Pressemelding
Per Rune Henriksen Stortingsrepresentant Ap Arbeids- og sosialkomiteen -
14.09.2006
Hvordan helbreder vi et sykt arbeidsliv?
I sine kommentarer til regjeringens invitasjon til drøftinger for å få ned sykefraværet gjentok NHO-lederen Finn Bergesen jr igjen og igjen sin retorikk om at regjeringen ikke kan velte ansvaret for budsjettbalansen over på arbeidslivets parter. Dette er temmelig fjernt fra regjeringens utgangspunkt.
Problemet i arbeidslivet i dag er at folk blir syke, mange blir utstøtt og mange med god arbeidsevne og vilje slipper ikke til.
Avtalen om inkluderende arbeidsliv har som målsetting at vi skal få ned sykefraværet, vi skal sørge for at eldre arbeidstakere ikke blir støtt ut, vi skal få flere som i dag står utenfor på grunn av funksjonshemming eller helseplager inn i arbeidslivet. Staten bidrar med støtteordninger på alle disse målene, partene gjør en jobb på bedriftene. Avtalen har virket i 5 år, og vi har 3 år igjen på å nå målet om 20 prosent nedgang i sykefraværet.
Status så langt er at vi ikke beveger oss nevneverdig i positiv retning på noen av feltene.
Da avtalen ble inngått var sykefraværet 7,6 prosent, nå er det 7,4 prosent og økende. Antall uføre øker, mest i de yngre aldersgruppene, yrkeshemmede arbeidssøkere kommer fortsatt ikke ut i arbeid. Denne gruppen hadde en nedgang i arbeidsledigheten på 4 prosent siste år - mens nedgangen for helt ledige var på 25 prosent.
De som er i jobb opplever at arbeidslivet blir tøffere og tøffere, de som står utenfor opplever at terskelen inn blir høyere. Tiltakene vi hittil har satt inn i IA-arbeidet virker ikke godt nok, og det er særlig tydelig når det gjelder sykefravær. Det er et finansiellt problem for staten som gjerne ville ha unngått økningen i sykefravær, og spart 4,5 milliarder kroner til andre gode formål. Men det er først og fremst et problem for dem som blir syk.
I omsorgsyrkene har vi et sykefravær på 10,2 prosent! Dette er for det meste kvinner som sliter seg ut som følge av lav bemanning, tunge løft og helseløs organisering av arbeidet. I dag er det slik at det er billigere for arbeidsgiver å slite ut sine ansatte og bruke vikarer fremfor å gå til ansettelse av flere, øke stillingsprosenter og organisere arbeidet slik at man ikke blir syk av det. Noen arbeidsgivere (les kommuner) tar tak i problemene og får ned fraværet, andre lar det skure og gå.
I byggfagene og i transportsektoren ser vi det samme, sterkt press på de ansatte og høyt og sterkt økende sykefravær.
Arbeiderpartiet mener at vi må skape et mer inkluderende arbeidsliv. Vi gikk til valg på å endre arbeidsmiljøloven for å begrense overtidsbruk og styrke stillingsvernet blant mye annet, vi jobber intenst med å stoppe sosial dumping som fører til usunn konkurranse og press på norske arbeidstakere, og vi sier et klart og tydelig nei til å svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.
Regjeringens forslag om at arbeidsgiverne skal betale en høyere andel av sykefraværskostnadene ligger fortsatt på bordet. Med et slikt tiltak vil det lønne seg for arbeidsgiverne å ta tak i sykefraværet. De gruppene vi ønsker å hjelpe inn i arbeidslivet blir skjermet ved at staten tar hele sykefraværsregningen for disse.
Mange bedrifter har klart å få ned sitt fravær gjennom et aktivt samarbeid mellom ansatte, ledelse og trygdeetatens arbeidslivssentre. Vi må stimulere flere til å følge disse bedriftenes eksempel. Etter en massiv kritikk av prosessen rundt forslaget har regjeringen nå invitert partene til nye drøftinger om sykefraværet. Dersom denne prosessen resulterer i andre tiltak som kan vitalisere sykefraværsarbeidet i bedriftene er det flott.
