Pressemelding
Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, leder av Arbeiderpartiets kystutvalg -
01.04.2005
KRAFTIG SATSING PÅ FISKERINÆRINGEN
Arbeiderpartiets forslag til program for neste stortingsperiode er den sterkeste satsing på fiskerinæringen som er presentert i nyere tid. Forslaget bygger på innstillingen fra partiets kystutvalg som satte som mål at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon.
Det er noe grunnleggende feil når fisk som fanges utenfor kysten av Norge fryses ned og sendes til Kina for bearbeidelse. Arbeiderpartiet mener det må trekkes opp en nasjonal strategi for utvikling av fiskerinæringa som bygger på vårt fortrinn ved tilgang på ferskt råstoff av høy kvalitet. Leveranse av ferskt råstoff skal ha prioritet i forhold til leveranse av råstoff som er frosset på havet. Det foreslås et nytt system med offisiell kvalitetsmerking av norske fiskeprodukter. Vi vil ha en målrettet fornyelse av kystfiskeflåten. Innovasjon Norge skal igjen kunne gi investeringstilskudd til fornyelse både av flåte og industri. Marin forskning skal være et nasjonalt satsingsområde.
Vi vil iverksette en nasjonal satsning på oppdrett av nye arter gjennom vesentlig økning av forskningsbevilgningene. Det skal innføres en statlig garantiordning for driftskreditt til nyskapningsprosjekter innen oppdrett av nye arter, slik vi også løftet fram oppdrett av laks. Arbeiderpartiet mener det bør opprettes et eget statlig investeringsfond for marin sektor som skal kunne gå inn med eierinteresser i oppdrett og i foredling av marine produkter, herunder marin bioteknologi. Fondet skal bidra til økt verdiskapning basert på ferskt råstoff, bidra til en mer balansert regional utvikling og medvirke til at næringen i Norge tar kontroll over større deler av verdikjeden.
Et nasjonalt løft
Dette utgjør en helhetlig satsing. Gjennom tilrettelegging for leveranse av ferskt råstoff fra fiskeflåten, tilrettelegging for oppfôring av levende fanget fisk og oppdrett av torsk og andre nye marine arter vil fiskeindustrien få stabil tilgang på ferskt råstoff. Det gjør at vi kan betjene markedene 365 dager i året, - ikke bare i perioder av året som i dag. Produksjonsutstyret kan utnyttes bedre, noe som vil øke lønnsomheten. Industriarbeiderne vil kunne få stabile arbeidsplasser uten hyppige permitteringer som i dag.
Offisiell kvalitetsmerking og sertifisering av leverandørene vil styrke tilliten i markedene. Økt forskning vil gi oss bedre kunnskap om markedene og om utvikling av nye produkter. Gjennom et eget verdiskapningsprogram skal Innovasjon Norge medvirke til at markedsmulighetene utnyttes. Det statlige investeringsfondet vil gi næringen sterke økonomiske muskler. Dette gir et nasjonalt løft for utvikling av fiskerinæringen. Det er derfor gledelig at utvalget har fått massiv støtte for en slik strategi.
På ett punkt har det imidlertid vært sterk debatt. Flertallet i utvalget og flertallet i Arbeiderpartiets sentralstyre ønsker også å legge sterkere vekt på samfunnshensyn når næringen skal utvikles.
Etter hvert er teknikken blitt så god at hver enkelt båt kan ta store mengder fisk. Det er derfor ikke mulig å ha et fritt fiske som før. Derfor er mesteparten av fiskeriene blitt lukket. Stadig dyrere båter presser fram krav om at noen fartøy må trekkes ut for at det skal bli større kvoter per båt til dem som blir igjen. Spørsmålet er: Hvor går grensen? Hvor få skal bli igjen? Hvor skal de drive fra? Hvor skal de levere til?
Vesentlige endringer pågår
To utviklingstrekk har fulgt i kjølvannet av disse endringene. Når fiskeriene lukkes, utvikler det seg en pris på retten til å fiske. Denne retten ble i sin tid gitt gratis til dem som hadde drevet aktivt fiske. En rettighet til å fiske sild og makrell med stor båt selges nå for opp mot 100 millioner kroner! Ikke bare fikk de opprinnelige eierne denne rettigheten gratis, - verdien ble også ”foredlet” gjennom hundrevis av millioner i statlig støtte. Det godet som staten delte ut gratis og den økte lønnsomheten som fulgte av de statlige strukturtiltakene, gir nå rederne i ringnotflåten en personlig verdi på opp mot 100 millioner per konsesjon. Er det rimelig?
