Pressemelding

Valget i 2017 blir et av de viktigste valgene for Finnmark på lang tid.  «Regionreformen og fiskeripolitikken, herunder trålernes forpliktelser, er to saker som vil få stor betydning for utviklingen av Finnmark i årene som kommer. Hvor Kystpartiet står i disse saker må det ikke være tvil om.  Finnmark må bestå som egen region. Forpliktelsene for trålerne må innskjerpes, slik at fisken blir levert i de kommuner som de opprinnelig ble tildelt, såfremt det er fiskeindustri i kommunen.
Hva folket velger av representanter fra Finnmark til stortinget vil være særdeles viktig. Kystpartiet er et lite parti og selv om folk sier vi har en god politikk, mener mange at partiet ikke vil nå frem med sine saker selv om de skulle få inn en eller to representanter på stortinget, og at det derfor er liten hensikt å stemme på partiet. I år tyder alt på at valget vil bli jevnt og da vil en representant kunne komme på vippen, slik som Anders Aune i sin tid gjorde, og ingen har vel fått så mye igjennom som han gjorde for Finnmark. Derfor vil en representant fra Kystpartiet i Finnmark være den beste garantien for at fylket, får vedtatt at Finnmark skal bestå som egen region og at leveringsforpliktelsene for trålerne blir gjeninnført.
Kystpartiet første kandidat Bengt Stabrun Johansen er også den type politikere vi må få flere av på tinget. Han kommer fra kysten av Vest- Finnmark, er fra arbeiderklassen og er klar og tydelig i sin tale, på samme måte som både Aune og Bastensen har vært når de kjempet for Finnmark og kysten.  
Kystpartiet har de siste 25 år kjempet for at fiskeressursene skal bidra til verdiskapning i Finnmark. Dette er den viktigste kilden til helårige arbeidsplasser, bosetting og verdiskapning langs kysten.  Kystpartiet har siden statsråd Ludviksen omgjorde leveringsforpliktelsene til tilbudsplikt og frem til i dag advart mot følgende av en stadig utvanning av forpliktelsene. Vi har hele veien kommet med forslag til en fiskeripolitikk som sikrer kysten nok råstoff, flere arbeidsplasser innenfor fiskeindustri, flere fiskefartøy og fremtidstro.
Med den strukturering og privatisering som nå skjer innenfor fiskeriene er dette hovedårsaken til rasering av bosettingen på kysten.  Kystpartiet var imot at det skulle tillates å selge fiskefartøy med kvoter ut av Finnmark. Vi ser i dag at det vi fryktet er blitt en realitet, det er solgt over 40 fartøy med kvoter ut av fylket på litt over ett år.  Fortsetter dette vil de kapitalsterke være vinnere og en stadig større del av fiskekvotene ender på færre eiere. Til slutt havner dette på børs og bli eid av store selskaper, slik vi ser har skjedd innenfor oppdrettsnæringen. 
Det er en viktig sak for Kystpartiet i Finnmark at trålerkvoter med forpliktelser til kommuner i Nord- Norge, blir sikret trålerråstoffet de egentlig er de rettmessige eiere av. 
Etter Sandbergs forsøk å gi trålerrederne 80 % av dette råstoffet ble stoppet, er det kommet mange forslag til løsninger fra de forskjellige partier. Ingen av forslagene har løsninger som sikrer at trålerråstoffet kommer til kystkommunene og gir verdiskapning. Høyre og FRP vil forsette dagens utarming av  kysten med fortsatt, strukturering, privatisering av fiskeressursene og gi rederne gavepakker på bekostning av fiskeriavhengige kystsamfunn.  Ap sine forslag vil bety at dagens ordning fortsetter, dvs. alt trålerråstoffet blir fryst om bord og sendt ut av landet. SV og MDG vil gi trålerråstoffet til sjarkflåten, noe som i praksis betyr endring av trålstigen, og det vil heler ikke bidra til så mange fiskeindustriplasser. Dette fordi at fiskeindustrien ikke vil kunne få stabile leveranser i de deler av året når torsken står så langt til havs at den ikke er tilgjengelig for kyst og fjord fiskeflåten. Sp er heller ikke konkret på hvordan eller hva de vil gjøre for at trålerfisken skal komme fiskeindustrien til gode. Om de får gjennomslag for sine endringer i fiskeripolitikken i en regjering sammen med Ap er også usikkert.
Kystpartiets løsning er:
-fjerne tilbudsplikten og gjeninnføre leveringsplikten
-fjerne ordningen med levering innenfor region. Fisken skal leveres i til kommunene trålkonsesjonene i sin tid ble tildelt.
Det gis en overgangsordning på 5 år til å tilpasse seg leveringsforpliktelsene. Det foretas i perioden en prosentvis økning pr. år av på hvor mye av kvotene som skal leveres fersk. Når de 5 årene er utløpt, skal 80 % av fangsten leveres fersk.
Dersom rederier ikke innfrir kravene tas kvotene fra trålerne og kvotene overføres som distriktskvoter til kommunene, som tildeler disse videre til større kystfiskefartøy, som kan levere fersk eller levende fisk jevnt hele året.
Dette vil sikre vekst og hindre ytterligere strukturering og sentralisering av trålerråstoff, samtidig som vi vil få etablert minst 1000 flere fiskeindustriarbeidsplasser i fylket.

