Pressemelding
Ivar Sagen Fiskarlaget Nord -
08.12.2010
Forvaltning av kongekrabben i norsk havområde
Fiskarlaget Nord (før nov. 2009 Finnmark Fiskarlag) har helt siden kongekrabben ble observert i norske farvann deltatt i debatten om hvordan denne nye arten bør forvaltes.
Vårt arbeid har i noen grad vært preget av den til enhver tid aktuelle situasjon, og våre medlemmers holdning til kongekrabben, både som en uønsket art i våre farvann, basert på frustrasjon over enorme plager og ekstraordinære utgifter med krabbens tilstedeværelse på garn- og linefelt, og som ønsket ressurs, basert på medlemmenes glede over betydelige inntekter av fisket på denne nye ressurs i våre farvann.
Vår grunnholdning har imidlertid vært at kongekrabben som introdusert art i vår fauna må beskattes svært hard inntil vi har tilstrekkelig kunnskap for eventuelt å kunne fastslå at kongekrabbens tilstedeværelse ikke vil få betydelig langsiktig skadevirkning på livet i våre havområder.
Våre innspill i forvaltningsdebatten har naturlig nok vært preget av fiskerimyndighetenes forvaltningsvedtak, vedtak som ofte har skapt betydelig frustrasjon blant fiskerne, men som har lagt klare føringer for Fiskarlagets innspill til de årlige reguleringene.
Fiskarlaget Nord har inntrykk av at andre grupper og organisasjoner, enn fiskerne og Norges Fiskarlag, har hatt forholdsmessig større innflytelse over forvaltningen av kongekrabbe enn over forvaltningen av andre viktige marine ressursen. Dette bidrar til at forvaltningen av kongekrabben bryter med hva forvaltning av arter med spesielle status som ny-introdusert i vår fauna skulle tilsi.
Det kan her nevnes fraviket fra tradisjonell fiskeripolitikk ved at rettigheter til kvoteregulert fangst av kongekrabbe tildeles fiskefartøy u/11meter etter hvor de er hjemmehørende (kystkommunene fra og med Nordkapp og østover).
En slik forvaltning strider ikke bare mot intensjonen om at alle fiskere i Norge, uavhengig av bosted, i utgangspunktet har lik adgang til å høste av fiskeressursene i norske farvann, men også med en fiskeripolitikk som er ført i hele etterkrigstiden, for å stimulere til en robust helårsflåte i Nord-Norge og spesielt i Finnmark. Som ventet viser det seg at interessen er stor for å anskaffe sjarker under 11meter, også av fiskere som i dag eier større fartøy. Norges Fiskarlag/Finnmark Fiskarlag advarte også mot denne effekten av kongekrabbeforvaltningen, i forkant av behandlingen av St.meld. nr.40 (2006-2007) Forvaltning av kongekrabbe.
Enkeltfiskeres reaksjoner på forvaltningen av kongekrabben er selvfølge preget av hvor de er hjemmehørende og hvorvidt de har rettigheter innen det kvoteregulerte fisket eller ikke.
Fiskarlaget Nord vil understreke at fiskerne og Norges Fiskarlag har vært samstemt når det gjelder ønsket beskatningsgrad (hard beskatning i norsk sone), og i synet på krabbebestandens vekst og utbredelse. Fiskerne og Fiskarlaget er overbevist om at bestanden av kongekrabbe er økende, og at grensen for krabbens utbredelse flytter seg kontinuerlig vest- og sørover langs
kysten, og i noen grad ut i havet. Selv i kvoteregulert område øst for 26-graden er krabbebestanden fortsatt i vekst; målt i antall individer. At bestanden av de største individene er gått tilbake har en enkel og naturlig forklaring, basert på reguleringsregimet som har eksistert over mange år, med kvoteuttak i antall krabber (ikke i vekt), og høyt minstemål.
Gjennom å gå tilbake og studere Havforskningsinstituttets årlige bestandsprognoser og uttalelser om spredning av kongekrabben fra siste halvdel av 90-tallet og frem til i dag, samt å lese presseuttalelser fra fiskerne om samme forhold i samme periode, ser man at fiskernes innsikt stort sett har ligget i forkant av kongekrabbeforskernes analyser, beregninger og råd.
Det er lite tillitsvekkende å være vitne til fiskerimyndighetenes virkelighetsforståelse av utviklingen av kongekrabbebestanden og effektene av valgt forvaltningsstrategi, slik den fremkommer bl.a. i Fiskeri- og kystministerens svar på spørsmål fra representanten Harald T. Nesvik (FrP) i Stortingen til den 30.nov. 2010.
