Pressemelding
Bernt-Aksel Jensen Leder Vadsø Ap -
30.09.2009
Hvilken utvikling ønsker vi?
Folketallet i Finnmark går stadig nedover. I flere kystkommuner balanserer folketallet rundt 1000 innbyggere. Er det en styrt utvikling fra myndighetenes side? Svaret er nok litt mer sammensatt enn ja eller nei.
Min gamle læremester innen samfunnsfag, professor Knut Bjørn Lindkvist, kommenterer noen av mine innspill til debatten rundt Frank Aarebrots ”narko-utspill”.
Jeg skjønner delvis Aarebrots budskap. Men måten han sender dette på skaper så mye kommunikasjonsmessig støy at budskapet blir svært utydelig. Deler av debatten går delvis av sporet. Det må Aarebrot ta ansvar for.
Vi er enig i hovedmålet. Verdiskapinga i og utenfor Finnmark skal bli igjen her for å bidra til mer utvikling. Det er uklart om vi noen ganger lykkes. Statistikker som presenteres av Lindkvist forteller et tydelig språk. Fiskeri- og kystkommunene taper kampen! Kun Alta kommune kan vise til noen vekst av betydning. Folketall og næringsliv øker. Hammerfest og Sør-Varanger kommer litt etter, mens Vadsø holder skansene så vidt. Deres vekst baseres på andre forhold enn fiskerinæringa.
At staten er bidragsyter til at folketallet i Finnmark går ned er interessant påstand. To steder burde i så måte vært mer studert for å utdype dette. Hva har skjedd i Alta og Vardø de siste 25-30 år? Er det statens bidrag som har ført til Altas vekst og Vardøs fall?
Statens tunge satsing i Alta ved etablering av Høgskolen i Finnmark og støtte til de forskningsmiljøer som har vokst fram rundt høgskolen, tror jeg er en viktig forklaring til utviklingen der. I tillegg har andre faktorer som blant annet arealer og klima spilt til Altas fordel. Dermed har Alta vokst fra ”ett veikryss” til Finnmarks mest moderne by i dag.
Er det gjort tilsvarende satsing i Vardø eller andre kystkommuner?
Jeg har tidligere pekt på mulighetene for utvikling som ligger innen energiproduksjon tilnyttet vindkraft. Et samarbeid mellom fylkets kraftselskaper og Fefo ser jeg svært optimistisk på. Men jeg kan nevne to andre eksempler som det kan grubles over. Overfor mine partikolleger i regjering og Storting har jeg etterspurt satsing på utvikling og forskning i vårt fylke. I svært mange år. Det vet i alle fall Lindkvist etter våre år sammen i Nordkapp. Også andre har gjort det samme. Hvorfor er det unaturlig å etablere forskning og utvikling innen marine ressurser (havforskning) i Finnmark? Hvorfor har ikke havforskningen tilknyttet ressursene i Barentshavet noe ankerfeste i Finnmark? Det nærmeste vi kommer er mannskapsbytte i Kirkenes på havforskningens skip og noen sporadiske besøk av for å gjøre nødvendige ærend.
Hvorfor har ikke oljedirektoratet noen utviklingsavdeling i Finnmark tilknyttet leiteaktivitet i Barentshavet? Hvorfor er det slik at det meste som omhandler forskning og utvikling nordområdene stanser opp i forskningsmiljøene Tromsø?
Jo, fordi det er en ønsket utvikling.
Fordi dette er en ønsket utvikling blir det lite nye arbeidsplasser i Finnmark til ungdom som har tatt høgere utdanning. Dem er det blitt flere av de siste 25-30 år. Ungdom som i all hovedsak reiser ut av fylket for å ta denne utdannelsen.
Skal vi snu utviklingen må den samme staten som ”ødelegger” Finnmark, i følge Aarebrot, ta grep som gjør at ungdom fra Finnmark kan få utdannelse i Finnmark for Finnmarks framtid. I tillegg må vi i Finnmark klare å fortelle de gode historier om det gode liv i Finnmark. Dem finnes det mange av – også i fiskeri og kystkommunene i fylket!
