Pressemelding
Senterungdommen -
16.10.2008
Hvordan!
Det er altfor lite kvalitet i norsk skole". Denne setningen kan oppsummere den norske skoledebatten de siste årene. Ordet kvalitet er nærmest blitt trylleordet for hvordan en skal definere hva norsk skole mangler. Av naturlige og selvsagte grunner kan man støtte et krav om mer kvalitet i norsk skole. Det er imidlertid svært få som har definert denne kvaliteten. Enda færre har definert hvordan en oppnår mer kvalitet. "Vi ønsker mer kvalitet i norsk skole" sier Erna Solberg uten å utdype hvordan denne kvaliteten skal skapes. ”Higenen” etter kvalitet har i så måte langt på vei blitt en avsporing av debatten, heller enn en konstruktiv debatt om hvordan oppnå en bedre skole. I denne sammenheng vil jeg derfor gjøre et lite forsøk med den hensikt å peke på virkemidler for hvordan kvaliteten i norsk skole kan økes.
I en problemstilling om hvordan skape en bedre skole har økonomiske bevilginger vært hovedanliggende i diskusjonen. Mange politikeres svar for å skape en bedre skole er nettopp økte bevilginger. Ett av opposisjonens mest brukte argumenter er at det satses alt for lite penger på norsk skole. Dette utsagnet stemmer dessverre ikke. Bakgrunnen for at jeg bruker ordet ”dessverre” er at Norge bruker veldig mye penger i forhold til hva en får igjen. Sammen med USA ligger Norge soleklart øverst hva angår pengebruk dersom en sammenligner seg med andre vestlige land. Ser en imidlertid på de faglige testene, blant annet den internasjonale PISA undersøkelsen, ligger Norge langt nede på resultatlistene, med det lille forbehold at norske elver scorer veldig bra på trivsel, lavt skulkenivå, og god demokratiforståelse.
Som et resultat av de dårlige resultatene gjennom den internasjonale PISA undersøkelsen og NOKUT evalueringen besluttet Regjeringen for en tid tilbake, at de vil legge fram en stortingsmelding om læreren og lærerutdanningen rundt årsskiftet 2008 - 2009.
Undertegnede hilser en ny stortingsmelding velkommen. Jeg er av den generelle oppfatning at det må foretas en kursendring innenfor norsk skole. Forhåpentligvis vil den nye stortingsmeldingen sette fokus på de riktige områdene innefor utdanningen, slik at kvaliteten innenfor skolesektoren kan økes.
Hvordan bør en så oppnå mer kvalitet i norsk skole?
Dagens situasjon i norsk skole er ofte kjennetegnet av friere elevroller og en mer tilbaketrukket lærer. Det er blitt hevdet fra flere forskerhold at svak pedagogisk ledelse i klasserommet er et hovedmoment for å forstå den faglige nedgangen i blant annet PISA undersøkelsen. Med dette sier en ikke at en ikke bør ha elevaktive læringsformer, men at slike metoder i større grad trenger en fast leder som hjelper elevene til å styre mot læringsmålene, og som stiller krav. Jeg deler langt på vei en slik holdning og tror at den norske skolen trenger lærere som er faglig sterkere og tydeligere som leder.
Videre er det et sentralt moment at i dagens norske skole stiller arbeidsplanen store krav til læreren i læringsarbeidet, ettersom arbeidsplanen er veldig fri. En konsekvens av en fri arbeidsplan for eleven er at hver elev arbeider med hver sine oppgaver i hver sine fag under tilstedeværelse av en lærer, uten at denne læreren nødvendigvis har relevant fagbakgrunn for alle elevene. Med en arbeidsplan på mellom en til tre uker kan det snike seg frem en holdning om at det er ”lov” til å gjøre lite, noe som følgelig gir dårlige resultater.
Når det gjelder selve lærerutdanningen er det et kjent faktum at det må settes enda større fokus på rekruttering av lærere. Norge står overfor store utfordringer med å rekruttere mange og gode lærere. Dagens lærerutdanning har klare mangler. Både i forhold til innholdet i utdanningen og situasjonen for lærerne på de ulike skolene. Det bør skje en økt vitenskapeliggjøring av lærerutdanningen, med større vekt på profesjon innen ulike fag. Allmennlærerutdanningen bør løftes fra å være en ”kortere profesjonsutdanning” til å være en utdanning på masternivå.