Fiskarlaget Nord advarte en rekke ganger mot å benytte offentlige midler til et direkte desimeringsfiske; da et slikt tiltak, av økonomiske grunner, aldri kunne få en effekt som ville ha betydning for bestandsvekst og videre bestandsutbredelse. Dersom likevel offentlige midler i det hele tatt skulle benyttes til desimering av krabbebestanden, ville et system med pristilskudd for verdiløs småkrabbe i et ordinært krabbefiske utenfor kvoteregulert område vært betydelig bedre.
Fiskerimyndighetene ignorerte dette råd, og føler kanskje grunn til å antyde at det frie ”desimeringsfisket” vest for Nordkapp (26-graden) har hatt effekt.
Fiskernes opplevelse av mengden kongekrabbe, både i det kvoteregulerte området, og i området for fritt fiske (”desimeringsområdet”), tilsier at forskernes bestandsvurdering også i 2010 er fjernt fra virkeligheten.
Fiskarlaget Nord er fullstendig enig i Fiskeri- og kystministerens uttalelse ”Ved kommersielt fiske på en relativt ny art i norske farvann, slik konkekrabben er, vil det dessuten være et særlig behov for løpende vurderinger og reguleringstiltak fra fiskeriforvaltningens side.”
En slik vurdering ga Norges Fiskarlag/Finnmark Fiskarlag uttrykk for allerede i behandling av St.meld. 40 (2006-2007) Forvaltning av kongekrabbe.
Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen valgte likevel å invitere Stortinget til å fatte et detaljert vedtak om forvaltning av kongekrabben som skulle gjelde i hele 5 år.
Fiskarlaget Nord har i tidligere vedtak bedt om at det settes ned et nytt utvalg med representasjon fra fiskerne, kjøperne og forskningen for ytterligere en gang å se på fremtidig forvaltning av kongekrabben i norske farvann.
Dette arbeidet bør starte så snart som mulig, og ta utgangspunkt i det faktum at det ikke lar seg gjøre å utrydde- eller hindre spredningen av kongekrabben i norske farvann. Det vil derimot være ønskelig og mulig å begrense veksten i bestanden og spredningen.
En eventuell beslutning om å forvalte kongekrabben gjennom hardt fiske for å begrense skadevirkningene på øvrig fauna må ta høyde for en senere ”normal ressursforvaltning” dersom forskning skulle tilsi at kongekrabben og øvrig fauna vil tilpasse seg hverandre på en akseptabel måte.
Vårt arbeid har i noen grad vært preget av den til enhver tid aktuelle situasjon, og våre medlemmers holdning til kongekrabben, både som en uønsket art i våre farvann, basert på frustrasjon over enorme plager og ekstraordinære utgifter med krabbens tilstedeværelse på garn- og linefelt, og som ønsket ressurs, basert på medlemmenes glede over betydelige inntekter av fisket på denne nye ressurs i våre farvann.
Vår grunnholdning har imidlertid vært at kongekrabben som introdusert art i vår fauna må beskattes svært hard inntil vi har tilstrekkelig kunnskap for eventuelt å kunne fastslå at kongekrabbens tilstedeværelse ikke vil få betydelig langsiktig skadevirkning på livet i våre havområder.
Våre innspill i forvaltningsdebatten har naturlig nok vært preget av fiskerimyndighetenes forvaltningsvedtak, vedtak som ofte har skapt betydelig frustrasjon blant fiskerne, men som har lagt klare føringer for Fiskarlagets innspill til de årlige reguleringene.
Fiskarlaget Nord har inntrykk av at andre grupper og organisasjoner, enn fiskerne og Norges Fiskarlag, har hatt forholdsmessig større innflytelse over forvaltningen av kongekrabbe enn over forvaltningen av andre viktige marine ressursen. Dette bidrar til at forvaltningen av kongekrabben bryter med hva forvaltning av arter med spesielle status som ny-introdusert i vår fauna skulle tilsi.
Det kan her nevnes fraviket fra tradisjonell fiskeripolitikk ved at rettigheter til kvoteregulert fangst av kongekrabbe tildeles fiskefartøy u/11meter etter hvor de er hjemmehørende (kystkommunene fra og med Nordkapp og østover).
En slik forvaltning strider ikke bare mot intensjonen om at alle fiskere i Norge, uavhengig av bosted, i utgangspunktet har lik adgang til å høste av fiskeressursene i norske farvann, men også med en fiskeripolitikk som er ført i hele etterkrigstiden, for å stimulere til en robust helårsflåte i Nord-Norge og spesielt i Finnmark. Som ventet viser det seg at interessen er stor for å anskaffe sjarker under 11meter, også av fiskere som i dag eier større fartøy. Norges Fiskarlag/Finnmark Fiskarlag advarte også mot denne effekten av kongekrabbeforvaltningen, i forkant av behandlingen av St.meld. nr.40 (2006-2007) Forvaltning av kongekrabbe.