Min gamle læremester innen samfunnsfag, professor Knut Bjørn Lindkvist, kommenterer noen av mine innspill til debatten rundt Frank Aarebrots ”narko-utspill”.
Jeg skjønner delvis Aarebrots budskap. Men måten han sender dette på skaper så mye kommunikasjonsmessig støy at budskapet blir svært utydelig. Deler av debatten går delvis av sporet. Det må Aarebrot ta ansvar for.
Vi er enig i hovedmålet. Verdiskapinga i og utenfor Finnmark skal bli igjen her for å bidra til mer utvikling. Det er uklart om vi noen ganger lykkes. Statistikker som presenteres av Lindkvist forteller et tydelig språk. Fiskeri- og kystkommunene taper kampen! Kun Alta kommune kan vise til noen vekst av betydning. Folketall og næringsliv øker. Hammerfest og Sør-Varanger kommer litt etter, mens Vadsø holder skansene så vidt. Deres vekst baseres på andre forhold enn fiskerinæringa.
At staten er bidragsyter til at folketallet i Finnmark går ned er interessant påstand. To steder burde i så måte vært mer studert for å utdype dette. Hva har skjedd i Alta og Vardø de siste 25-30 år? Er det statens bidrag som har ført til Altas vekst og Vardøs fall?
Statens tunge satsing i Alta ved etablering av Høgskolen i Finnmark og støtte til de forskningsmiljøer som har vokst fram rundt høgskolen, tror jeg er en viktig forklaring til utviklingen der. I tillegg har andre faktorer som blant annet arealer og klima spilt til Altas fordel. Dermed har Alta vokst fra ”ett veikryss” til Finnmarks mest moderne by i dag.
Er det gjort tilsvarende satsing i Vardø eller andre kystkommuner?
Jeg har tidligere pekt på mulighetene for utvikling som ligger innen energiproduksjon tilnyttet vindkraft. Et samarbeid mellom fylkets kraftselskaper og Fefo ser jeg svært optimistisk på. Men jeg kan nevne to andre eksempler som det kan grubles over. Overfor mine partikolleger i regjering og Storting har jeg etterspurt satsing på utvikling og forskning i vårt fylke. I svært mange år. Det vet i alle fall Lindkvist etter våre år sammen i Nordkapp. Også andre har gjort det samme. Hvorfor er det unaturlig å etablere forskning og utvikling innen marine ressurser (havforskning) i Finnmark? Hvorfor har ikke havforskningen tilknyttet ressursene i Barentshavet noe ankerfeste i Finnmark? Det nærmeste vi kommer er mannskapsbytte i Kirkenes på havforskningens skip og noen sporadiske besøk av for å gjøre nødvendige ærend.
Hvorfor har ikke oljedirektoratet noen utviklingsavdeling i Finnmark tilknyttet leiteaktivitet i Barentshavet? Hvorfor er det slik at det meste som omhandler forskning og utvikling nordområdene stanser opp i forskningsmiljøene Tromsø?
Jo, fordi det er en ønsket utvikling.
Fordi dette er en ønsket utvikling blir det lite nye arbeidsplasser i Finnmark til ungdom som har tatt høgere utdanning. Dem er det blitt flere av de siste 25-30 år. Ungdom som i all hovedsak reiser ut av fylket for å ta denne utdannelsen.
Skal vi snu utviklingen må den samme staten som ”ødelegger” Finnmark, i følge Aarebrot, ta grep som gjør at ungdom fra Finnmark kan få utdannelse i Finnmark for Finnmarks framtid. I tillegg må vi i Finnmark klare å fortelle de gode historier om det gode liv i Finnmark. Dem finnes det mange av – også i fiskeri og kystkommunene i fylket!
