Pressemelding

Sak 1: Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om redegjørelse av statsministeren og justis- og beredskapsministeren i Stortingets møte 28. august 2012 om regjeringens oppfølging av rapporten fra 22. juli-kommisjonen

President,
22. juli 2011 ble 77 uskyldige mennesker drept og mange, mange flere skada fysisk og psykisk i Norges største terrorhandling etter 2. verdenskrig.
Nok en gang går mine tanker til familie og venner av de døde og de mange som har varige fysiske og psykiske mén av en terrorist sine fryktelige handlinger – ansikt til ansikt med unge mennesker som bad for sine liv. Det er vondt for oss alle – usigelig vondt for de som er direkte berørt.
De pårørende bærer den største børa i hverdagslivet – smerten er uvirkelig.
Stortinget vil i dag oppsummere alt som har vært utilstrekkelig, feil og mangler. For de som har mista sine kjære hjelper det lite med nye meldinger, beredskapsplaner og ledelseskultur.
Det er for seint. Disse menneskene har betalt den største prisen for det som er avdekka. Dog – som en av de pårørende sa til meg – Det viktigste framover er at andre innbyggere ikke får oppleve tilsvarende svikt, mangler og kollaps i vår beredskap.

President,
Stortinget behandler i dag kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling om redegjørelser av statsminister og justis- og beredskapsminister i Stortingets møte 28. august 2012 om regjeringens oppfølging av rapporten fra 22. juli-kommisjonen.
22. juli-kommisjonen med Alexandra Bech Gjørv som leder, arbeidet i ett år. Den foreligger som NOU 2012:14. Rapporten er grundig og konkret. Alvorlig og avslørende. Rapporten har gitt oss en felles virkelighetsforståelse. Denne felles virkelighetsforståelsen, som statsministeren, justis- og beredskapsministeren aksepterer, legger også en samla kontroll- og konstitusjonskomité til grunn. Dagens stortingsbehandling og merknader fra regjeringspartiene i innstillinga vil legge det avgjørende grunnlaget for regjeringens bebuda stortingsmelding om en samla beredskapsstrategi mot terror.
I statsministerens redegjørelse 28. august i fjor refererte han kommisjonens hovedfunn med kommisjonens egne ord. De tre mest alvorlige var:
• Angrepet på regjeringskvartalet 22.7. kunne vært forhindret gjennom effektiv iverksettelse av allerede iverksatte sikringstiltak.
• Myndighetenes evne til å beskytte mennesker Utøya sviktet. En raskere politiaksjon var reelt mulig. Gjerningsmannen kunne ha vært stanset tidligere 22.7.
• Flere sikrings- og beredskapstiltak for å vanskeliggjøre nye angrep og redusere skadevirkninger burde ha vært iverksatt 22.7.

Statsministeren sa i sin redegjørelse at for mye sviktet og viktige deler av vår beredskap og evne til krisehåndtering ikke var god nok når det virkelig gjaldt.
Senterpartiets parlamentariske leder, Lars Peder Brekk, som var statsråd 22. juli 2011, sa det så klart i Stortinget 28. august 2012: «Jeg har bestemt meg for å bruke denne anledning, etter å ha lest rapporten, å si det rett ut: Jeg beklager. Vi har feilet.»
Kontroll- og konstitusjonskomiteen har i den foreliggende innstilling gått inn i og utdypet svikten og det som skjedde på alle punkter vi har hatt oversikt over. Det har vært en felles erkjennelse – sjølsagt – hos alle parter at fakta skulle fram – som grunnlag for drøfting og forbedring.

President,
Flere talere før meg har grundig beskrevet hendelsesforløpet og hva som konkret sviktet, noe som jeg derved bare kan slutte meg til.

President,
Før jeg går inn på hovedinnholdet i kontroll- og konstitusjonskomiteens innstilling som er
- Konstitusjonelt ansvar
- Ledelse
og
- Beredskap
, vil jeg understreke behovet for:
Kontinuerlig, forebyggende politisk arbeid gjennom demokratisk åpen debatt for alle meninger i samfunnet.
- Sikring av jevnbyrdige økonomiske, sosiale og kulturelle forhold mellom alle folk i Norge – ikke minst i arbeids- og næringsliv.
- Gjensidig respekt for ulike meninger som fremmes gjennom lovlige, demokratiske virkemidler.
- Nulltoleranse i bruk av vold for å fremme grupper eller enkeltpersoners politiske mål.

President,
Ut fra historisk erfaring veit vi at dette forebyggende demokratiske arbeid ikke er tilstrekkelig overfor grupper og enkeltpersoner som aksepterer vold og terror for å fremme sine mål.
Derfor trengs det en effektivt demokratisk forankra Politiets sikkerhetstjeneste og Etterretningstjeneste.
Det er avgjørende at disse to tjenester har brei tillit i det sivile samfunn og har best mulig løpende oversikt over mulige miljøer og enkeltpersoner som uttrykker at de vil kunne bruke vold i sitt arbeid.

