Pressemelding

13.desember 2021 leverte Menon Economics en urovekkende rapport med hensyn til folketalsutviklinga i kommunene i Nord-Varanger ( Vadsø, Vardø, Båtsfjord, Berlevåg og Nesseby) Framskrivingen pekte mot at det kunne være kun 1200 personer igjen i dette området i 2100.

En framskriving er selvsagt ikke en fasit, men folketallsutviklinga i Finnmark har vært bekymringsfull i mange, mange år. Resten av kyst- Finnmark må ikke tro de går fri for denne negative utviklingen. Sannsynligheten er stor for at Loppa, Hasvik, Måsøy, Nordkapp, Lebesby og Gamvik er i samme båt. Det gjelder sannsynligvis også innlandskommunene.

Det er lenge til 2100. De fleste av oss lever neppe da. Det fritar oss ikke for ansvar for å reagere og gjøre noe nå.

Jeg var sikker på at både Sametinget og Troms og Finnmark fylkesting straks ville ta fatt i dette dramatiske scenarioet med følgende utgangspunkt:

«Framskriving av folketallet fram mot 2100 viser risiko for total kollaps i bosettingen dersom det ikke motvirkes gjennom kraftig økt innflytting. Dette tilsier behov for massive tiltak for å kunne ivareta de nasjonale strategiske målene om bosetting i området.» ( sitat fra presentasjon av rapporten fra Menon Economics)

Kanskje det er nettopp denne store oppgaven med å opprettholde bosettingen Fylkestinget og Sametinget sammen skal starte på i 2022? En start kan være felles temadager hvor man erkjenner felles ansvar og gjennomdrøfter hva vi kan gjøre i dag for å påvirke framtiden. Det bør være en forutsetning at man stiller seg et spørsmål om hva Finnmark skal leve av i framtiden. Vi kan aldri opprettholde bosettingen dersom ikke folk har tilgang til lønnsomme og trygge arbeidsplasser.

Finnmark er rikt på naturressurser. Det er en av våre store fordeler og muligheter. Vi har rike fiskeri- forekomster, gode forhold for oppdrett av sjømat, mineraler, olje, gass, vindressurser og ikke minst, gode beiteforhold for rein, sau og kyr. Vi kan greie oss, men det er skjær i sjøen og trender i tiden som utfordrer mulighetsrommet basert på naturressurser for Finnmark. Folk er blitt mer opptatt av å ta vare på vår egen natur og kultur, samt klimautfordringer. Engasjementet er positivt, men fører også til mye større motstand mot inngrep i naturen. Utnyttelse av naturressurser vil alltid gi fotavtrykk, men ansvarlige politikere må vurdere omfang og avgrensing.

Litt unyansert kan man påstå at Sametinget er negativ til omtrent alt av vindparker og mineralutvinning som kan påvirke eller redusere beitegrunnlaget for reindrifta.

Videre er sterke krefter i Troms og Finnmark mot all form for olje og gassutvinning, og vi kan alle registrere den økte folkelige motstanden mot både vindkraft og oppdrett.

Jeg er ikke ute etter å dra opp en debatt om for eller mot Nussir eller Høyesterettsdommen knyttet til vindparken på Fosen. Jeg er opptatt av at vi må, på vegne av våre etterkommere, ta en alvorlig diskusjon om hva Finnmark og finnmarkingene skal leve av. Det kan ikke være bare overføringer fra staten og offentlige arbeidsplasser. Vi kan ikke ende som et reservat eller et protektorat. Et slikt samfunn er ikke liv laga.

Vi kan for eksempel drøfte og kanskje bli enige om vanskelige spørsmål som:

Hva kan vi godta av naturinngrep for at naturressurser skal kunne utnyttes?

Hvor går grensen for individets interesser kontra samfunnets interesser?

Skal næring alltid trumfe natur, eller omvendt?

Må Finnmark ha en særskilt fiskeripolitikk for å sørge for bosetting her, som for eksempel tilgang til kvoter uten å måtte kjøpe de?

Skal Sametingets konsultasjons-rett angående areal i realiteten bety et samisk samtykkekrav?

Må styresammensetningen i FEFO ( grunneieren i Finnmark) endres for å unngå vedtak med leders dobbeltstemme , som endres igjen neste år?

Utfordringene og spørsmålsstillingen kan være mange flere og mye mer nyanser hvor ulike perspektiv synliggjøres. Mitt poeng er at det er dagens fylkestingsrepresentanter og sametingsrepresentanter som har ansvar for å peke på massive tiltak for å kunne motvirke den negative befolkningsutviklingen. Tiltakene krever at vi som bor i Finnmark må yte noe og akseptere inngrep, men samtidig ta hensyn til kultur og natur. Det er en vanskelig balansegang, men helt nødvendig hvis vi skal ha ei framtid i et litt lengre perspektiv!