Pressemelding
Rolf-Arne Nicolaisen -
16.02.2014
Hva som skal til for å få en levedyktig kyst!
Først må vi ta et oppgjør med en del påståtte sannheter som stammer fra den nye tid etter den 2. verdenskrig. Sannheter som har fått leve så altfor lenge. Disse sannheter er meislet ut på grunn av et ønske om å industrialisere Norge. Og akselerert av bysentraliseringen og modernisering i både økonomi og politikk. Det som er kjennetegnende er at det er liten forskjell mellom de forskjellige politiske retninger og partier.
Det som forundrer mest er hvor lenge disse ”sannheter” har fått leve,det kan best forklares med at man ikke har ønsket å gi slipp på den politiske ide`.
Den politiske ide`som ikke hadde feste i en lokal forståelse av hva som gavnet kysten. Underbygget med industrielle tenkemåter for inntjening og effektivitet, disse har vist seg å ha svakheter på flere områder innen det nærings -økonomiske og –politiske området. Innen fiskeriområdet har denne tanke vist seg å ha svært så store feil. Den største feilen er, og har alltid vært, at de ikke har bygget på en naturressurs som må høstes bærekraftig.
Det er fånyttes å basere driften på en vekststrategi, ressursene er en begrensende faktor. Den er naturgitt, noe kystfolk forstår og aksepterer uten å tenke noe særlig over det. Det vi, som er oppvokst på kysten, også har lært av erfaring er at stort ikke fungerer. Vi har sett store ”lokomotiver” komme å gå, mens de små og mellomstore bedrifter bestod, og består. Vi ser hvor vi har hatt stabile arbeidsplasser og følt svigningene innen filet industrien på kroppen. At storindustri ikke går med dundrende overskudd er ikke noen overraskelse for den som bor på kysten. Det som overrasker oss, er at de som sitter sentralt , ikke har tatt denne lærdom til seg for lenge siden.
Fiskeri Norge kom til et vendepunkt den 18 april 1989, da stengtes torskefiskeriene! Da burde man ha meislet ut en ny politikk innen fiskeriene og tilhørende grener. Det gjorde man ikke , man fortsatte i stedet å undertrykke de sannheter som kystfolk for lengst har akseptert. Om en leser stortings meldingene på 1990 tallet så ser man fort at det ikke er ressursoppbygging som er hoved målsettingen, nei det er strukturering og en strategi for å holde småskalafiskere ute av fiskeriene , som er den gjennomgående tone. Det var de små som fikk svi for at de store knekte bestandene.
Datapresentasjoner og formuleringer,fra departements hold, blir formulert med en vinkling slik at det legges vekt på kapitalkrevende stordrift både på land og til vanns. I samme spor er også SND i sin strategi fra –94 , der de går med full tyngde inn i en slik strategi. SND planen befestes med støttetiltak for de ”store lokomotiver”.
Det som jeg håper skjer nå er at vi kan få til et regimeskifte i industrialiseringen av fisket. Kysten og dens samfunn har i uminnelige tider klart å utnytte de fortrinn som våre sesonger gir, i motsetning til de som bare ser det negative i sesongsvingninger. Fordeler som kan gi fisk et eksklusivt marked i perioder av året og som i de andre perioder ved sine volum kan innbringe store inntekter.
Nå må vi la lærdommen av de feilslåtte satsninger komme til sin rett. Det må endelig bli slutt på subsidiering av stordrifta, jeg vil uten å være i tvil også kunne kalle det rovdrifta. Rovdrift på bestand , arbeidstakere og våre levekår.
Nå, når vi enda er berget av Lofotlov,råfisklov og lov om eiendomsrett til fiskefartøy / deltagerlov, som har berget ressursrenta til lokalsamfunn langs kysten og som til en viss grad enda ikke bare er papirlover. Papirlover fordi de er lover som skal sikre at ressursrenta havnet hos fiskarfamilien og ”almuen” undergraves og er satt under et enormt press. De unionsvennlige hevder hele tiden at fiskeri er unntatt fra EØS avtalen og i et eventuellt EU –medlemskap og undertrykker samtidig at med disse avtaler så vil alt som omhandler fiskeri bli satt under press.
Men det er nå , vi skal ta den pågående kystaksjonen på alvor og se på hva som virkelig gavner kysten. En konklusjon må være åpenbar – storskala drift gavner ikke de små samfunn på kysten. Og for Finnmarksdel så finnes det BARE småsamfunn! Dersom det satses videre på stordrift så vil man etter min mening avfolke Finnmark og mange samfunn langs kysten.