President,
Konstitusjonelt ansvar
En kjerne i denne saken er forholdet mellom Stortinget og regjeringen; dvs. hvordan Stortinget vil reagere i forhold til den utøvende makten sin rolle, før, under og etter 22. juli. Overordnet er her en klar kritikk av regjeringen. I Arbeiderpartiets, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiets forslag er dette formulert som «Stortinget finner det kritikkverdig at myndighetene forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad iverksatte flere sikrings- og beredskapstiltak som kunne forhindret terrorhandlingene og beskyttet menneskene i regjeringskvartalet og på Utøya.» Det er altså et samlet Storting som uttrykker en klar kritikk. For Stortingets videre reaksjon bør det være avgjørende at statsministeren:
1. så klart har uttalt at det er regjeringen som har det øverste ansvaret for å utforme politikk og iverksette tiltak også på de områder som det her gjelder og
2. så utvetydelig har beklaget den åpenbare svikt og de påviste mangler som er avdekket i forbindelse med tragedien den 22. juli 2011, og
3. at han har gjort dette i Stortinget.
Regjeringspartiene slår fast i sitt forslag til vedtak at statsministerens beklagelse både var riktig og historisk nødvendig. Ved sin utvetydelige beklagelse og sin ledelse av regjeringens oppfølgingsarbeid for å gjøre Norge tryggere har statsministeren fjernet nødvendigheten av at Stortinget vedtar sanksjoner overfor Regjeringen. Statsministeren har med det gitt Stortinget grunnlag for å ha tillit til at Regjeringen vil mestre de utfordringer vi står overfor og iverksette realistiske løsninger med handlekraft.
Opposisjonspartiene — Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre — markerer med sine forslag enda sterkere kritikk av regjeringen ved å uttrykke at det er «sterkt kritikkverdig» at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet og staten evnet å beskytte landets borgere/innbyggere.
Det er med forundring vi er vitne til at Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre ikke følger opp sin sterke kritikk med et mistillitsforslag. Disse partiene er tydeligvis klar over at dette er egnet til forundring idet de finner det nødvendig å grunngi hvorfor de ikke fremmer mistillitsforslag, men et såkalt daddelforslag, eller kritikkforslag, som de eksemplifiserer ved Stortingets kritikkvedtak mot nærings- og handelsministeren i 2004 for hans håndtering av salget av aksjene i SND Invest AS og mot forsvarsministeren i 2005 for at Riksrevisjonen med sine antegnelser ikke godkjente Forsvarets regnskap for 2003. Det er forunderlig at de tre partiene sidestiller disse to sakene med denne saken, med 22. juli-tragedien.
Hvorfor viker de tre partiene tilbake fra å stille mistillitsforslag? Det er ikke kommet et klart svar på det, men Kontroll- og konstitusjonskomiteens leder og representant for Fremskrittspartiet har offentlig, gjengitt på NRK.no 6. februar 2013, gjort det klart at det perspektiv, at det er stortingsvalg allerede til høsten, og at det er ønskelig at velgerne skal si sitt, har vært tillagt betydelig vekt. En rimelig forståelse er dermed at disse tre opposisjonspartiene fremmer sterk kritikk mot regjeringen i en så viktig sak, men viker unna fra å stille mistillitsforslag. De viker unna sitt ansvar som opposisjonspartier. De velger å prøve å få kritikken mot regjeringen til å vare lengst mulig. De viker unna sitt ansvar som opposisjonspartier i parlamentet og gjør saken om til et regnestykke om hva de kan tjene på i den kommende valgkampen.

President,
Ledelse
I sin redegjørelse av 28. august 2012 sa statsministeren:
«Der det sviktet, skyldtes det primært grunnleggende forhold.»
Etter Senterpartiets vurdering ble dette best oppsummert av statsministeren i følgende uttalelse:
«Problemet er ikke først og fremst mangel på ressurser, lovverk eller organisering, men
- kulturer
- holdninger til beredskap og
- evnen til samhandling»
Senterpartiet har merka seg at statsministeren ikke henviser til en ukultur som må vekk, men det helt grunnleggende behovet for endring av ledelseskultur og hvordan ledelse utøves.
Etter Senterpartiets mening er denne erkjennelse og dette grunnleggende endringsarbeidet, det viktigste som kan komme ut av dagens debatt. Ved framtidige ulykker og terror er det evnen til våre beredskapsorganisasjoner, og de frivillige til å handle resolutt og korrekt de første minuttene etter ulykker eller terror som blir avgjørende.
22. juli-kommisjonen peker sjøl ut retningen for hva som bør gjøres:
«Tragedien 22/7 avdekka behov for mange slags endringer: i planverk og regler, i disponering av kompetanse og ressurser, i organisasjonskultur, prioriteringer og fokus, ja, til og med i samfunnets holdninger.
Noen av disse endringene vil kunne vedtas av en myndighet. Det er de enkleste endringene å få til, hvis bare den politiske viljen er til stede. Andre og mer grunnleggende endringer – i holdninger, lederskap og kultur – må utvikles over tid.»
Kommisjonens viktigste anbefaling er at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å styrke sine egne og organisasjonens grunnleggende holdninger og kultur knytta til:
Risikoerkjennelse
Gjennomføringsevne
Samhandling
Resultatorientert lederskap
Vårt felles svar på dette må være:
Velg ledere som har naturlig autoritet i sitt fag blant sine medarbeidere!

