Pressemelding
Helga Pedersen,Ap -
01.03.2005
Konsesjonsbetingelser
Er det bare i fiskerinæringa at en ikke trenger å følge konsesjonsbetingelser?
Av fylkesordfører Helga Pedersen
Fiskerinæringa er Finnmarks viktigste næring sett i forhold til verdiskaping og bosetting. Med et slikt utgangspunkt er vi nødt til å føre en fiskeripolitikk som gir Finnmark muligheter. Leveringsforpliktelsene for trålerflåten er ett av flere redskaper for at vi skal kunne lykkes. Men flere undersøkelser viser at konsesjonsbetingelsene for deler av trålerflåten uthules og langt på vei overses.
Som et ledd i å sikre råstoff til fiskeindustrien i Finnmark, stilte Fiskeridepartementet allerede på 70- tallet leveringsbetingelser til en rekke trålere. Disse trålerne skulle sikre landanleggene råstoff. Leveranser til landanlegg i Finnmark var betingelsen for at disse trålerne i det hele tatt fikk konsesjon til å fiske.
I 2000 utarbeidet Fiskeridirektoratet region Finnmark en rapport der de påpekte massive brudd på intensjonen med leveringsbetingelsene. Ingen sanksjoner ble satt inn. I 2005 har Finnmark fylkeskommune fått tilgang på konsesjonsbetingelsene for trålerne og landingsdata for disse. Også i denne gjennomgangen viser det seg at det er kun Hammerfesttrålerne i Hammerfest Industrifiske AS som oppfyller intensjonene i konsesjonsvilkårene fullt ut.
Det gis inntrykk av at fiskeripolitikk generelt og spesielt konsesjonsbetingelser for trålerne er vanskelige saker å forstå seg på, og at det er mange tolkningsmuligheter knyttet til disse. Da jeg for første gang leste en konsesjonsbetingelse for en tråler, ble jeg overrasket hvor tydelig den var. Etter mitt skjønn er konsesjonsdokumentet og intensjonen med leveringsbetingelsen ikke til å misforstå. Som et eksempel jeg vil gjengi en helt vilkårlig valgt konsesjonsbetingelse.
”Fartøyet skal drives fra Finnmark og fortsatt være registrert i Finnmark. Inntil 80 % av fartøyets fangster skal leveres til foredling i kystsamfunn X. Minst 20 % av fartøyets fangster skal leveres til foredling i kystsamfunn Y. Under forutsetning av at det ikke drives foredling verken i kystsamfunn X eller Y, skal fartøyets fangster leveres i Øst-Finnmark. Det skal ikke drives tilvirkning, produksjon eller installeres utstyr for produksjon av fisk ombord. Utstyr for sortering, koking, frysing av reker samt utstyr for sløying av fisk vil ikke være i strid med dette. Eventuelle tolkningsproblemer av vilkårene tas opp med Fiskeridirektoratet for avgjørelse…. ”
Landingsdata som Finnmark fylkeskommune har fått tilgang til viser at dette fartøyet ikke landet fisk i Finnmark i 2004, men til ulike frysehoteller lenger sør. Av denne fryste fangsten havnet 13 % av torsken og 43 % av hysa til industrianlegg i Finnmark, mens regelverkets krav er henholdsvis 80 % og 60 % av torske- og hyselandingene. Fisken må altså være frosset ombord, levert til fryselagrene og deretter tilbudt til fiskeindustrien i Finnmark. Dette er brudd på intensjonen med konsesjonsbestemmelsene, noe som bør gi grunnlag for inndragning av konsesjonene.
I vårt arbeid med å bringe fakta om leveringsforpliktelsene på bordet, er det fremkommet sterke indikasjoner på en manglende vilje hos fiskerimyndighetene til å ville sanksjonere brudd på leveringsforpliktelsene. Dette har helt klart gitt et signal til rederiene om at det ikke er så nøye å følge leveringsplikten.
Fiskerimyndighetenes manglende oppfølging som "partner" i slike saker viser at tiden nå er moden for å gi regionale myndigheter større ansvar for næringsutviklingen på kysten av Finnmark. Det kan man gjøre ved å la det regionalpolitiske nivå være kontraktspartner gjennom regionale ressursselskap for deler av kvotene. Ressursselskapet vil kunne opptre som en mer aktiv kontraktspart på samme måten som Hammerfest Industrifiske AS gjør i dag. Det betyr at trålernes oppgave skal være å sikre råstoff til landanlegg. I leveringskontraktene kan det også forutsettes at trålerne skal gå på feltet og ta ut kvotene etter at fisken er forhåndssolgt. Salgskontraktene kan videre regulere hvilken fisk som skal landes, og hvordan den skal pakkes og til hvilke priser.
Det viktigste for Finnmark fylkeskommune i vårt arbeid med å endre deler av norsk fiskeripolitikk, er å få til mer verdikjedetenkning. Da må vi være villige til å tenke helhet, som betyr å se fangst, produksjon og marked i sammenheng.
