Pressemelding
Anne Karin Olli, 1. nestleder i Finnmark Høyre -
17.11.2006
Lys i husan
Jeg bråvåknet i dag til NRK Finnmarks morgensendig der det ble sagt at 7 større kystfartøy i Finnmark vurderes solgt, og at ingen i Finnmark har råd til å kjøpe båtene. Jeg spør meg selv hva som er i ferd med å skje i fiskerinæringa og med oss som bor på kysten og livnærer oss på fisk. Retorikken til fiskeriminister Helga Pedersen var at nå skulle det ”tennes lys i husan” langs kysten, og mange velgere stemte sannsynligvis på AP av den grunn. Selvfølgelig, for vi som bor på kysten vil ha lys i husene og vi vil at det fortsatt skal være liv laga å bo her. Hva skjer nå? Tennes det lys på kysten?
Svein Ludvigsens fiskeripolitikk ble flittig harselert med fra venstresida, og det ble påstått at han kun lot markedskreftene styre og ikke tok samfunnsansvar. Det rare var at næringa sjøl, både på land- og sjøsida, opplevde at Svein Ludvigsen ga de gode rammebetingelser. Det ble økt lønnsomhet, og optimismen spredde seg med den. Et godt eksempel er i Måsøy kommune hvor det er storstilt satsing på landsida for tida, med oppbygging av ny industri og oppgradering av eksisterende bedrifter. Hvordan er utsiktene nå?
NRK Finnmark melder om kvoteflukt fra Finnmark, og at 14-15.000 tonn forsvinner fra Vest – Finnmark i en allerede spisset kamp om råstoffet. Det er i følge de nok til å holde 3-4 fiskebruk i drift et helt år. For meg er det helt klart at det som nå skjer er en katastrofe for næringa og for oss som bor på kysten. Fiskebåtrederne ser ikke at det er grunnlag for videre drift slik dagens politikk er, og ser ikke annen utvei enn å selge kvotene ut av fylket. I Finnmark har ingen råd til å kjøpe opp kvotene, og hva da med industrien på land som er helt avhengig av å få fisken på land der hvor bedriftene er?
For meg er sammenhengene helt åpenbare. For at fiskerinæringa skal klare å overleve i en globalisert verden må det være lønnsomhet i alle ledd. Når man får lønnsomhet så klarer noen å bygge opp kapital, som de igjen kan skyte inn som risikokapital i andre prosjekt som igjen kommer hele samfunnet til gode. Vi kan ikke lenger forvente at det offentlige eller bankene alltid skal stille med kapital til nye prosjekt. Det som må til er gode rammevilkår for næringa.
De rammevilkårene som Svein Ludvigsen var med på å gi næringa da han var fiskeriminister, og som viste seg å fungere, er på god vei til å raseres. I neste omgang vil det ramme alle oss som bor på kysten. Fiskaren skriver den 16.11.06 at den rødgrønne regjeringen så langt har vært en katastrofe for næringa. Og NRK Troms og Finnmark skriver på sin nettside 17.11.06 at det er mistillit mot fiskeriministeren fra deler av næringa. Intensjonene til den rødgrønne regjeringa var gode, men jeg er redd for at det stikk motsatte er i ferd med å skje. Jeg håper at Helga Pedersen og regjeringa tar signalene før det er for sent, og unngår at de eneste nye lysene man ser langs Finnmarkskysten er akterlanternene til fiskeflåten som forsvinner ut av fylket.
Svein Ludvigsens fiskeripolitikk ble flittig harselert med fra venstresida, og det ble påstått at han kun lot markedskreftene styre og ikke tok samfunnsansvar. Det rare var at næringa sjøl, både på land- og sjøsida, opplevde at Svein Ludvigsen ga de gode rammebetingelser. Det ble økt lønnsomhet, og optimismen spredde seg med den. Et godt eksempel er i Måsøy kommune hvor det er storstilt satsing på landsida for tida, med oppbygging av ny industri og oppgradering av eksisterende bedrifter. Hvordan er utsiktene nå?
NRK Finnmark melder om kvoteflukt fra Finnmark, og at 14-15.000 tonn forsvinner fra Vest – Finnmark i en allerede spisset kamp om råstoffet. Det er i følge de nok til å holde 3-4 fiskebruk i drift et helt år. For meg er det helt klart at det som nå skjer er en katastrofe for næringa og for oss som bor på kysten. Fiskebåtrederne ser ikke at det er grunnlag for videre drift slik dagens politikk er, og ser ikke annen utvei enn å selge kvotene ut av fylket. I Finnmark har ingen råd til å kjøpe opp kvotene, og hva da med industrien på land som er helt avhengig av å få fisken på land der hvor bedriftene er?
For meg er sammenhengene helt åpenbare. For at fiskerinæringa skal klare å overleve i en globalisert verden må det være lønnsomhet i alle ledd. Når man får lønnsomhet så klarer noen å bygge opp kapital, som de igjen kan skyte inn som risikokapital i andre prosjekt som igjen kommer hele samfunnet til gode. Vi kan ikke lenger forvente at det offentlige eller bankene alltid skal stille med kapital til nye prosjekt. Det som må til er gode rammevilkår for næringa.
De rammevilkårene som Svein Ludvigsen var med på å gi næringa da han var fiskeriminister, og som viste seg å fungere, er på god vei til å raseres. I neste omgang vil det ramme alle oss som bor på kysten. Fiskaren skriver den 16.11.06 at den rødgrønne regjeringen så langt har vært en katastrofe for næringa. Og NRK Troms og Finnmark skriver på sin nettside 17.11.06 at det er mistillit mot fiskeriministeren fra deler av næringa. Intensjonene til den rødgrønne regjeringa var gode, men jeg er redd for at det stikk motsatte er i ferd med å skje. Jeg håper at Helga Pedersen og regjeringa tar signalene før det er for sent, og unngår at de eneste nye lysene man ser langs Finnmarkskysten er akterlanternene til fiskeflåten som forsvinner ut av fylket.