Mange bruker mye tid og krefter på å kommentere regjeringens prestisje og autoritet i denne saken. Til det er det å si at det er resultatet som teller. Målet er å hindre at folk blir syke. Vi ønsker at folk skal ha et bedre liv, en bedre helse. Det er dette målet har vi prestisje i forhold til – og dette målet skal vi nå.
Problemet i arbeidslivet i dag er at folk blir syke, mange blir utstøtt og mange med god arbeidsevne og vilje slipper ikke til.
Avtalen om inkluderende arbeidsliv har som målsetting at vi skal få ned sykefraværet, vi skal sørge for at eldre arbeidstakere ikke blir støtt ut, vi skal få flere som i dag står utenfor på grunn av funksjonshemming eller helseplager inn i arbeidslivet. Staten bidrar med støtteordninger på alle disse målene, partene gjør en jobb på bedriftene. Avtalen har virket i 5 år, og vi har 3 år igjen på å nå målet om 20 prosent nedgang i sykefraværet.
Status så langt er at vi ikke beveger oss nevneverdig i positiv retning på noen av feltene.
Da avtalen ble inngått var sykefraværet 7,6 prosent, nå er det 7,4 prosent og økende. Antall uføre øker, mest i de yngre aldersgruppene, yrkeshemmede arbeidssøkere kommer fortsatt ikke ut i arbeid. Denne gruppen hadde en nedgang i arbeidsledigheten på 4 prosent siste år - mens nedgangen for helt ledige var på 25 prosent.
De som er i jobb opplever at arbeidslivet blir tøffere og tøffere, de som står utenfor opplever at terskelen inn blir høyere. Tiltakene vi hittil har satt inn i IA-arbeidet virker ikke godt nok, og det er særlig tydelig når det gjelder sykefravær. Det er et finansiellt problem for staten som gjerne ville ha unngått økningen i sykefravær, og spart 4,5 milliarder kroner til andre gode formål. Men det er først og fremst et problem for dem som blir syk.
I omsorgsyrkene har vi et sykefravær på 10,2 prosent! Dette er for det meste kvinner som sliter seg ut som følge av lav bemanning, tunge løft og helseløs organisering av arbeidet. I dag er det slik at det er billigere for arbeidsgiver å slite ut sine ansatte og bruke vikarer fremfor å gå til ansettelse av flere, øke stillingsprosenter og organisere arbeidet slik at man ikke blir syk av det. Noen arbeidsgivere (les kommuner) tar tak i problemene og får ned fraværet, andre lar det skure og gå.
I byggfagene og i transportsektoren ser vi det samme, sterkt press på de ansatte og høyt og sterkt økende sykefravær.
Arbeiderpartiet mener at vi må skape et mer inkluderende arbeidsliv. Vi gikk til valg på å endre arbeidsmiljøloven for å begrense overtidsbruk og styrke stillingsvernet blant mye annet, vi jobber intenst med å stoppe sosial dumping som fører til usunn konkurranse og press på norske arbeidstakere, og vi sier et klart og tydelig nei til å svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.
Regjeringens forslag om at arbeidsgiverne skal betale en høyere andel av sykefraværskostnadene ligger fortsatt på bordet. Med et slikt tiltak vil det lønne seg for arbeidsgiverne å ta tak i sykefraværet. De gruppene vi ønsker å hjelpe inn i arbeidslivet blir skjermet ved at staten tar hele sykefraværsregningen for disse.
Mange bedrifter har klart å få ned sitt fravær gjennom et aktivt samarbeid mellom ansatte, ledelse og trygdeetatens arbeidslivssentre. Vi må stimulere flere til å følge disse bedriftenes eksempel. Etter en massiv kritikk av prosessen rundt forslaget har regjeringen nå invitert partene til nye drøftinger om sykefraværet. Dersom denne prosessen resulterer i andre tiltak som kan vitalisere sykefraværsarbeidet i bedriftene er det flott.
Mange bruker mye tid og krefter på å kommentere regjeringens prestisje og autoritet i denne saken. Til det er det å si at det er resultatet som teller. Målet er å hindre at folk blir syke. Vi ønsker at folk skal ha et bedre liv, en bedre helse. Det er dette målet har vi prestisje i forhold til – og dette målet skal vi nå.