Videre bør det skje en målrettet kompetanseheving i forhold til rekruttering av dyktige kandidater. Det bør være et krav om minst 4 norsk, matte og engelsk for å komme inn på lærerhøyskolen. Kombinert med en femårig masterutdannelse vil dette gi læreren et mer berettiget krav om bedre lønn. Samtidig vil den sannsynligvis øke statusen på yrket. Erfaringene fra Finland, foregangslandet inne skole, er utelukkende positive i forhold til innføring av mastergrad innen utdanningen. Finland har også strengere opptakskrav enn hva Norge har med blant annet intervjurunder. Konsekvensen i Finland har vært økt status- og lønnsnivå blant finske lærere, kombinert med gode faglige resultater. Finske elever presterte blant annet best under PISA-undersøkelsen.
Som et siste konkret virkemiddel vil jeg komme med et litt kontroversielt forslag: Åpne for at lærere kan ansettes på åremål. I utgangspunktet kan nok et slikt forslag fremstå noe drastisk. Enkelte vil nok tenke at unge ikke ønsker å satse som lærere dersom de bli ansatt på åremål. Jeg kan skjønne et slikt argument. Jeg er imidlertid av den klare overbevisning at de fleste som utdanner seg til lærere gjør det fordi de har lyst. Da tror jeg også at de ønsker å prestere bra som lærere når de skal ut i yrkeslivet. Da kan det være verd å merke seg at mange kommuner og fylkeskommuner har svært lite fleksibilitet i forhold til å ansette nye lærere. Jeg ønsker ikke å gå inn i noen debatt om arbeidstakervernet for læreren, men konstaterer at både kommune og fylkeskommune har problemer i forhold til dette. Åremålstillinger vil for det første gi kommune og fylkeskommune nye muligheter i forhold til å skape en bedre skole. Samtidig gir det jo lærerne en strålede mulighet til å vise seg frem som gode lærere.
Skole er noe som alle er opptatt av, og som langt på vei angår alle. Det er kanskje derfor så vanskelig å bli enig om hvordan en skal skape en bra skole. Redegjørelsen ovenfor viser jo at rammebetingelsene rent økonomisk er tilstedet, men av vi ikke leverer bra nok rent faglig. Jeg er av den oppfatning at vi er på rett vei. Den kommende stortingsmeldingen vil vise om vi ønsker å benytte oss av de riktige virkemidlene.
Olav Nordli
Sentralstyret Senterungdommen
I en problemstilling om hvordan skape en bedre skole har økonomiske bevilginger vært hovedanliggende i diskusjonen. Mange politikeres svar for å skape en bedre skole er nettopp økte bevilginger. Ett av opposisjonens mest brukte argumenter er at det satses alt for lite penger på norsk skole. Dette utsagnet stemmer dessverre ikke. Bakgrunnen for at jeg bruker ordet ”dessverre” er at Norge bruker veldig mye penger i forhold til hva en får igjen. Sammen med USA ligger Norge soleklart øverst hva angår pengebruk dersom en sammenligner seg med andre vestlige land. Ser en imidlertid på de faglige testene, blant annet den internasjonale PISA undersøkelsen, ligger Norge langt nede på resultatlistene, med det lille forbehold at norske elver scorer veldig bra på trivsel, lavt skulkenivå, og god demokratiforståelse.
Som et resultat av de dårlige resultatene gjennom den internasjonale PISA undersøkelsen og NOKUT evalueringen besluttet Regjeringen for en tid tilbake, at de vil legge fram en stortingsmelding om læreren og lærerutdanningen rundt årsskiftet 2008 - 2009.
Undertegnede hilser en ny stortingsmelding velkommen. Jeg er av den generelle oppfatning at det må foretas en kursendring innenfor norsk skole. Forhåpentligvis vil den nye stortingsmeldingen sette fokus på de riktige områdene innefor utdanningen, slik at kvaliteten innenfor skolesektoren kan økes.
Hvordan bør en så oppnå mer kvalitet i norsk skole?