Det andre utviklingstrekket er at flåten samles på færre steder. Hele den store flåten som fisker etter sild og makrell er nå i hovedsak samlet i to kommuner på Vestlandet. Tenk om alle store gårdsbruk med melkekyr her i Norge ble samlet i to kommuner. Det ville forandret Norge fundamentalt! Tenk om alle små melkebruk ble samlet i en kommune i hvert fylke. Det ville forandret Norge enda mer! I landbruket er ikke dette mulig. Det trengs lokale jordområder for å drive jordbruk. I fiskeriene er det imidlertid mulig.
Kystfiskeflåten er helt sentral for bosettingen langs kysten. Også der er det nå åpnet adgang til å slå sammen rettigheter på varig grunnlag. Fiskeriministeren hevder at dette likevel ikke kan gi en sterk konsentrasjon – for båtene kan bare slås sammen innen eget fylke. Jeg er redd det blir for enkelt.
Andøy kommune i Nordland mistet mange fiskefartøy. Nå har kommunen gått sammen med lokale fiskere om å kjøpe opp fiskerettigheter fra andre kommuner. Det har jeg stor forståelse for. Ordningen innbyr til ”den enes død, den andres brød”. La oss teoretisk tenke oss at en kommune som Andøy da samler opp kapital, og stadig utvider sin flåte. I prinsippet vil en da kunne få samme utvikling i kystflåten som i ringnotflåten (sild og makrell). Tenk en situasjon hvor hele kystflåten i Nordland er samlet i en, to eller tre kommuner. Det ville gjøre Norge annerledes! Igjen er eksempelet med melkebrukene en god illustrasjon.
I debatten er det nødvendig å skille mellom næringsinteresser og samfunnsinteresser. De som er innenfor tjener jo på utviklingen. Rettighetene blir stadig mer verd. For de som er utenfor er det annerledes. Ungdom kan i dag ikke komme inn i fisket uten å betale store summer for å kjøpe seg en rett til å fiske. Og lokalsamfunnene står uten virkemidler. Dersom en båt i tidligere tider ble solgt ut fra kommunen kunne fort en ny komme til. Slik er det ikke nå. Du kan ikke starte fiske, for du har ikke rett til å fiske. Når en fiskebåteier vurderer det som lønnsomt for seg selv å selge båt med rettigheter ut av kommunen, mister derfor kommunen også ringvirkningene av rederidriften og muligens også grunnlaget for foredlingsindustrien på land. Dette kan føre til at fiskeindustriarbeiderne mister arbeidsplassen sin.
Behov for sterkere samfunnsstyring
Hva kan vi så gjøre? Enkelte har foreslått at alle fiskerettighetene burde samles inn igjen, og så fordeles til de enkelte regioner og forankres der. Det er det som kalles regionalisering. Dette er etter mitt syn ikke mulig. Fiskerne har i god tro tilpasset seg det systemet som er bygd opp de siste 15-20 år. Enkelte har betalt dyrt for å komme inn i fisket. Vi kan ikke påføre dem urimelige tap. Jeg er derfor imot en total omlegging til et regionalisert system.
Det er derimot mulig å gjøre noen avgrensede grep. Fylkeskommunene – eventuelt nye større regioner – har ansvaret for næringsutviklingsarbeidet i sitt område. Det er bred enighet om å gi det regionale nivået flere oppgaver. Flertallet i den regjeringsoppnevnte Distriktskommisjonen tok til orde for at det regionale nivået også bør få en rolle i fiskeripolitikken.
Flertallet i Arbeiderpartiets kystutvalg foreslo at fylkene og kommunene skal ha mulighet til å disponere enkelte fiskerettigheter som de enten selv kjøper i markedet eller som de tildeles av Fiskeridepartementet. Tanken er å sikre at noen rettigheter kan forankres i området. Enkelte kaller også dette regionalisering. Det er tull. Dette betyr jo ikke at alle rettighetene fordeles ut på regionene. Derimot gir det en viss mulighet for regionale myndigheter til å påvirke utviklingen.
