Pressemelding

I FeFos styre er det et flertall på tre som meiner at EØS-avtalen og Finnmarkslova skal fortolkes slik at hele Finnmark nå må åpnes for hele verden for både småviltjakt og fiske med stang og håndsnøre, mens et mindretall på to meiner at man bør videreføre dagens ordning i forhold til utlendingers tilgang til disse naturgodene. Det vil si at 5-km sona for innlandsfiske opprettholdes og at utlendinger ikke gis blankofullmakt til småviltjakt, samt at det for adgangen til disse naturgodene ikke gjøres noen endringer for folk bosatt i Norge

I et avisinnlegg nylig påstår Jarl Hellesvik at undertegnede prøver å distansere seg fra Finnmarkslova, fordi jeg hevder at det ikke uten videre kan være slik at lova innebærer at jakt og fiske i Finnmark må legges ut til allmenn bruk for hele verden. I den forbindelse merker man seg med interesse at Hellesvik mener at paragraf 25 i nevnte lov skal og må forståes slik at ”alle mennesker på jord” har tilgang til utmarka i Finnmark. Jeg tviler på at verden er så enkel som det. Selv uten å være jurist har jeg skjønt at det er flere andre rettskildefaktorer som kan spille inn ved tolkning av en lov eller en lovparagraf.

Men – hvis det nå skulle være slik han hevder, har vel nettopp Hellesvik selv vært en aktiv pådriver for en forståelse om at naturgodene i Finmark kan åpnes for hele verden. Husker jeg ikke helt feil, men det kan man jo gjøre, stod han i spissen for en kampanje som meget sterkt hevda at det ikke fantes noen gamle rettigheter i Finnmark.

Etter mitt og mange andres syn finnes det likevel slike gamle rettigheter, og at disse sammen med urfolksrettighetene er en vesentlig forutsetning for at FeFos styre ikke uten videre er pålagt å åpne hele Finnmark for en uhemma og ukontrollert konkurranse om småvilt- og innlandsfiskeressursene. Iallfall ville det vært svært rimelig å vente med å innføre et helt nytt regime, til det eventuelt kom klager fra noen.

Etter det man skjønne ville FeFo hatt et betydelig arsenal av argumenter mot et krav om en universell allemannsrett til jakt og fiske i Finnmark. Det gjelder for eksempel lovgivers målsetting med lova? De urfolksrettslige, kulturelle og sedvanerettslige sidene når det gjelder finnmarkingenes egne tradisjoner i bruken av naturgodene i fylket, kan heller ikke trampes på uten videre.


Formålsparagrafen og gamle rettigheter.
Hvis vi ser på selve lova, er det vanskelig å se at formålsparagrafen gir rom for å åpne opp Finnmarks ressurser slik man nå meiner det må gjøres:

”Lovens formål er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark fylke forvaltes på en balansert og økologisk bærekraftig måte til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, næringsutøvelse og samfunnsliv.”

Man behøver ikke engang å være spåmann for å se at en helt ukontrollert økning i bruken av ressursene – verken vil gi balanse eller økologisk bærekraft i forvaltningen. Hvordan det skulle være til beste for innbyggerne i fylket, eller bygge opp om grunnlaget for samisk kultur, og de naturbaserte næringene som er nevnt i formålsparagrafen, er heller ikke helt enkelt å skjønne.

I paragraf 5 sies det også klart at lova ikke gjør ”… inngrep i kollektive eller individuelle rettigheter som samer og andre har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk”. I samme paragraf slåes det også fast at man ønsker en grunnleggende avklaring av disse rettighetsforholdene, gjennom etableringen av en utmarkskommisjon og en særdomstol.

Kan det da være riktig at man i en prosess hvor gamle rettigheter i prinsippet er anerkjent og skal identifiseres nærmere, åpner opp for en ny uhemma konkurranse om de tradisjonelle naturgodene. Bare dette momentet alene er så sterkt, at det burde ha betinga en annen vurdering fra Finnmarkseiendommens side. Faktisk tror jeg også at det er noe som ville vinne forståelse hos de organene som skal overvåke EØS-avtalen.


§ 25 – adgang for andre.
Det springende punkt er tydeligvis paragraf 25 – Adgang for andre - hvor det sies at på Finnmarkseiendommens grunn har enhver ”… adgang til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre samt plukking av multer til egen husholdning ”.

En slik formulering ville etter stortingsflertallets oppfatning ”… løse eventuelle problemer i forhold til EØS-avtalen. Men - at Stortinget gjennom denne paragrafen tok sikte på å gjøre jakt og fiske i Finnmark til en allemannsrett for hele verden, uten å si at det var det man meinte, har jeg imidlertid store problemer med å skjønne. Det ville i tilfelle være stikk i strid med det som er de grunnleggende prinsippene i lovarbeidet – nemlig sikring av finnmarkingenes rettigheter og størst mulige egenforvaltning av naturgodene.

