt. Nettopp fordi forsvarsevnen i nord bygger på mer enn enkeltkapasiteter i Nordland og Troms, er det en viktig satsing når vi oppretter et jegerkompani på Grensevakten med bærbart luftvern og våpen for panserbekjempelse. Totalberedskapen i landsdelen økes når Forsvarets helikopterkapasitet i nord styrkes med nye NH-90-helikopter og redningshelikopter. Tyngdepunktet for personell og aktivitet flyttes tydelig nordover, og overvåking og etterretning øker – ikke minst i nord. Dette gir bedre situasjonsforståelse i våre nærområder. Nye ubåter, kampfly, maritime patruljefly: alt dette betyr økt tilstedeværelse og aktivitet i nord.

Den nye landmaktstudien skal gi oss svar på hvordan vi rigger en hær for fremtidens forsvar og hva vi gjør med Heimevernet. At vi tar oss tid til å gjøre denne jobben skikkelig er et bevis på at vi i Høyre tar Forsvaret på alvor, og at vi følger opp følger opp vedtakene og forsvarsengasjementet fra Høyres landsmøte

Endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen krever endringer i Forsvaret. For hele Norge skal forsvares. Fra russergrensa i nord til den ytterste grense i sør, inkludert alle våre havområder.

Frank Bakke-Jensen

Stortingsrepresentant Finnmark Høyre