Det andre grepet som flertallet i kystutvalget foreslo, er å ta en liten andel av den nasjonale kvoten og disponere den ut fra overordnede nasjonale hensyn. Med en forventet økning i kvotene framover vil fiskerne kunne få større kvoter enn i dag selv om eksempelvis 10 prosent av den samlede nasjonale kvoten avsettes til bearbeiding ved landanlegg i bestemte distrikter. Flertallet i Aps sentralstyre har i tråd med dette foreslått at det avsettes en distriktskvote på 10-15 prosent av totalkvoten.
Prinsipielle spørsmål
I bunn og grunn står vi overfor to prinsipielle spørsmål. For det første: Skal vi akseptere at markedet alene skal styre utviklingen i fiskeflåten eller må vi få en sterkere samfunnsmessig styring over utviklingen? Jeg kan vankelig tenke meg noe annet enn at vi som ellers mener at det er samfunnet og ikke pengene som skal styre, også mener det samme i fiskerinæringen.
For det andre: Skal fiskerisektoren være det eneste område hvor vi er prinsipielt mot å gi regionene en rolle? Eller mener vi alvor med at regionene skal få en sterkere rolle i samfunnsutviklingen slik det blir stadig bredere enighet om. Hva ville da være mer naturlig enn at regionene også får en sterkere rolle i fiskeripolitikken?
Disse begrensede tiltakene vil ikke løse utfordringene. Men de vil gi et lite hjelpemiddel for dem som vil styre samfunnsutviklingen. Jeg har merket meg at Dagbladet på lederplass 12. september skrev: ”Derfor har flertallet i Ap’s kystutvalg tatt et lite, men viktig, steg i riktig retning.” Og, ikke minst har jeg merket meg at Vestlandets dominerende fiskeriavis, ”Fiskaren”, på lederplass skrev: ”La oss håpe Arbeiderpartiet står løpet ut med sin nye kystpolitikk”.
Uavhengig av hvordan man forankrer fiskerettighetene må vi legge til rette for en langt mer offensiv utnyttelse av de store mulighetene i fiskerinæringa. Det er viktig for kystdistriktene. Men det er også viktig for å sikre grunnlaget for vårt felles velferdssamfunn.
Det er noe grunnleggende feil når fisk som fanges utenfor kysten av Norge fryses ned og sendes til Kina for bearbeidelse. Arbeiderpartiet mener det må trekkes opp en nasjonal strategi for utvikling av fiskerinæringa som bygger på vårt fortrinn ved tilgang på ferskt råstoff av høy kvalitet. Leveranse av ferskt råstoff skal ha prioritet i forhold til leveranse av råstoff som er frosset på havet. Det foreslås et nytt system med offisiell kvalitetsmerking av norske fiskeprodukter. Vi vil ha en målrettet fornyelse av kystfiskeflåten. Innovasjon Norge skal igjen kunne gi investeringstilskudd til fornyelse både av flåte og industri. Marin forskning skal være et nasjonalt satsingsområde.
Vi vil iverksette en nasjonal satsning på oppdrett av nye arter gjennom vesentlig økning av forskningsbevilgningene. Det skal innføres en statlig garantiordning for driftskreditt til nyskapningsprosjekter innen oppdrett av nye arter, slik vi også løftet fram oppdrett av laks. Arbeiderpartiet mener det bør opprettes et eget statlig investeringsfond for marin sektor som skal kunne gå inn med eierinteresser i oppdrett og i foredling av marine produkter, herunder marin bioteknologi. Fondet skal bidra til økt verdiskapning basert på ferskt råstoff, bidra til en mer balansert regional utvikling og medvirke til at næringen i Norge tar kontroll over større deler av verdikjeden.
Et nasjonalt løft
Dette utgjør en helhetlig satsing. Gjennom tilrettelegging for leveranse av ferskt råstoff fra fiskeflåten, tilrettelegging for oppfôring av levende fanget fisk og oppdrett av torsk og andre nye marine arter vil fiskeindustrien få stabil tilgang på ferskt råstoff. Det gjør at vi kan betjene markedene 365 dager i året, - ikke bare i perioder av året som i dag. Produksjonsutstyret kan utnyttes bedre, noe som vil øke lønnsomheten. Industriarbeiderne vil kunne få stabile arbeidsplasser uten hyppige permitteringer som i dag.