Finnmark er Norges største fylke i areal og rik på ressurser. Etter hvert som petroleumsaktiviteten avtar vil Finnmark være et viktig område for næringsutvikling og nye arbeidsplasser i landet. Hvorfor skal da fylket slås sammen med Troms. Det er ikke en eneste grunn som tilsier at dette vil være en fordel for Finnmark fylke.  Det argumenteres med at vi får større gjennomslag og vil få tilført flere oppgaver i en sammenslått region.  Om Finnmark består må de nye oppgavene kunne tildeles fylket uansett.  At vi får større gjennomslag på rikspolitisk plan og får tilført større ressurser enn i dag er lite sannsynlig. Hvis en liten økning likevel skulle tilfalle regionen vil det bare komme Troms til gode, og ikke Finnmark. Det er kjøttvekta som vil gjelde når region vedtar fordelingen og Finnmark vil være i mindre tall i alle saker.   Vi kan bare ta og se innad i vårt eget fylke hvem som er de store vinnere når midlene skal fordeles. Det er byene som prioriteres, og distrikts samfunn og bygdene blir taperne. Politikere hjemmehørende i Troms vil ha et distansert forhold til distriktene i Finnmark, på samme måte som stortingspolitikerne på løvebakken har det samme.  En sammenslåing av Troms og Finnmark vil forsterke utflytting av ungdom fra distriktene og til de større tettstedene. Videregående skoler vil i lag med andre institusjoner sentraliseres dersom fylkene slås sammen og området i og rundt Tromsø vil styrkes mens resten av ”stor regionen” utarmes.  
Fefo og tiltakssonen vil også komme under press. Med Finnmarkseiendommen forvaltes store verdier som, er tenkt å komme alle finnmarkinger til gode dersom de forvaltes på en god måte.  Det er utopi å tru at bare finnmarkinger i den nye region vil få beholde rettighetene som er skissert i Finnmarksloven.  Selvfølgelig vil innbyggerne dvs. befolkningen i Troms få de samme rettigheter på sikt. Det er innenfor regionsgrensene innbyggerne kan tildeles egne rettigheter i.f.t  det øvrige Norge og EU/Eøs.. 

Tromsø vil på sikt bli fylkeshovedstaten i en sammenslått region og Vadsø vil på sikt tape det meste av de fylkeskommunale arbeidsplasser til fordel for Tromsø. 
Finnmark sine utfordringer vil ikke bli løst gjennom å slå Troms og Finnmark sammen i en region, heller tvert imot.

Kystpartiet vil sikre at Finnmark forblir en egen region og med egen fylkesmann innenfor de samme grenser. 
Kystpartiet er et distriktsparti og vil på alle områder kjempe for at distriktene utvikles og kjempe mot ytterligere sentralisering og nedleggelse av offentlige tilbud og arbeidsplasser i distriktene.

Godt valg. 
Ingolf Eriksen. 
Tredjekandidat for Kystpartiet i Finnmark.