Dagens situasjon i norsk skole er ofte kjennetegnet av friere elevroller og en mer tilbaketrukket lærer. Det er blitt hevdet fra flere forskerhold at svak pedagogisk ledelse i klasserommet er et hovedmoment for å forstå den faglige nedgangen i blant annet PISA undersøkelsen. Med dette sier en ikke at en ikke bør ha elevaktive læringsformer, men at slike metoder i større grad trenger en fast leder som hjelper elevene til å styre mot læringsmålene, og som stiller krav. Jeg deler langt på vei en slik holdning og tror at den norske skolen trenger lærere som er faglig sterkere og tydeligere som leder.
Videre er det et sentralt moment at i dagens norske skole stiller arbeidsplanen store krav til læreren i læringsarbeidet, ettersom arbeidsplanen er veldig fri. En konsekvens av en fri arbeidsplan for eleven er at hver elev arbeider med hver sine oppgaver i hver sine fag under tilstedeværelse av en lærer, uten at denne læreren nødvendigvis har relevant fagbakgrunn for alle elevene. Med en arbeidsplan på mellom en til tre uker kan det snike seg frem en holdning om at det er ”lov” til å gjøre lite, noe som følgelig gir dårlige resultater.
Når det gjelder selve lærerutdanningen er det et kjent faktum at det må settes enda større fokus på rekruttering av lærere. Norge står overfor store utfordringer med å rekruttere mange og gode lærere. Dagens lærerutdanning har klare mangler. Både i forhold til innholdet i utdanningen og situasjonen for lærerne på de ulike skolene. Det bør skje en økt vitenskapeliggjøring av lærerutdanningen, med større vekt på profesjon innen ulike fag. Allmennlærerutdanningen bør løftes fra å være en ”kortere profesjonsutdanning” til å være en utdanning på masternivå.
Videre bør det skje en målrettet kompetanseheving i forhold til rekruttering av dyktige kandidater. Det bør være et krav om minst 4 norsk, matte og engelsk for å komme inn på lærerhøyskolen. Kombinert med en femårig masterutdannelse vil dette gi læreren et mer berettiget krav om bedre lønn. Samtidig vil den sannsynligvis øke statusen på yrket. Erfaringene fra Finland, foregangslandet inne skole, er utelukkende positive i forhold til innføring av mastergrad innen utdanningen. Finland har også strengere opptakskrav enn hva Norge har med blant annet intervjurunder. Konsekvensen i Finland har vært økt status- og lønnsnivå blant finske lærere, kombinert med gode faglige resultater. Finske elever presterte blant annet best under PISA-undersøkelsen.
Som et siste konkret virkemiddel vil jeg komme med et litt kontroversielt forslag: Åpne for at lærere kan ansettes på åremål. I utgangspunktet kan nok et slikt forslag fremstå noe drastisk. Enkelte vil nok tenke at unge ikke ønsker å satse som lærere dersom de bli ansatt på åremål. Jeg kan skjønne et slikt argument. Jeg er imidlertid av den klare overbevisning at de fleste som utdanner seg til lærere gjør det fordi de har lyst. Da tror jeg også at de ønsker å prestere bra som lærere når de skal ut i yrkeslivet. Da kan det være verd å merke seg at mange kommuner og fylkeskommuner har svært lite fleksibilitet i forhold til å ansette nye lærere. Jeg ønsker ikke å gå inn i noen debatt om arbeidstakervernet for læreren, men konstaterer at både kommune og fylkeskommune har problemer i forhold til dette. Åremålstillinger vil for det første gi kommune og fylkeskommune nye muligheter i forhold til å skape en bedre skole. Samtidig gir det jo lærerne en strålede mulighet til å vise seg frem som gode lærere.
Skole er noe som alle er opptatt av, og som langt på vei angår alle. Det er kanskje derfor så vanskelig å bli enig om hvordan en skal skape en bra skole. Redegjørelsen ovenfor viser jo at rammebetingelsene rent økonomisk er tilstedet, men av vi ikke leverer bra nok rent faglig. Jeg er av den oppfatning at vi er på rett vei. Den kommende stortingsmeldingen vil vise om vi ønsker å benytte oss av de riktige virkemidlene.
Olav Nordli
Sentralstyret Senterungdommen
