Pressemelding
Generalsekretær Christina Søgård, Ungdom og Fritid. -
14.08.2015
Kul kompis eller drittsekk?
Ola. Han står der. Observerende. Han elsker jobben sin, men han er bekymret. Ansvaret tynger. Mest at alt er han opptatt av å være kompis. Mange sier han bærer en del av lokalsamfunnet på sine skuldre, andre legger ikke engang merke til ham. Vi har alle møtt ham.
På skaterampen, i øvingsrommet, på dansegulvet, og av og til på nærbutikken.
Han er en underlig gråsprengt en. Ungdomsarbeideren.
En av ungdommene har betrodd seg om sin vanskelige hemmelighet. Ola er usikker. Spørsmålene hoper seg opp. Hvor går grensa for å melde inn? Hvem skal han si fra til? Er det ikke litt kjipt gjort? Blir det bedre eller verre av å si fra? Best å vente litt. Kanskje det går over.
Det er ikke hans bord.
Uka etter kommer ikke ungdommen på klubben. Ingen har hørt fra han siden forrige onsdag.
Det går noen dager, så kommer sjokkbeskjeden. Faen. Tiden stopper.
Han skulle sagt fra...
Det er mange som jobber med ungdom som synes det er vanskelig å trekke klare linjer mellom det å være kul kompis og rollen som ungdomsarbeider. Det er ingen som vil være drittsekken som sladrer når ting ikke er som det skal. Som ungdomsarbeider får man ofte et tett lojalitetsforhold til ungdommene, og den tilliten vil man ikke bryte. Ifølge SSB kom det i 2009 kun 90 bekymringsmeldinger fra ungdomsarbeidere i Norge, som utgjør så lite som 0,3 prosent av det totale antallet undersøkelsessaker. Statistikken er nedslående, for i 2014 falt dette tallet til knappe 0,15 prosent. Man trenger ikke være samfunnsforsker for å se at dette tallet er altfor lavt.
Hvordan forklarer man så dette handlingsmønsteret?
Fritidsklubber er ikke en lovpålagt tjeneste, men barns rett til et kulturtilbud og kulturaktivitet er nedfelt i FNs barnekonvensjons artikkel 31. Denne kulturaktiviteten er ofte ivaretatt av fritidsklubber og andre åpne møteplasser. At fritidsklubber ikke er et lovfestet tilbud, får dessverre konsekvenser når budsjettene skal rulles ut i en allerede stram kommuneøkonomi. Ungdomsklubben blir en utgiftspost, som ikke har noen overordnet beskytter, og som står helt åpen for kostnadskutt. Vi ser denne trenden over hele landet. Fritidsklubbene på sin side blir derfor tvunget til å operere med små stillingsprosenter for sine ungdomsarbeidere. Ofte deles også denne på flere personer. Dette medfører stor utskiftning av ansatte, og kompetansen blant de som skal utføre jobben blir stående på stedet hvil. Lav kompetanse og høy gjennomtrekk av ansatte, kan føre til at mange ungdomsarbeidere ikke kjenner godt nok til hvilke plikter de har som kommunalt ansatte, herunder meldeplikt og taushetsplikt.
Vi i Ungdom og Fritid mener at det er ekstremt viktig at både foreldre, lokalmiljøet og ikke minst ungdommene selv må være med på å informere våre politikere om de langsiktige konsekvensene av å ikke prioritere klubbene og åpne møteplasser for ungdom.
Å være ungdomsarbeider er en unik lyttepost og kontaktflate, som man ikke finner igjen noe annet sted i samfunnet. Våre medlemmer har derfor noe som de andre ikke har. Muligheten til å fange opp, forebygge og støtte i en sårbar ungdomstid. Være en del av, og stå støtt som en viktig grunnpilar i ungdommenes springbrett videre i livet. Rekk opp hånda alle dere som er uenige.
For å sikre kvaliteten på tilbudet til ungdommen finnes det to relativt enkle grep.
Kompetansen til dem som arbeider med ungdommer må heves. I første rekke betyr dette at det snarest må vedtas en ungdomslov som stadfester både krav til kvalitet, og retten til et fritidstilbud for barn og unge. Dernest bør ungdomsfeltet få sin egen høyskoleutdanning i fritidspedagogikk, slik de har i Sverige, Finland, Island, England og mange andre land i Europa. En tydelig og kvalitetssikret utdanning som ikke overlater noe til tilfeldighetene.
Synligheten av det viktige arbeidet som utføres vil øke, og ungdomsarbeiderne blir ikke lenger overlatt til seg selv. Som et samfunn i utvikling er vi programforpliktet til å legge forholdene best mulig til rette for dem som står alene på barrikadene.
Spesielt for dem som drukner i en allerede overfylt politisk dagsorden.
