Pressemelding

Det som har gjort meg opprørt den siste uka er at i stedet for å fokusere på det pågående menneskerettsbruddet som skjer ovenfor samene på Fovsen Njaarke, så har en rekke politikere og andre aktører begynt å trekke opp helt andre tema.

Mens det foregikk aksjoner i og utenfor Olje- og energidepartementet i Oslo, tok debatten en uventet vending i sosiale medier og i samfunnsdebatter i nord: «Sametinget stopper all næringsutvikling», og når det foregår menneskerettighetsbrudd på Fosen, så svarer det politiske korpset: «hva med oss i Finnmark?». Dvel litt ekstra ved dette: når det skjer menneskerettighetsbrudd, så er responsen fra enkelte å stå frem i nasjonale tv-sendinger og spørre «hva med oss andre?».

Det opprører meg at det fremføres at hvis man gjør det som nå må skje, nemlig å bringe et pågående menneskerettsbrudd til opphør, så skulle det bety «kroken på døra for Finnmark». Er man altså avhengig av å videreføre og å begå nye menneskerettsbrudd for at Finnmark skal utvikle seg? Dette er en grov og alvorlig fortegning av virkeligheten. Alle må nå reflektere over eget rettsvern om dette skulle bli situasjonen i Finnmark.

Jeg gjør oppmerksom på at vindindustrianleggene på Fosen befinner seg 1000 kilometer fra Finnmark. Når man velger å bruke menneskerettighetsbrudd til å snakke om seg selv og sitt, så bidrar det til å utsette reindrifta for mer hets. Jeg forventer at politikere i Finnmark er enige i at menneskerettighetsbrudd ikke kan danne grunnlag for bosetning i Finnmark. Det skulle jo bare mangle.

Det gjelder ikke bare politikere i Finnmark. Høyres Bård Ludvig Thorheim går ut i media med dette underliggende budskapet: det meste vil bryte sammen i nord hvis vi ikke tåler «litt» menneskerettighetsbrudd. Vi ser det igjen og igjen, reindrifta blir fremstilt som en stor trussel for næringsutvikling. Det er ikke reindrifta som har kastet sjøsamene på land. Det er ikke reindrifta som truer samisk språk og kultur. Det er ikke reindrifta som former norsk politikk. Det er ikke reindrifta som gjør at vi har et pågående menneskerettighetsbrudd i Norge i dag.

Reindrifta er en sårbar næring som har stått i mange ulike rettssaker i over 150 år. Reindrifta er en næring som ikke har store lobbyselskaper på sin side, og som heller ikke har store nasjonale konferanser hvor politikere og næringsliv sammen drøfter utfordringer i reindrifta. Faktum er at reindrifta og reinere ofte står alene.

Reindrifta har heller ikke en stor administrasjon som ivaretar næringas daglige utfordringer. Reindriftsutøvere må være hos flokken, samtidig som de må følge opp ulike arealplaner i deres beiteområder, møte utbyggere, delta i debatter, svare på hets og uriktige påstander i media, og regelrett forsvare sin eksistens. Kravene om dialog som reindrifta møter i sin hverdag er massive og ingen har rustet opp deres kompetanse og mulighetsrom til å delta i lange og svært krevende utbyggingssaker. På Fosen har det de siste årene vært 30 ulike aktører som har planlagt vindindustrianlegg, som reindrifta må forholde seg til og ha en løpende dialog med. Dette viser de store maktforskjellene.

Mange har den siste tiden hørt argumentet fra regjering og ulike kommentatorer om at 40 prosent  av Norges landareal er reindriftsareal. Det høres jo veldig mye ut, tenker mange. Hvorfor klager reindrifta? Det som er sannheten er at av disse 40 prosentene er det kun 10 prosent som fremdeles er uberørt, uten inngrep og ulike utbygginger, veier, tettsteder, hyttefelt, rekreasjonsområder med mer.

Reindrifta stopper ikke næringsutvikling. På Fosen-halvøya er det i dag syv ulike vindkraftanlegg i drift. Så når mange av oss samer sier at nå er det nok, så er det med vissheten om at reindrifta allerede har gitt ifra seg store arealer og der reindriftsnæringa allerede har vist vilje til å finne kompromisser. Men, kompromiss betyr ikke at det samiske folk skal måtte akseptere menneskerettighetsbrudd.

Nordkalottfolket og Ulf Tore Johansen prøver å skape et bilde av at reindrifta med loven i hånd kan stoppe all utvikling. Dette gjør han uten å kunne vise til en eneste lovparagraf som understøtter hans påstand. Man skulle jo tro at hvis reindrifta hadde hatt en slik makt, så hadde ikke de blitt påført menneskerettighetsbrudd. Nei, sannheten er at kommuner som har gode arealprosesser klarer å finne gode løsninger i samarbeid med alle samiske interesser, både reindrifta og sjøsamiske næringer. 

Vi hører hele tiden at nå må vi utvikle næringslivet i nord. Mitt svar til det er at det har vi allerede gjort i lang tid. Nå bør vi flytte fokus over på reindriftas utviklingsbehov og uutnyttet potensiale. Vi har erfart ulike satsinger komme og gå med tomme lovnader om varige arbeidsplasser – mens reindrifta har bestått gjennom tidene og vært en viktig verdiskapende arbeidsplass og samisk kulturbærer. Når skal Norge våge å tenke på å utvikle reindrifta? Eller er reindrifta en næring som er dømt til å hele tiden måtte gi og tape mot kapitalistiske utenlandske krefter. For vet du egentlig hvem som eier vindkraftanleggene i norsk natur?