Samtidig; Endre den ledelseskultur som har utvikla seg over lang, lang tid. Dette er erfart god lærdom i organisasjoner med myndige mennesker i alle ledd.
Men: Ledelseskultur kan ikke vedtas, men nytt grunnsyn på ledelse kan vedtas og legges til grunn for regjeringen og statsministerens arbeid i den kommende melding om strategi mot terror.

Kjernen i dette nye grunnsyn på ledelse kommer fram i merknaden fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet hvor det pekes på at ledelse ikke er entydig verken som begrep eller som praksis. Ledelse refererer seg til samhandling mellom mennesker der noen handler og gjennom sine handlinger påvirker andres atferd – noen leder og andre ledes. Det er tale om bestemte relasjoner mellom mennesker, men det er også slik at det man forstår som god ledelse er avhengig av hvilke verdier som ønskes realisert, av hvilke oppgaver som skal løses og av hvilken type situasjon ledelse må finne sted i. I offentlige organisasjoner, for eksempel i forvaltningsorganer der rettsstatsverdier har høy prioritet, der lover og regler skal følges og beslutningsalternativene i hovedsak er gitt, stilles det andre krav til god ledelse enn i en politiorganisasjon som skal handle i førstelinjen under et terroranslag eller i en organisasjon som skal berge liv under kriseforhold som brann og store ulykker. Tilsvarende stilles det andre krav til god ledelse på overordnet, strategisk myndighetsnivå enn på det operative nivået.
Som 22. juli-kommisjonen fremhever, var den ledelse som flere steder ble utøvd i førstelinjen – for eksempel av innsatsleder i regjeringskvartalet, av spesielt dyktige legeteam og annet personale ved Oslo universitetssykehus, Oslo legevakt og Ringerike sykehus, så vel som av frivillige (spesielt ved Utøya) – avgjørende for at terroranslaget ikke fikk et enda verre utfall. Et hovedfunn, og viktig læringspunkt, er derfor at den ledelse som blir utøvd i situasjonen – i dette tilfellet der terroranslaget fant sted – er avgjørende.
Regjeringspartienes medlemmer har merket seg at for best mulig å mestre kriser har Forsvaret siden 1995 utformet og innført en ny, desentralisert ledelsesfilosofi; Såkalt «Oppdragsbasert ledelse», for å sikre initiativ, kreativitet, eierforhold til arbeidsoppgavene, ansvarsfølelse og dermed en kollektiv forpliktelse.
Hensikten er at den person eller arbeidsgruppe av personer som har den beste situasjonsforståelsen skal innse viktigheten av, og øves opp til, å handle selvstendig, men i tråd med det overordnede nivåets intensjon. Altså: Felles virkelighetsforståelse er avgjørende viktig – men, svært krevende. Det krever ledere som forstår innhold og dybden i denne oppdragsbaserte ledelsen.
Krisesituasjoner er en ekstrem påkjenning, og kjennetegnes ofte av frykt, kaos, usikkerhet og handlingslammelse. Regjeringspartienes medlemmer i kontroll- og konstitusjonskomiteen mener at det er trening i å kunne ta initiativ og å handle selvstendig under nye, uforutsigbare og uoversiktlige situasjoner som er avgjørende for best mulig å kunne takle sivile krisesituasjoner så vel som terrorhandlinger.
Slike prinsipper for ledelse må også gjelde for legevakten og ambulansetjenesten, brann- og redningstjenesten, det enkelte politidistrikt og lokalsykehusene, tilpasset disse etatenes egenart.
Regjeringspartienes medlemmer i komiteen vil understreke viktigheten av at ledelsen for disse etater ser behovet for å slippe til og ta i bruk erfaringer og vurderinger fra sine medarbeidere. Førstelinja i oppdrag må gis myndighet, tillit og oppfordring til å ta i bruk sin kompetanse. Førstelinja må ha nok folk spredt over hele vårt langstrakte territorium. Samtidig må førstelinjas folk gis utdanning som gir trygghet i utøvelsen av krevende oppdrag, utstyr som er moderne til å løse oppgavene og sikre at den enkelte har kommunikasjon med sin arbeidsgruppe slik at oppdraget kan løses mest mulig effektivt. Det gjelder for alle disse beredskapsorganisasjonene at de trenger en desentralisert ledelse som kan realisere det overordnede nivåets intensjon.