Denne formodninga bygger jeg ikke minst på det som ble sagt da Odelstinget behandla Finnmarkslova, 24. mai 2005. Det som da ble presisert fra flertallets side, var at folk i Norge fortsatt skulle ha adgang, og at finnmarkingenes egne rettigheter og forvaltning skulle styrkes.

Saksordfører, Trond Helleland (H), uttalte blant annet:
Vi « søringer » skal fortsatt ha adgang til å jakte og fiske i Finnmark. Det følger klart av lovens § 25. Men fordi finnmarksloven først og fremst skal regulere hensynet til innbyggerne i fylket og hensynet til samiske forhold mente regjeringspartiene og Arbeiderpartiet at det var riktig å fjerne henvisningen til allmennheten i formålsbestemmelsen, for øvrig med full støtte fra fylkestinget og Sametinget”.

Arbeiderpartiets Knut Storberget understreka også betydninga av at allmennhetens adgang til jakt og fiske skulle videreføres i finnmarksloven, og allmennheten også skulle få plukke multer i Finnmark:
”Dette er avgjørende for lovens legitimitet og effektivitet. Vi ser fram til å se resultatene av finnmarkingenes forvaltning av fylket. Den regionale forvaltningen som legges til grunn i finnmarksloven, vil også kunne være modell for utvikling av regional forvaltning i andre deler av landet.” (min utheving).


EØS og EU – regionale rettighetsordninger.
I og med at forholdet til EØS-avtalen synes å ha vært avgjørende for FeFo, kan det være grunn til å minne om det som ble sagt da Norge tiltrådte denne. I Stortingsproposisjon nr. 100(1991-92) - "Om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) – kom det klart frem at grunnlaget for samepolitikken i Norge ville stå fast, og at de lovene og konvensjonene som var vedtatt eller ratifisert, ikke ville bli svekket som en følge av EØS-avtalen. Videre ble det slått fast at EØS-avtalen ikke berører Norges mulighet til å videreføre en selvstendig minoritets- og urbefolkningspolitikk, og man var helt eksplisitt i at ”Kulturbevarings- og bosettingshensynet kan … ivaretas som i dag.”

Noe seinere førte Norge forhandlinger om medlemskap i EU. Tilsvarende forhold ble berørt også der. I St.meld. nr. 40, 1993-94, Om medlemskap i Den Europeiske Union, omtaler regjeringa også forholdet mellom samiske rettigheter og deres betydning for alle innbyggerne i bestemte områder. Der heter det at opprettholdelse og videreutvikling av ”… rettigheter som ikke diskriminerer på etnisk grunnlag, men som gjelder for alle innbyggere i samiske områder, vil utelukkende være et norsk anliggende.”

Dette ble åpenbart ikke ansett som usaklig forskjellsbehandling i forhold til de fire frihetene som også EØS-avtalen hviler på.

Avslutning.
Min anbefaling til flertallet i Finnmarkseiendommen er at man skaffer seg en oversikt over hvilket press det store antallet, nye jegere og fiskere – som også kan bruke motoriserte fremkomstmidler - vil føre til. Det bør man gjøre før man bruker argumentet om at alle må slippe til fordi en begrensning av adgangen bare er aktuell fordi ressursen ikke tåler det. I dette tilfelle er den reelle problemstillinga den stikk motsatte.

I forhold til spørsmålet om frislepp eller ikke, vil jeg hevde at bakgrunnen for Finnmarkslova, formålsparagrafen, anerkjennelsen og identifiseringen av gamle rettigheter, folke- og urfolksretten, burde være mer enn tilstrekkelig for Finnmarkseiendommen til ikke å fortolke Finnmarkslova slik man nå har gjort. Spørsmålet er bare om man har gjort slike vurderinger?

Finnmarkseiendommen bør nå selv se at dette er en sak av et slikt omfang at den må bringes inn for både Fylkes- og Sametinget. Ikke minst er det viktig å få en overordna vurdering av dette, fordi styret er delt.

Verken Sametinget eller Fylkestinget ønska i 2005 at jakt og fiske i Finnmark skulle bli en allemannsrett for hele verden, og har neppe kunnet forestille seg at ens eget valgte styre ville legge seg på en slik fortolkning. Derfor må det være opp til de to nevnte organene å ta spørsmålet opp med landets øverste myndigheter i første omgang, hvis styreflertallet fortsatt står på sitt syn. For FeFo-styret er det likevel fortsatt tid til å snu, og vise at man står på for finnmarkingenes interesser.