Offisiell kvalitetsmerking og sertifisering av leverandørene vil styrke tilliten i markedene. Økt forskning vil gi oss bedre kunnskap om markedene og om utvikling av nye produkter. Gjennom et eget verdiskapningsprogram skal Innovasjon Norge medvirke til at markedsmulighetene utnyttes. Det statlige investeringsfondet vil gi næringen sterke økonomiske muskler. Dette gir et nasjonalt løft for utvikling av fiskerinæringen. Det er derfor gledelig at utvalget har fått massiv støtte for en slik strategi.
På ett punkt har det imidlertid vært sterk debatt. Flertallet i utvalget og flertallet i Arbeiderpartiets sentralstyre ønsker også å legge sterkere vekt på samfunnshensyn når næringen skal utvikles.
Etter hvert er teknikken blitt så god at hver enkelt båt kan ta store mengder fisk. Det er derfor ikke mulig å ha et fritt fiske som før. Derfor er mesteparten av fiskeriene blitt lukket. Stadig dyrere båter presser fram krav om at noen fartøy må trekkes ut for at det skal bli større kvoter per båt til dem som blir igjen. Spørsmålet er: Hvor går grensen? Hvor få skal bli igjen? Hvor skal de drive fra? Hvor skal de levere til?
Vesentlige endringer pågår
To utviklingstrekk har fulgt i kjølvannet av disse endringene. Når fiskeriene lukkes, utvikler det seg en pris på retten til å fiske. Denne retten ble i sin tid gitt gratis til dem som hadde drevet aktivt fiske. En rettighet til å fiske sild og makrell med stor båt selges nå for opp mot 100 millioner kroner! Ikke bare fikk de opprinnelige eierne denne rettigheten gratis, - verdien ble også ”foredlet” gjennom hundrevis av millioner i statlig støtte. Det godet som staten delte ut gratis og den økte lønnsomheten som fulgte av de statlige strukturtiltakene, gir nå rederne i ringnotflåten en personlig verdi på opp mot 100 millioner per konsesjon. Er det rimelig?
Det andre utviklingstrekket er at flåten samles på færre steder. Hele den store flåten som fisker etter sild og makrell er nå i hovedsak samlet i to kommuner på Vestlandet. Tenk om alle store gårdsbruk med melkekyr her i Norge ble samlet i to kommuner. Det ville forandret Norge fundamentalt! Tenk om alle små melkebruk ble samlet i en kommune i hvert fylke. Det ville forandret Norge enda mer! I landbruket er ikke dette mulig. Det trengs lokale jordområder for å drive jordbruk. I fiskeriene er det imidlertid mulig.
Kystfiskeflåten er helt sentral for bosettingen langs kysten. Også der er det nå åpnet adgang til å slå sammen rettigheter på varig grunnlag. Fiskeriministeren hevder at dette likevel ikke kan gi en sterk konsentrasjon – for båtene kan bare slås sammen innen eget fylke. Jeg er redd det blir for enkelt.
Andøy kommune i Nordland mistet mange fiskefartøy. Nå har kommunen gått sammen med lokale fiskere om å kjøpe opp fiskerettigheter fra andre kommuner. Det har jeg stor forståelse for. Ordningen innbyr til ”den enes død, den andres brød”. La oss teoretisk tenke oss at en kommune som Andøy da samler opp kapital, og stadig utvider sin flåte. I prinsippet vil en da kunne få samme utvikling i kystflåten som i ringnotflåten (sild og makrell). Tenk en situasjon hvor hele kystflåten i Nordland er samlet i en, to eller tre kommuner. Det ville gjøre Norge annerledes! Igjen er eksempelet med melkebrukene en god illustrasjon.
