Pressemelding
Raymond Robertsen Tidligere stortingsrepresentant Høyre -
22.01.2008
Månelandingen Snøhvit
Det var en jubeldag for Nord-Norge da Stortinget vedtok Snøhvitutbyggingen den 7.mars 2002. Etter en lang prosess for både oljeselskapene, sentrale- og regionale myndigheter, samt næringsliv i Nord-Norge var endelig beslutningen tatt. Oljealderen skulle også komme til Nord-Norge.
I dag er utbyggingen nesten ferdig, og utbyggingsperioden har vært viktig for mange i nord. Bedrifter har fått leveranser, man har lært en ny bransje å kjenne, og mange nye etableringer har skjedd i nord. Beslutningen om å igangsette Snøhvitutbyggingen var en klok beslutning, som på mange måter har gitt landsdelen en ny mulighet.
Ønske om å igangsette utvinning av gass i Barentshavet var ønsket både av oljeselskaper, men ikke minst sentrale myndigheter. Den 7.mars 2002 satt jeg på Stortinget, og var i likhet med de fleste andre medrepresentanter svært glad for vedtaket. Det var lange diskusjoner om Co2, miljøeffektene i Barentshavet, og ikke minst lokale og nasjonale ringvirkninger. Snøhvitprosjektet fikk konsesjon, sine utslippstillatelser, og sine begrensninger. Alle parter var enige om spillereglene som faktisk en konsesjon i realiteten er.
Snøhvitprosjektet er et teknologisk pionerprosjekt som Norge bør være stolt av. I realiteten er det den virkelige månelandingen, som det er så populært å omtale teknologiske utfordringer nå om dagen. Blant annet blir all Co2 som er med gassen opp fra reservoaret, ført tilbake i bakken før gassen kjøles ned og selges. Blant annet dette har medført at prosjektet har tatt legere tid å bygge, og oppstartsfasen blir lengre enn man forventet. Jeg antar at Snøhvitlisensen er de som er aller mest urolig, da dette kan innebære at inntekter forskyves og økte kostnader. Med dette som bakgrunn blir det politiske hylekoret fra Oslo nå om dagen både useriøst og tragisk.
I debatten rundt Snøhvit og Co2, fikk lisensen utslippstillatelse på rundt 1 million tonn Co2 årlig. Hovedsakelig stammer dette utslippet fra energiverket som er helt nødvendig for å kunne produsere LNG. Da, som nå finnes det ikke noen optimale rensemetoder for slike energiverk, men lisensen ble i konsesjonen pålagt å implementere renseteknologi når dette lar seg gjøre. I forbindelse med oppstart er det også søkt om utvidet tillatelse for utslipp av Co2, og det har man fått. Når oppstartsperioden blir noe lengre enn man hadde ønsket, søker lisensen om utvidet tillatelse for å kunne ferdigstille anlegget. Denne tillatelsen bør myndighetene gi, og det uten å bruke all sin tid på å rakke ned på Snøhvitprosjektet.
Jeg synes det er på grensen til useriøst av sentrale politikere i Oslo å gjøre denne søknaden om utvidet utslippstillatelse til en politisk farse i kjølvannet av klimaforliket. Alle politikere, dersom de ønsker å bidra til stabile rammevilkår for næringsaktører, ønsker å søknaden. Dette som følge av tidligere vedtak, og en ønsket satsning i Barentshavet. Jeg er overbevist om at lisensen, og operatør Statoilhydro gjør det de kan for å være i full drift så snart som mulig. Vi må heller ikke glemme at gassen fra Melkøya også er med på å redusere det globale Co2-utslipp, og jo fortere man har full drift, jo fortere kan man redusere klimagassutslipp andre steder i verden.
Jeg er derfor både skuffet og på grensen til oppgitt over rikspressens, og rikspolitikeres historieløshet om Snøhvitprosjektet. Jeg ser ikke noen debatt rundt Co2-utslipp fra andre petroleumsfelt i Norge, som er vel så store, og kanskje større enn utslippene på Melkøya. Jeg er enig i at Norge skal gjøre alt som er mulig for å nå sine mål om utslippsreduksjon av klimagasser, men er ikke med på at Snøhvitprosjektet skal bli huggstabbe for alt som er galt i klimapolitikken i Norge. Vi må alle bidra til at Melkøyaanlegget så snart som mulig leverer miljøvennlig gass til resten av verden.