Av fylkesordfører Helga Pedersen
Fiskerinæringa er Finnmarks viktigste næring sett i forhold til verdiskaping og bosetting. Med et slikt utgangspunkt er vi nødt til å føre en fiskeripolitikk som gir Finnmark muligheter. Leveringsforpliktelsene for trålerflåten er ett av flere redskaper for at vi skal kunne lykkes. Men flere undersøkelser viser at konsesjonsbetingelsene for deler av trålerflåten uthules og langt på vei overses.
Som et ledd i å sikre råstoff til fiskeindustrien i Finnmark, stilte Fiskeridepartementet allerede på 70- tallet leveringsbetingelser til en rekke trålere. Disse trålerne skulle sikre landanleggene råstoff. Leveranser til landanlegg i Finnmark var betingelsen for at disse trålerne i det hele tatt fikk konsesjon til å fiske.
I 2000 utarbeidet Fiskeridirektoratet region Finnmark en rapport der de påpekte massive brudd på intensjonen med leveringsbetingelsene. Ingen sanksjoner ble satt inn. I 2005 har Finnmark fylkeskommune fått tilgang på konsesjonsbetingelsene for trålerne og landingsdata for disse. Også i denne gjennomgangen viser det seg at det er kun Hammerfesttrålerne i Hammerfest Industrifiske AS som oppfyller intensjonene i konsesjonsvilkårene fullt ut.
Det gis inntrykk av at fiskeripolitikk generelt og spesielt konsesjonsbetingelser for trålerne er vanskelige saker å forstå seg på, og at det er mange tolkningsmuligheter knyttet til disse. Da jeg for første gang leste en konsesjonsbetingelse for en tråler, ble jeg overrasket hvor tydelig den var. Etter mitt skjønn er konsesjonsdokumentet og intensjonen med leveringsbetingelsen ikke til å misforstå. Som et eksempel jeg vil gjengi en helt vilkårlig valgt konsesjonsbetingelse.
”Fartøyet skal drives fra Finnmark og fortsatt være registrert i Finnmark. Inntil 80 % av fartøyets fangster skal leveres til foredling i kystsamfunn X. Minst 20 % av fartøyets fangster skal leveres til foredling i kystsamfunn Y. Under forutsetning av at det ikke drives foredling verken i kystsamfunn X eller Y, skal fartøyets fangster leveres i Øst-Finnmark. Det skal ikke drives tilvirkning, produksjon eller installeres utstyr for produksjon av fisk ombord. Utstyr for sortering, koking, frysing av reker samt utstyr for sløying av fisk vil ikke være i strid med dette. Eventuelle tolkningsproblemer av vilkårene tas opp med Fiskeridirektoratet for avgjørelse…. ”
Landingsdata som Finnmark fylkeskommune har fått tilgang til viser at dette fartøyet ikke landet fisk i Finnmark i 2004, men til ulike frysehoteller lenger sør. Av denne fryste fangsten havnet 13 % av torsken og 43 % av hysa til industrianlegg i Finnmark, mens regelverkets krav er henholdsvis 80 % og 60 % av torske- og hyselandingene. Fisken må altså være frosset ombord, levert til fryselagrene og deretter tilbudt til fiskeindustrien i Finnmark. Dette er brudd på intensjonen med konsesjonsbestemmelsene, noe som bør gi grunnlag for inndragning av konsesjonene.
I vårt arbeid med å bringe fakta om leveringsforpliktelsene på bordet, er det fremkommet sterke indikasjoner på en manglende vilje hos fiskerimyndighetene til å ville sanksjonere brudd på leveringsforpliktelsene. Dette har helt klart gitt et signal til rederiene om at det ikke er så nøye å følge leveringsplikten.
Fiskerimyndighetenes manglende oppfølging som "partner" i slike saker viser at tiden nå er moden for å gi regionale myndigheter større ansvar for næringsutviklingen på kysten av Finnmark. Det kan man gjøre ved å la det regionalpolitiske nivå være kontraktspartner gjennom regionale ressursselskap for deler av kvotene. Ressursselskapet vil kunne opptre som en mer aktiv kontraktspart på samme måten som Hammerfest Industrifiske AS gjør i dag. Det betyr at trålernes oppgave skal være å sikre råstoff til landanlegg. I leveringskontraktene kan det også forutsettes at trålerne skal gå på feltet og ta ut kvotene etter at fisken er forhåndssolgt. Salgskontraktene kan videre regulere hvilken fisk som skal landes, og hvordan den skal pakkes og til hvilke priser.
Det viktigste for Finnmark fylkeskommune i vårt arbeid med å endre deler av norsk fiskeripolitikk, er å få til mer verdikjedetenkning. Da må vi være villige til å tenke helhet, som betyr å se fangst, produksjon og marked i sammenheng.
