Pressemelding
Johanne Haup -
18.02.2005
Hvor ble det av samiske rettigheter, Bondevik?
Av tidligere statssekretær i Bondevik I regjeringen Johanne Gaup
Som tidligere statssekretær for samiske saker føler jeg behov for å klargjøre forskjellene mellom Bondevik I og Bondevik II regjeringene når det gjelder anerkjennelse av samiske rettigheter. Motsetningene kommer klart til syne i Bondevik II regjeringens forslag til Finnmarkslov, og som medfører at det er store motsetninger mellom vurderingene i lovens forarbeid og det konkrete lovforslaget.
Deler av Kommunal- og regionaldepartementets høringsuttalelse som ble avgitt under Bondevik I regjeringen er å finne gjengitt i proposisjonen. Departementet forutsatte at når løsningene skulle vurderes opp mot folkeretten, måtte Samerettsutvalgets folkerettsgruppe sine vurderinger i NOU 1997:5 Urfolks rettigheter etter folkerett og utenlandsk rett tillegges vekt. Det ble også stilt krav om at Sametinget måtte akseptere lovforslaget for at den skulle kunne iverksettes i tråd med folkeretten. Utgangspunktet for for Kommunal- og regionaldepartementet var følgende: ”Det bør kunne legges til grunn at samene aldri har avhendet sine tradisjonelle rettigheter. Oppfølgingen av Samerettsutvalgets innstilling innebærer derfor å legalisere og formalisere allerede eksisterende rettigheter, ikke å ”gi” samene nye rettigheter.”
Det er Kommunal- og regionaldepartementet som har ansvaret for samepolitikken i Norge, slik at det vi her mente var også den daværende regjering sitt samepolitiske ståsted. Regjeringens grunnholdning var jeg, som same og statssekretær for samiske saker i Bondevik I regjeringen, meget stolt av. Det er grunn til å merke seg at Bonedvik I regjeringen og Sametinget hadde samme grunnholdning i saker om samiske rettigheter.
Det at samene aldri har gitt fra seg sine rettigheter var rotfestet i den politisk ledelsen i Kommunal- og regionaldepartementet i Bondevik I regjeringen. Denne forståelsen er fraværende når vi begynner å lese lovforslaget som Bondevik II regjeringen har lagt fram. Bondevik II regjeringen forsøker på alle måter å unngå å gjennomføre en politikk i tråd med den grunnholdning som Bondevik I regjeringen stod for når det gjelder samiske rettigheter. Ekstra underlig er det at Bondevik II har funnet det nødvendig å få utarbeidet det vi må forstå som en motutredning fra Utenriksdepartementets folkerettsrådgiver Carl Augsut Fleischer. Denne brukes som argumentasjon mot den utredning av Finnmarksloven regjeringen selv bestilte fra jussprofessorene Geir Ulfstein og Hans Petter Graver, og som konkluderte med at loven ikke holder folkerettslig.
Derfor er det nødvendig å spørre: Hvor ble det av samiske rettigheter, Bondevik? Var Senterpartiet et alibi for samiske rettigheter i din første samarbeidsregjering?
Som tidligere statssekretær for samiske saker føler jeg behov for å klargjøre forskjellene mellom Bondevik I og Bondevik II regjeringene når det gjelder anerkjennelse av samiske rettigheter. Motsetningene kommer klart til syne i Bondevik II regjeringens forslag til Finnmarkslov, og som medfører at det er store motsetninger mellom vurderingene i lovens forarbeid og det konkrete lovforslaget.
Deler av Kommunal- og regionaldepartementets høringsuttalelse som ble avgitt under Bondevik I regjeringen er å finne gjengitt i proposisjonen. Departementet forutsatte at når løsningene skulle vurderes opp mot folkeretten, måtte Samerettsutvalgets folkerettsgruppe sine vurderinger i NOU 1997:5 Urfolks rettigheter etter folkerett og utenlandsk rett tillegges vekt. Det ble også stilt krav om at Sametinget måtte akseptere lovforslaget for at den skulle kunne iverksettes i tråd med folkeretten. Utgangspunktet for for Kommunal- og regionaldepartementet var følgende: ”Det bør kunne legges til grunn at samene aldri har avhendet sine tradisjonelle rettigheter. Oppfølgingen av Samerettsutvalgets innstilling innebærer derfor å legalisere og formalisere allerede eksisterende rettigheter, ikke å ”gi” samene nye rettigheter.”
Det er Kommunal- og regionaldepartementet som har ansvaret for samepolitikken i Norge, slik at det vi her mente var også den daværende regjering sitt samepolitiske ståsted. Regjeringens grunnholdning var jeg, som same og statssekretær for samiske saker i Bondevik I regjeringen, meget stolt av. Det er grunn til å merke seg at Bonedvik I regjeringen og Sametinget hadde samme grunnholdning i saker om samiske rettigheter.
Det at samene aldri har gitt fra seg sine rettigheter var rotfestet i den politisk ledelsen i Kommunal- og regionaldepartementet i Bondevik I regjeringen. Denne forståelsen er fraværende når vi begynner å lese lovforslaget som Bondevik II regjeringen har lagt fram. Bondevik II regjeringen forsøker på alle måter å unngå å gjennomføre en politikk i tråd med den grunnholdning som Bondevik I regjeringen stod for når det gjelder samiske rettigheter. Ekstra underlig er det at Bondevik II har funnet det nødvendig å få utarbeidet det vi må forstå som en motutredning fra Utenriksdepartementets folkerettsrådgiver Carl Augsut Fleischer. Denne brukes som argumentasjon mot den utredning av Finnmarksloven regjeringen selv bestilte fra jussprofessorene Geir Ulfstein og Hans Petter Graver, og som konkluderte med at loven ikke holder folkerettslig.
Derfor er det nødvendig å spørre: Hvor ble det av samiske rettigheter, Bondevik? Var Senterpartiet et alibi for samiske rettigheter i din første samarbeidsregjering?
