Pressemelding

President,

Stoltenberg-regjeringen har utpekt nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde. Dette området har gått fra å være et sikkerhetspolitisk spenningsområde til et energipolitisk kraftområde.

En fjerdedel av verdens uutnyttede olje- og gassressurser antas å ligge i de arktiske områdene - en vesentlig del i Barentshavet. Dette kan bli et av verdens viktigste ressursområder for olje og gass. Det forventes store funn også øst for Nordkapp. Samtidig er markedsmulighetene meget store, særlig i USA.

Kysten av Finnmark er det beste utgangspunkt for internasjonale aktører som ønsker å satse. Samtidig er kysten av Finnmark velegnet for landbaserte prosessanlegg. Derfor er det så viktig at Regjeringen nå aktivt legger til rette for en slik utvikling. Fra å være en utkant er Finnmark brakt inn i energipolitikkens sentrum.

Vi må ha en nasjonal strategi hvor fem elementer er viktig:

1.Nordområdene må ha utenriks- og sikkerhetspolitisk fokus. Det har regjeringen allerede gjort med all sin tyngde.

2.Norge må ta en lederrolle i utviklingen i Barentshavet. Norge må ha initiativet! Det er lagt til rette gjennom forvaltningsplanen. Men vi må være offensive i oppfølgingen! Vi må utvikle petroleumsaktiviteten i nord i samspill med Russland. Vi må ha ambisjon om å bidra til utviklingen på russisk side – både ved at norske oljeselskaper og leverandørselskaper deltar på russisk sokkel, men også ved å utvikle basefunksjoner i Norge som kan levere tjenester. Men, først og fremst, må vi rette oppmerksomheten mot mulighetene på norsk side. Det er selvfølgelig her den fremste norske interessen ligger. Slik må vi ivareta våre strategiske interesser. Slik må vi utvikle teknologiske løsninger som gjør utviklingen mulig. Og, slik må vi skape arbeidsplasser i kyst-Finnmark.

3.Vi må legge en miljøstandard. Olje- og gassvirksomheten må skje i samspill med fiskerinæringen. Vi må sikre hensynet til fiskeressursene. Vi må styrke overvåkningen og oljevernberedskapen. Vi må stille høye miljømessige og teknologiske krav. Men viktigst; Vi må utvikle teknologi som viser at det er mulig å nå kravene.

4.Vi må ha en målrettet nasjonal teknologiutvikling. Utvikling i nye områder reiser nye teknologiske utfordringer. Norge må ha ambisjon om å videreutvikle en rolle som det fremste land i verden på off-shore petroleumsvirksomhet. Undervannsinstallasjoner. Flerfasetransport. Gassprosessering. Vår leverandørindustri må ha de beste løsningene. Vår oljeindustri må nå fram der oljen og gassen er. Det vi også gi vår industri konkurransekraft på russisk side.

5.Vi må bruke olje- og gassressursene til en bevisst regional utvikling i nord. Finnmarkingene har massivt sluttet opp om en ny olje- og gassvirksomhet. Men ikke for å se at alle arbeidsplassene skapes alle steder. Og, ikke for å se at oljen lastes i skip fra feltet og går forbi. Da trenger vi tregrep:

•Vi må styrke kunnskapen i nord. Dels gjennom tilrettelegging av petroleumsrettet utdanning på videregående og høgere nivå i Nord-Norge. Og dels ved styrket petroleumsrettet forsknings- og utviklingsinnsats i landsdelen.
•Vi må drive målrettet leverandørutvikling. Ringvirkningene må komme i nord – leverandørene kan ikke bli sittende i Oslo, Bergen og Stavanger. Selskapene må drive aktiv utvikling av lokale leverandører. Og vi må få til et samspill mellom store nasjonale og nye regionale leverandører. Jeg vil be regjeringen legge til rette for et utviklingsprogram for kompetanseheving i leverandørindustrien i Nord-Norge.
•Vi må legge til rette for å bringe oljen og gassen til land. Det er slik vi kan skape de største regionale ringvirkningene. Det er slik vi kan skape flest lokale arbeidsplasser. Derfor må det også være den politiske føringen.

Olje- og gassressursene gir nordområdene – og ikke minst Finnmark – enorme muligheter.
Men det kreves politisk vilje og handlekraft for å gjøre muligheter til virkelighet.
Denne handlekraften har regjeringen vist gjennom forvaltningsplanen.