Pressemelding
Ingolf Eriksen -
01.11.2011
LIVET PÅ KYSTEN – ET POLITISK ANSVAR
LIVET PÅ KYSTEN – ET POLITISK ANSVAR
Da Røkke overtok Svartnesanlegget i 2005 poengterte han at han tok samfunnsansvar på de steder han gikk inn.
Det samfunnsansvar Røkke nå viser ved å skille industribedriftene og trålerne er det samme som han i Vardø viste når han overtok Svartnesanlegget, fjernet verdiene og solgte det, samt lovte arbeidsplasser som aldri kom. Dette viser at vi som politikere ikke kan gi næringslivsaktører et samfunnsansvar vi selv ikke tar. At både Høyre og Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon har lagt til rette for den utvikling ved bl.a. strukturering og regionalisering av leveringsforpliktelsene., viser at vi må få en bedre næringspolitikk for Finnmark. At nåværende fiskeriminister ikke griper inn burde ikke overraske noen.
Da Svein Ludviksen var fiskeriminister og ga industriaktør Røkke tillatelse til å kjøpe opp tidligere West-Fish trålere og anlegg i Finnmark, advarte vi i Kystpartiet mot dette. Fiskeren Røkke fikk overta alt han ønsket uten at leveringsforpliktelsene ble innstrammet og bundet sterkere opp til de kommuner som trålkonsesjonene tilhørte. Vi mente at han i første rekke var ute etter trålerne og kvotene fordi det er der verdiene ligger nå og i fremtiden. Vi må konstatere at han nå gjennomfører det vi fryktet skulle skje, full strukturering av trålerne og frysing ombord.
Dersom Røkke får tillatelse til å bygge frysetrålerne som han har planlagt, vil dette bety at fiskeindustrien på de steder han i dag leverer til dør ut. Det er utopi å tro at han vil gi industribedriftene en større del av sine kvoterettigheter enn de selv kan fiske opp med trålerne sine.
Den tilbudsordning (leveringsforpliktelsene) overfor bedriftene trålerne har i dag blir ingen ting verd, for bedriftene kan ikke produsere frossen råstoff med lønnsomhet, samt at råstoffet blir for dyrt å kjøpe for bedriftene. Alt dette råstoff forsvinner da ut av fylket uten en krone i verdiskapning og bearbeiding.
Nå må alle politiske partier, kommuner, fylkeskommunen og stortingsrepresentantene fra Finnmark i fellesskap ta ansvar å kreve at fiskeindustribedriftene og trålerne skal være i samme selskap, fisken skal leveres fersk til fiskeindustribedriftene i tråd med intensjonene da trålerne kom til Finnmark Saken om fortsatt bosetting og næringsliv på kysten er for viktig til at det skal handle om partipolitisk prestisje. Vi snakker om det fremtidige eksistensgrunnlaget for kysten av Finnmark.
Dersom ikke kravet om levering av fersk fisk imøtekommes og frysetrålerne blir bygd, må det kreves at staten gir hver kommune kvoter tilsvarende trålkvotene.
Disse tonnene som da tildeles kommunene skal fordeles med 50 % fra de pr dato Røkke-eide trålerne og 50 % fra staten og tas fra den totale torskekvote for trålere.
Ingolf Eriksen
Fylkestingsrepresentant
Kystpartiet Finnmark
Da Røkke overtok Svartnesanlegget i 2005 poengterte han at han tok samfunnsansvar på de steder han gikk inn.
Det samfunnsansvar Røkke nå viser ved å skille industribedriftene og trålerne er det samme som han i Vardø viste når han overtok Svartnesanlegget, fjernet verdiene og solgte det, samt lovte arbeidsplasser som aldri kom. Dette viser at vi som politikere ikke kan gi næringslivsaktører et samfunnsansvar vi selv ikke tar. At både Høyre og Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon har lagt til rette for den utvikling ved bl.a. strukturering og regionalisering av leveringsforpliktelsene., viser at vi må få en bedre næringspolitikk for Finnmark. At nåværende fiskeriminister ikke griper inn burde ikke overraske noen.
Da Svein Ludviksen var fiskeriminister og ga industriaktør Røkke tillatelse til å kjøpe opp tidligere West-Fish trålere og anlegg i Finnmark, advarte vi i Kystpartiet mot dette. Fiskeren Røkke fikk overta alt han ønsket uten at leveringsforpliktelsene ble innstrammet og bundet sterkere opp til de kommuner som trålkonsesjonene tilhørte. Vi mente at han i første rekke var ute etter trålerne og kvotene fordi det er der verdiene ligger nå og i fremtiden. Vi må konstatere at han nå gjennomfører det vi fryktet skulle skje, full strukturering av trålerne og frysing ombord.
Dersom Røkke får tillatelse til å bygge frysetrålerne som han har planlagt, vil dette bety at fiskeindustrien på de steder han i dag leverer til dør ut. Det er utopi å tro at han vil gi industribedriftene en større del av sine kvoterettigheter enn de selv kan fiske opp med trålerne sine.
Den tilbudsordning (leveringsforpliktelsene) overfor bedriftene trålerne har i dag blir ingen ting verd, for bedriftene kan ikke produsere frossen råstoff med lønnsomhet, samt at råstoffet blir for dyrt å kjøpe for bedriftene. Alt dette råstoff forsvinner da ut av fylket uten en krone i verdiskapning og bearbeiding.
Nå må alle politiske partier, kommuner, fylkeskommunen og stortingsrepresentantene fra Finnmark i fellesskap ta ansvar å kreve at fiskeindustribedriftene og trålerne skal være i samme selskap, fisken skal leveres fersk til fiskeindustribedriftene i tråd med intensjonene da trålerne kom til Finnmark Saken om fortsatt bosetting og næringsliv på kysten er for viktig til at det skal handle om partipolitisk prestisje. Vi snakker om det fremtidige eksistensgrunnlaget for kysten av Finnmark.
Dersom ikke kravet om levering av fersk fisk imøtekommes og frysetrålerne blir bygd, må det kreves at staten gir hver kommune kvoter tilsvarende trålkvotene.
Disse tonnene som da tildeles kommunene skal fordeles med 50 % fra de pr dato Røkke-eide trålerne og 50 % fra staten og tas fra den totale torskekvote for trålere.
Ingolf Eriksen
Fylkestingsrepresentant
Kystpartiet Finnmark
