Pressemelding

Hva gjør vi når nabobarna trenger hjelp, eller når en venn ikke helt klarer å ta vare på familien sin? Klarer vi å strekke ut en hånd? For mange av oss er det vanskelig å ta første skritt. Hva om vi har bedømt situasjonen feil? Det er mye lettere når de kommer til oss. Når vi blir spurt om å hjelpe til. Da sier vi garantert ja.
På verdensbasis lever 160 millioner barn uten foreldre eller andre voksne omsorgspersoner til å ta godt nok vare på seg. De lever på gaten, hos andre familier eller hos en arbeidsgiver, eller de vandrer fra sted til sted under svært farlige og usikre omstendigheter. De har ingen tilgang til utdanning, helsetjenester eller grunnleggende trygghet.
Årsakene er mange. Noen steder har vært rammet av sykdomsepidemier som aids og ebola. Andre steder har vært utsatt for store naturkatastrofer, som et jordskjelv, en tyfon eller en tsunami. For barna rammer det alltid vilkårlig. Det er aldri barnas skyld når foreldrene rives bort, får alvorlige sykdommer eller mister levebrødet sitt. Og for mange foreldre blir den nye virkeligheten uhyggelig nær: Hvis barna mine mister meg, hvem stiller opp for dem da?
Noen steder er det en storesøster som tar ansvar. Hun er kanskje ti år gammel, henter vann i brønnen, følger småsøsknene på skolen og forsøker å skaffe nok mat til seg selv og de andre barna. Hennes egen barndom er for lengst borte.
Andre steder møter vi besteforeldre på sytti som plutselig må ta seg av en liten skokk barnebarn, finne seg et nytt levebrød og prøve å forsørge en familie igjen. De vil gjerne hjelpe til, men klarer det ikke alene.
160 millioner barn. Det virker som et ufattelig stort tall. De er ikke naboens barn, eller barna til noen vi kjenner. Likevel er det mange som stiller opp. Bare i Norge har SOS-barnebyer nesten 120 000 faddere, og tar vi med de andre fadderorganisasjonene ser vi at mange hundre tusen norske familier har sagt seg villige til å ta et ansvar som er større enn deres egen hverdag.
På Artistgallaen som går på TV2 lørdag 21. mars får vi sjansen til å vise fram noe av det viktige arbeidet fadderne våre bidrar til. De hjelper barn de aldri har møtt, men som har mistet sine foreldre. Foreldre som en gang har stilt samme spørsmål som oss andre: Hvis barna mine mister meg, hvem stiller opp for dem da?
Svaret er enkelt. Vi stiller opp, og vi gjør det med glede. Vi må bare bli spurt først. Og denne våren er det deg vi spør.

Rosel Olsen
Fylkesleder i SOS-barnebyer Finnmark