I dag er utbyggingen nesten ferdig, og utbyggingsperioden har vært viktig for mange i nord. Bedrifter har fått leveranser, man har lært en ny bransje å kjenne, og mange nye etableringer har skjedd i nord. Beslutningen om å igangsette Snøhvitutbyggingen var en klok beslutning, som på mange måter har gitt landsdelen en ny mulighet.
Ønske om å igangsette utvinning av gass i Barentshavet var ønsket både av oljeselskaper, men ikke minst sentrale myndigheter. Den 7.mars 2002 satt jeg på Stortinget, og var i likhet med de fleste andre medrepresentanter svært glad for vedtaket. Det var lange diskusjoner om Co2, miljøeffektene i Barentshavet, og ikke minst lokale og nasjonale ringvirkninger. Snøhvitprosjektet fikk konsesjon, sine utslippstillatelser, og sine begrensninger. Alle parter var enige om spillereglene som faktisk en konsesjon i realiteten er.
Snøhvitprosjektet er et teknologisk pionerprosjekt som Norge bør være stolt av. I realiteten er det den virkelige månelandingen, som det er så populært å omtale teknologiske utfordringer nå om dagen. Blant annet blir all Co2 som er med gassen opp fra reservoaret, ført tilbake i bakken før gassen kjøles ned og selges. Blant annet dette har medført at prosjektet har tatt legere tid å bygge, og oppstartsfasen blir lengre enn man forventet. Jeg antar at Snøhvitlisensen er de som er aller mest urolig, da dette kan innebære at inntekter forskyves og økte kostnader. Med dette som bakgrunn blir det politiske hylekoret fra Oslo nå om dagen både useriøst og tragisk.
I debatten rundt Snøhvit og Co2, fikk lisensen utslippstillatelse på rundt 1 million tonn Co2 årlig. Hovedsakelig stammer dette utslippet fra energiverket som er helt nødvendig for å kunne produsere LNG. Da, som nå finnes det ikke noen optimale rensemetoder for slike energiverk, men lisensen ble i konsesjonen pålagt å implementere renseteknologi når dette lar seg gjøre. I forbindelse med oppstart er det også søkt om utvidet tillatelse for utslipp av Co2, og det har man fått. Når oppstartsperioden blir noe lengre enn man hadde ønsket, søker lisensen om utvidet tillatelse for å kunne ferdigstille anlegget. Denne tillatelsen bør myndighetene gi, og det uten å bruke all sin tid på å rakke ned på Snøhvitprosjektet.
Jeg synes det er på grensen til useriøst av sentrale politikere i Oslo å gjøre denne søknaden om utvidet utslippstillatelse til en politisk farse i kjølvannet av klimaforliket. Alle politikere, dersom de ønsker å bidra til stabile rammevilkår for næringsaktører, ønsker å søknaden. Dette som følge av tidligere vedtak, og en ønsket satsning i Barentshavet. Jeg er overbevist om at lisensen, og operatør Statoilhydro gjør det de kan for å være i full drift så snart som mulig. Vi må heller ikke glemme at gassen fra Melkøya også er med på å redusere det globale Co2-utslipp, og jo fortere man har full drift, jo fortere kan man redusere klimagassutslipp andre steder i verden.
Jeg er derfor både skuffet og på grensen til oppgitt over rikspressens, og rikspolitikeres historieløshet om Snøhvitprosjektet. Jeg ser ikke noen debatt rundt Co2-utslipp fra andre petroleumsfelt i Norge, som er vel så store, og kanskje større enn utslippene på Melkøya. Jeg er enig i at Norge skal gjøre alt som er mulig for å nå sine mål om utslippsreduksjon av klimagasser, men er ikke med på at Snøhvitprosjektet skal bli huggstabbe for alt som er galt i klimapolitikken i Norge. Vi må alle bidra til at Melkøyaanlegget så snart som mulig leverer miljøvennlig gass til resten av verden.
