Pressemelding

Ja jeg vet, alle snakker varmt om hvor viktig det er med alt i hete valgkamptider. Skole, helse, eldreomsorg, veier, næringsutvikling, svømmebasseng, restaurering av gamle bygg, idrettslagenes kår. Og med rette. Alt dette er selvsagt veldig veldig viktig. Mitt lodd er imidlertid å snakke varmt om noe helt annet, noe som ofte havner i skyggenes dal og ofte ikke tas helt på alvor, nemlig kulturskolen.

I disse tidene slipes knivene foran et viktig valg og ikke minst kommende budsjettbehandlinger i kommunestyrene. Og fra flere kommuner i Finnmark kommer det meldinger om forslag om til dels store kutt i kulturskolebudsjettene. I Alta foreslås det eksempelvis en million i innsparing. Man skulle tro forslaget kom fra Høyre og Frp, men det kommer fra SV og Ap, noe som for undertegnedes del er meget skuffende og meget alarmerende i forhold til hva som kan komme til å skje andre steder.

Jeg er redd at mange – både politikere og andre – ser på kulturskolen som en litt hemmelig, eksklusiv klubb der noen få utvalgte får sitte borti en mørk krok for seg selv og klimpre på ett eller annet instrument. Dette er i manges øyne av liten eller ingen verdi for andre enn de som deltar, ergo blir den lovpålagte virksomheten en budsjettpost til besvær og intet mer.
Men hvorfor er kulturskolen i det hele tatt lovpålagt? Er det tatt helt ut av luften? Er det fordi noen lure og antagelig slu folk som jobber med kultur har fått skreket seg til det? Eller er det fordi kultur og opplæring innenfor kunstfag er tvingende nødvendig for at vi skal overleve både som individer og som samfunn? Neppe overraskende at undertegnede tror det siste.

Kulturskolens kjernevirksomhet er å drive individuell, langsiktig og håndverksmessig opplæring innenfor kunstfagene. Dette er ressurskrevende og kommer alltid til å være det. Det tar lang tid og krever stor konsentrasjon å lære seg å spille et instrument eller å uttrykke seg gjennom å dikte eller å male. Det krever stor disiplin å lære seg replikker, regi og koreografi som inngår i en forestilling. Det krever stort mot å stille ut et bilde man har laget, eller stå på en scene å framføre et musikkstykke, en tekst, en dans. I vårt heseblesende, fragmenterte, flimrende, til dels brutaliserte samfunn: hva slags verdi har det at barn, unge og for så vidt alle lærer å konsentrere seg, lærer sine egne ressurser å kjenne, lærer seg å forholde seg til andre og utvikler empati.

I undertegnedes hode er dette av usedvanlig stor verdi, for evnen til å samle seg og konsentrere seg om kjernefagene i skolen, for evnen til å utvikle lederegenskaper og fantasi, for å utvikle følelser, respekt og evnen til å leve sammen. I grunnskolen står kunstfagene dessverre relativt svakt mange steder i dag. Dermed blir kulturskolen den aller viktigste formidler av disse, både i kraft av sin kjernevirksomhet og som medspiller og pådriver i større og mindre samarbeidsprosjekter med grunnskole, helsevesen, barnehage, videregående skole og frivillig kulturliv.

Kulturskolen trenger ikke å ses på som en brysom budsjettpost for kos og gøy og moro. Den kan og bør ses på som en viktig ressurs og aktør i utvikling av mennesker og lokalsamfunn. Kutter man i kulturskolens budsjetter sparer man svært lite men risikerer å tape svært mye.