Enkeltfiskeres reaksjoner på forvaltningen av kongekrabben er selvfølge preget av hvor de er hjemmehørende og hvorvidt de har rettigheter innen det kvoteregulerte fisket eller ikke.
Fiskarlaget Nord vil understreke at fiskerne og Norges Fiskarlag har vært samstemt når det gjelder ønsket beskatningsgrad (hard beskatning i norsk sone), og i synet på krabbebestandens vekst og utbredelse. Fiskerne og Fiskarlaget er overbevist om at bestanden av kongekrabbe er økende, og at grensen for krabbens utbredelse flytter seg kontinuerlig vest- og sørover langs
kysten, og i noen grad ut i havet. Selv i kvoteregulert område øst for 26-graden er krabbebestanden fortsatt i vekst; målt i antall individer. At bestanden av de største individene er gått tilbake har en enkel og naturlig forklaring, basert på reguleringsregimet som har eksistert over mange år, med kvoteuttak i antall krabber (ikke i vekt), og høyt minstemål.
Gjennom å gå tilbake og studere Havforskningsinstituttets årlige bestandsprognoser og uttalelser om spredning av kongekrabben fra siste halvdel av 90-tallet og frem til i dag, samt å lese presseuttalelser fra fiskerne om samme forhold i samme periode, ser man at fiskernes innsikt stort sett har ligget i forkant av kongekrabbeforskernes analyser, beregninger og råd.
Det er lite tillitsvekkende å være vitne til fiskerimyndighetenes virkelighetsforståelse av utviklingen av kongekrabbebestanden og effektene av valgt forvaltningsstrategi, slik den fremkommer bl.a. i Fiskeri- og kystministerens svar på spørsmål fra representanten Harald T. Nesvik (FrP) i Stortingen til den 30.nov. 2010.
Fiskarlaget Nord advarte en rekke ganger mot å benytte offentlige midler til et direkte desimeringsfiske; da et slikt tiltak, av økonomiske grunner, aldri kunne få en effekt som ville ha betydning for bestandsvekst og videre bestandsutbredelse. Dersom likevel offentlige midler i det hele tatt skulle benyttes til desimering av krabbebestanden, ville et system med pristilskudd for verdiløs småkrabbe i et ordinært krabbefiske utenfor kvoteregulert område vært betydelig bedre.
Fiskerimyndighetene ignorerte dette råd, og føler kanskje grunn til å antyde at det frie ”desimeringsfisket” vest for Nordkapp (26-graden) har hatt effekt.
Fiskernes opplevelse av mengden kongekrabbe, både i det kvoteregulerte området, og i området for fritt fiske (”desimeringsområdet”), tilsier at forskernes bestandsvurdering også i 2010 er fjernt fra virkeligheten.
Fiskarlaget Nord er fullstendig enig i Fiskeri- og kystministerens uttalelse ”Ved kommersielt fiske på en relativt ny art i norske farvann, slik konkekrabben er, vil det dessuten være et særlig behov for løpende vurderinger og reguleringstiltak fra fiskeriforvaltningens side.”
En slik vurdering ga Norges Fiskarlag/Finnmark Fiskarlag uttrykk for allerede i behandling av St.meld. 40 (2006-2007) Forvaltning av kongekrabbe.
Fiskeri- og kystminister Helga Pedersen valgte likevel å invitere Stortinget til å fatte et detaljert vedtak om forvaltning av kongekrabben som skulle gjelde i hele 5 år.
Fiskarlaget Nord har i tidligere vedtak bedt om at det settes ned et nytt utvalg med representasjon fra fiskerne, kjøperne og forskningen for ytterligere en gang å se på fremtidig forvaltning av kongekrabben i norske farvann.
Dette arbeidet bør starte så snart som mulig, og ta utgangspunkt i det faktum at det ikke lar seg gjøre å utrydde- eller hindre spredningen av kongekrabben i norske farvann. Det vil derimot være ønskelig og mulig å begrense veksten i bestanden og spredningen.
En eventuell beslutning om å forvalte kongekrabben gjennom hardt fiske for å begrense skadevirkningene på øvrig fauna må ta høyde for en senere ”normal ressursforvaltning” dersom forskning skulle tilsi at kongekrabben og øvrig fauna vil tilpasse seg hverandre på en akseptabel måte.