Eneste måten å få dette inn i politikernes synsfelt på, er å snakke deres eget språk.
Ola har famlet i blinde lenge nok. Han har ikke råd til å gjøre flere bjørnetjenester.
Verre er det ikke.
På skaterampen, i øvingsrommet, på dansegulvet, og av og til på nærbutikken.
Han er en underlig gråsprengt en. Ungdomsarbeideren.
En av ungdommene har betrodd seg om sin vanskelige hemmelighet. Ola er usikker. Spørsmålene hoper seg opp. Hvor går grensa for å melde inn? Hvem skal han si fra til? Er det ikke litt kjipt gjort? Blir det bedre eller verre av å si fra? Best å vente litt. Kanskje det går over.
Det er ikke hans bord.
Uka etter kommer ikke ungdommen på klubben. Ingen har hørt fra han siden forrige onsdag.
Det går noen dager, så kommer sjokkbeskjeden. Faen. Tiden stopper.
Han skulle sagt fra...
Det er mange som jobber med ungdom som synes det er vanskelig å trekke klare linjer mellom det å være kul kompis og rollen som ungdomsarbeider. Det er ingen som vil være drittsekken som sladrer når ting ikke er som det skal. Som ungdomsarbeider får man ofte et tett lojalitetsforhold til ungdommene, og den tilliten vil man ikke bryte. Ifølge SSB kom det i 2009 kun 90 bekymringsmeldinger fra ungdomsarbeidere i Norge, som utgjør så lite som 0,3 prosent av det totale antallet undersøkelsessaker. Statistikken er nedslående, for i 2014 falt dette tallet til knappe 0,15 prosent. Man trenger ikke være samfunnsforsker for å se at dette tallet er altfor lavt.
Hvordan forklarer man så dette handlingsmønsteret?
Fritidsklubber er ikke en lovpålagt tjeneste, men barns rett til et kulturtilbud og kulturaktivitet er nedfelt i FNs barnekonvensjons artikkel 31. Denne kulturaktiviteten er ofte ivaretatt av fritidsklubber og andre åpne møteplasser. At fritidsklubber ikke er et lovfestet tilbud, får dessverre konsekvenser når budsjettene skal rulles ut i en allerede stram kommuneøkonomi. Ungdomsklubben blir en utgiftspost, som ikke har noen overordnet beskytter, og som står helt åpen for kostnadskutt. Vi ser denne trenden over hele landet. Fritidsklubbene på sin side blir derfor tvunget til å operere med små stillingsprosenter for sine ungdomsarbeidere. Ofte deles også denne på flere personer. Dette medfører stor utskiftning av ansatte, og kompetansen blant de som skal utføre jobben blir stående på stedet hvil. Lav kompetanse og høy gjennomtrekk av ansatte, kan føre til at mange ungdomsarbeidere ikke kjenner godt nok til hvilke plikter de har som kommunalt ansatte, herunder meldeplikt og taushetsplikt.
Vi i Ungdom og Fritid mener at det er ekstremt viktig at både foreldre, lokalmiljøet og ikke minst ungdommene selv må være med på å informere våre politikere om de langsiktige konsekvensene av å ikke prioritere klubbene og åpne møteplasser for ungdom.
Å være ungdomsarbeider er en unik lyttepost og kontaktflate, som man ikke finner igjen noe annet sted i samfunnet. Våre medlemmer har derfor noe som de andre ikke har. Muligheten til å fange opp, forebygge og støtte i en sårbar ungdomstid. Være en del av, og stå støtt som en viktig grunnpilar i ungdommenes springbrett videre i livet. Rekk opp hånda alle dere som er uenige.
For å sikre kvaliteten på tilbudet til ungdommen finnes det to relativt enkle grep.
Kompetansen til dem som arbeider med ungdommer må heves. I første rekke betyr dette at det snarest må vedtas en ungdomslov som stadfester både krav til kvalitet, og retten til et fritidstilbud for barn og unge. Dernest bør ungdomsfeltet få sin egen høyskoleutdanning i fritidspedagogikk, slik de har i Sverige, Finland, Island, England og mange andre land i Europa. En tydelig og kvalitetssikret utdanning som ikke overlater noe til tilfeldighetene.
Synligheten av det viktige arbeidet som utføres vil øke, og ungdomsarbeiderne blir ikke lenger overlatt til seg selv. Som et samfunn i utvikling er vi programforpliktet til å legge forholdene best mulig til rette for dem som står alene på barrikadene.
Spesielt for dem som drukner i en allerede overfylt politisk dagsorden.
Eneste måten å få dette inn i politikernes synsfelt på, er å snakke deres eget språk.
Ola har famlet i blinde lenge nok. Han har ikke råd til å gjøre flere bjørnetjenester.
Verre er det ikke.