I debatten er det nødvendig å skille mellom næringsinteresser og samfunnsinteresser. De som er innenfor tjener jo på utviklingen. Rettighetene blir stadig mer verd. For de som er utenfor er det annerledes. Ungdom kan i dag ikke komme inn i fisket uten å betale store summer for å kjøpe seg en rett til å fiske. Og lokalsamfunnene står uten virkemidler. Dersom en båt i tidligere tider ble solgt ut fra kommunen kunne fort en ny komme til. Slik er det ikke nå. Du kan ikke starte fiske, for du har ikke rett til å fiske. Når en fiskebåteier vurderer det som lønnsomt for seg selv å selge båt med rettigheter ut av kommunen, mister derfor kommunen også ringvirkningene av rederidriften og muligens også grunnlaget for foredlingsindustrien på land. Dette kan føre til at fiskeindustriarbeiderne mister arbeidsplassen sin.
Behov for sterkere samfunnsstyring
Hva kan vi så gjøre? Enkelte har foreslått at alle fiskerettighetene burde samles inn igjen, og så fordeles til de enkelte regioner og forankres der. Det er det som kalles regionalisering. Dette er etter mitt syn ikke mulig. Fiskerne har i god tro tilpasset seg det systemet som er bygd opp de siste 15-20 år. Enkelte har betalt dyrt for å komme inn i fisket. Vi kan ikke påføre dem urimelige tap. Jeg er derfor imot en total omlegging til et regionalisert system.
Det er derimot mulig å gjøre noen avgrensede grep. Fylkeskommunene – eventuelt nye større regioner – har ansvaret for næringsutviklingsarbeidet i sitt område. Det er bred enighet om å gi det regionale nivået flere oppgaver. Flertallet i den regjeringsoppnevnte Distriktskommisjonen tok til orde for at det regionale nivået også bør få en rolle i fiskeripolitikken.
Flertallet i Arbeiderpartiets kystutvalg foreslo at fylkene og kommunene skal ha mulighet til å disponere enkelte fiskerettigheter som de enten selv kjøper i markedet eller som de tildeles av Fiskeridepartementet. Tanken er å sikre at noen rettigheter kan forankres i området. Enkelte kaller også dette regionalisering. Det er tull. Dette betyr jo ikke at alle rettighetene fordeles ut på regionene. Derimot gir det en viss mulighet for regionale myndigheter til å påvirke utviklingen.
Det andre grepet som flertallet i kystutvalget foreslo, er å ta en liten andel av den nasjonale kvoten og disponere den ut fra overordnede nasjonale hensyn. Med en forventet økning i kvotene framover vil fiskerne kunne få større kvoter enn i dag selv om eksempelvis 10 prosent av den samlede nasjonale kvoten avsettes til bearbeiding ved landanlegg i bestemte distrikter. Flertallet i Aps sentralstyre har i tråd med dette foreslått at det avsettes en distriktskvote på 10-15 prosent av totalkvoten.
Prinsipielle spørsmål
I bunn og grunn står vi overfor to prinsipielle spørsmål. For det første: Skal vi akseptere at markedet alene skal styre utviklingen i fiskeflåten eller må vi få en sterkere samfunnsmessig styring over utviklingen? Jeg kan vankelig tenke meg noe annet enn at vi som ellers mener at det er samfunnet og ikke pengene som skal styre, også mener det samme i fiskerinæringen.
For det andre: Skal fiskerisektoren være det eneste område hvor vi er prinsipielt mot å gi regionene en rolle? Eller mener vi alvor med at regionene skal få en sterkere rolle i samfunnsutviklingen slik det blir stadig bredere enighet om. Hva ville da være mer naturlig enn at regionene også får en sterkere rolle i fiskeripolitikken?
Disse begrensede tiltakene vil ikke løse utfordringene. Men de vil gi et lite hjelpemiddel for dem som vil styre samfunnsutviklingen. Jeg har merket meg at Dagbladet på lederplass 12. september skrev: ”Derfor har flertallet i Ap’s kystutvalg tatt et lite, men viktig, steg i riktig retning.” Og, ikke minst har jeg merket meg at Vestlandets dominerende fiskeriavis, ”Fiskaren”, på lederplass skrev: ”La oss håpe Arbeiderpartiet står løpet ut med sin nye kystpolitikk”.
Uavhengig av hvordan man forankrer fiskerettighetene må vi legge til rette for en langt mer offensiv utnyttelse av de store mulighetene i fiskerinæringa. Det er viktig for kystdistriktene. Men det er også viktig for å sikre grunnlaget for vårt felles velferdssamfunn.