Med denne bakgrunn vil jeg oppfordre så mange som mulig å gi sin støtte til de aksjoner som nå pågår. Gi din støtte i form av oppmøte og underskrift. Og delta gjerne på flere plan. Kystens leve står på spill og det angår oss alle, aksjonen Gjenreis kyst Norge kjemper for å få tilbake fiske ressursene. Disse ressurser må få lov til å danne grunnlaget for liv på vår kyst i mange, mange år fremover.
Gi ditt bidrag!
Det som forundrer mest er hvor lenge disse ”sannheter” har fått leve,det kan best forklares med at man ikke har ønsket å gi slipp på den politiske ide`.
Den politiske ide`som ikke hadde feste i en lokal forståelse av hva som gavnet kysten. Underbygget med industrielle tenkemåter for inntjening og effektivitet, disse har vist seg å ha svakheter på flere områder innen det nærings -økonomiske og –politiske området. Innen fiskeriområdet har denne tanke vist seg å ha svært så store feil. Den største feilen er, og har alltid vært, at de ikke har bygget på en naturressurs som må høstes bærekraftig.
Det er fånyttes å basere driften på en vekststrategi, ressursene er en begrensende faktor. Den er naturgitt, noe kystfolk forstår og aksepterer uten å tenke noe særlig over det. Det vi, som er oppvokst på kysten, også har lært av erfaring er at stort ikke fungerer. Vi har sett store ”lokomotiver” komme å gå, mens de små og mellomstore bedrifter bestod, og består. Vi ser hvor vi har hatt stabile arbeidsplasser og følt svigningene innen filet industrien på kroppen. At storindustri ikke går med dundrende overskudd er ikke noen overraskelse for den som bor på kysten. Det som overrasker oss, er at de som sitter sentralt , ikke har tatt denne lærdom til seg for lenge siden.
Fiskeri Norge kom til et vendepunkt den 18 april 1989, da stengtes torskefiskeriene! Da burde man ha meislet ut en ny politikk innen fiskeriene og tilhørende grener. Det gjorde man ikke , man fortsatte i stedet å undertrykke de sannheter som kystfolk for lengst har akseptert. Om en leser stortings meldingene på 1990 tallet så ser man fort at det ikke er ressursoppbygging som er hoved målsettingen, nei det er strukturering og en strategi for å holde småskalafiskere ute av fiskeriene , som er den gjennomgående tone. Det var de små som fikk svi for at de store knekte bestandene.
Datapresentasjoner og formuleringer,fra departements hold, blir formulert med en vinkling slik at det legges vekt på kapitalkrevende stordrift både på land og til vanns. I samme spor er også SND i sin strategi fra –94 , der de går med full tyngde inn i en slik strategi. SND planen befestes med støttetiltak for de ”store lokomotiver”.
Det som jeg håper skjer nå er at vi kan få til et regimeskifte i industrialiseringen av fisket. Kysten og dens samfunn har i uminnelige tider klart å utnytte de fortrinn som våre sesonger gir, i motsetning til de som bare ser det negative i sesongsvingninger. Fordeler som kan gi fisk et eksklusivt marked i perioder av året og som i de andre perioder ved sine volum kan innbringe store inntekter.
Nå må vi la lærdommen av de feilslåtte satsninger komme til sin rett. Det må endelig bli slutt på subsidiering av stordrifta, jeg vil uten å være i tvil også kunne kalle det rovdrifta. Rovdrift på bestand , arbeidstakere og våre levekår.
Nå, når vi enda er berget av Lofotlov,råfisklov og lov om eiendomsrett til fiskefartøy / deltagerlov, som har berget ressursrenta til lokalsamfunn langs kysten og som til en viss grad enda ikke bare er papirlover. Papirlover fordi de er lover som skal sikre at ressursrenta havnet hos fiskarfamilien og ”almuen” undergraves og er satt under et enormt press. De unionsvennlige hevder hele tiden at fiskeri er unntatt fra EØS avtalen og i et eventuellt EU –medlemskap og undertrykker samtidig at med disse avtaler så vil alt som omhandler fiskeri bli satt under press.
Men det er nå , vi skal ta den pågående kystaksjonen på alvor og se på hva som virkelig gavner kysten. En konklusjon må være åpenbar – storskala drift gavner ikke de små samfunn på kysten. Og for Finnmarksdel så finnes det BARE småsamfunn! Dersom det satses videre på stordrift så vil man etter min mening avfolke Finnmark og mange samfunn langs kysten.
Med denne bakgrunn vil jeg oppfordre så mange som mulig å gi sin støtte til de aksjoner som nå pågår. Gi din støtte i form av oppmøte og underskrift. Og delta gjerne på flere plan. Kystens leve står på spill og det angår oss alle, aksjonen Gjenreis kyst Norge kjemper for å få tilbake fiske ressursene. Disse ressurser må få lov til å danne grunnlaget for liv på vår kyst i mange, mange år fremover.
Gi ditt bidrag!
